Når kriterier blender for kompetanse

Aslak Molvær kaller seg selv endringsentusiast og er styremedlem i tenketanken Sustinentia.

SYNSPUNKT. Ikke bare har jeg relevant erfaring, men også dokumentert analytisk kapasitet, systemforståelse og mange års arbeid med komplekse organisasjons- og samfunnsspørsmål.

Men jeg lot være å søke.

Ikke fordi jeg mangler evner. Men fordi jeg mangler én formell kvalifikasjon: en fullført mastergrad.

Jeg har videreutdanning i digital transformasjon og ledelse. Jeg har utviklet og arbeidet over flere år med egne modeller for operativ kapasitet (QCM²), aldring og erfaring som samfunnsressurs (OAM²), og mer nylig med modeller knyttet til samfunnsøkonomi og verdiskaping. Dette er ikke hobbyprosjekter, men systematiske, anvendte analyser utviklet i skjæringspunktet mellom praksis, organisasjon og samfunn.

Mine analytiske evner er ikke et åpent spørsmål. Likevel kjenner jeg utfallet før søknaden skrives.

Når formelle kriterier brukes som absolutte filtre, slutter de å fungere som kvalitetssikring. De blir snarere en måte å redusere vurderingsarbeid på. Det som ikke passer inn i standardiserte kompetansekategorier, blir ikke vurdert – det blir sortert bort.

I kombinasjon med alder blir dette særlig tydelig. Jeg er snart 62 år. Siden 2018 har jeg søkt en rekke stillinger uten å bli kalt inn til ett eneste intervju. Ikke ett. Det betyr ikke at jeg har vært passiv eller arbeidsledig i reell forstand. Tvert imot har jeg arbeidet kontinuerlig med analyse, modellutvikling og faglig fordypning.

Jeg har ikke vært arbeidsledig. Jeg har vært ulønnet.

Dette peker mot et strukturelt problem i dagens rekrutteringspraksis: Vi har utviklet systemer som er gode til å identifisere lineære karriereløp, men svake til å gjenkjenne sammensatt, erfaringsbasert og ikke-standard kompetanse. Når mastergrad blir et absolutt krav snarere enn ett av flere vurderingsgrunnlag, reduseres utdanning fra kunnskapssignal til adgangsbillett.

Paradokset er åpenbart. Samtidig som offentlig sektor og store organisasjoner etterlyser tverrfaglighet, moden dømmekraft og evne til å håndtere komplekse samfunnsutfordringer, benyttes rekrutteringskriterier som systematisk favoriserer det forutsigbare og ekskluderer det erfaringsbaserte.

Dette er ikke et argument mot høyere utdanning. Det er et argument mot reduksjonisme i kompetanseforståelsen.

Spørsmålet er derfor ikke om formelle kvalifikasjoner har verdi. Spørsmålet er hva vi mister når vi lar dem definere verdi alene – og hvilke samfunnsmessige kostnader som følger av at betydelig kompetanse aldri blir vurdert.

Forskning innen kompetanseteori, livsløpspsykologi og organisasjonsfag viser at kompleks problemløsning, dømmekraft og systemforståelse i stor grad utvikles gjennom akkumulert erfaring og refleksiv praksis, ikke kun gjennom formell utdanning. Når rekrutteringssystemer ikke evner å operasjonalisere og vurdere slik kompetanse, oppstår et strukturelt effektivitetstap – både organisatorisk og samfunnsøkonomisk.

I en tid preget av økende kompleksitet bør evnen til å gjenkjenne reell operativ kapasitet være en styrke, ikke et blindfelt.