Norsk politi savner politisk erkjennelse og handlekraft

Kjetil Ravlo er forbundsleder i Norges Politilederlag (NPL).  

SYNSPUNKT. På YS-konferansen Vidsyn utfordret jeg nylig lederen av Utenriks- og forsvarskomiteen, Ine Eriksen Søreide, med et enkelt spørsmål: «Opplever hun at norske myndigheter viser tilstrekkelig handlekraft i dagens situasjon?».  

Hennes svar var tydelig: «Kriseforståelsen mangler. Handle­kraften mangler». 

Når en av Stortingets mest erfarne sikkerhetspolitiske stemmer tegner dette bildet, bør det tas på største alvor.

Ingen grunn til frykt – men grunn til årvåkenhet

Militært angrep på Norge er fortsatt et veldig lite sannsynlig scenario. Det er viktig å slå fast. Innbyggerne skal ikke leve i frykt. Politiet og øvrige beredskapsaktører gjør hver eneste dag en innsats som gjør Norge til et trygt samfunn. Men en viss bekymring er konstruktiv. For utviklingen peker i én retning: Hybride påvirkningsformer er ikke lenger et fremtidsscenario. De foregår allerede. Sabotasje mot infrastruktur, desinformasjon, påvirkningsoperasjoner, demonstrasjoner som forsterkes utenfra eller tilsynelatende tilfeldige hendelser – dette er hendelser politiet, ikke Forsvaret, håndterer. Ved slike situasjoner er det politiet som er førstelinjen. Det krever tilstedeværelse, utholdenhet og kapasitet.

Et politi som leverer – uten en reserve

Politiets ansatte og ledere leverer sterke resultater hver eneste dag. De står i krevende oppdrag, bygger trygghet lokalt, løser komplekse etterforskninger og håndterer situasjoner med betydelig risiko. Dette arbeidet fortjener å løftes frem.

Men nettopp fordi politiet løser så mange oppgaver allerede, er det en utfordring at Norge ikke har en reell politireserve å sette inn dersom situasjonen eskalerer. Det finnes ikke en ekstra styrke som kan mobiliseres raskt. Et politi som er stramt bemannet i fredstid, vil ikke kunne øke kapasiteten over natten hvis krisen kommer. Et robust politi i fredstid er den beste måten å sikre beredskap i hele spekteret – fra hverdagshendelser til nasjonale kriser. Der er vi ikke nå.

Langtidsplanen for politiet gir få svar

Justisdepartementet har nylig presentert et styringsdokument knyttet til en langtidsplan for politiet. Det er positivt at det arbeides med en plan. Men innholdet gir grunn til bekymring. Språket preges av utredninger, effektiviseringsbegreper og organisatoriske vurderinger – ikke av konkrete tiltak som styrker politiets operative evne. At opptakstallene ved Politihøgskolen ikke foreslås økt, er et tydelig signal. Det er vanskelig å se hvordan politiets kapasitet skal styrkes uten å utdanne flere operative ansatte.

Hva er regjeringens strategi?

Spørsmålet melder seg: Hva er egentlig regjeringens plan for politiets rolle i totalforsvaret?

Hvis planen er å kutte i politiets operative evne og i stedet lene seg på Forsvaret når situasjonen er krevende, bør det sies eksplisitt.

Et alternativ er å bruke deler av de betydelige midlene som nå kanaliseres inn i 5-prosentmålet av brutto nasjonalprodukt til også å styrke politiets kapasiteter. Dette vil ikke være et skyv av midler fra Forsvaret, men en styrking av totalforsvaret som helhet. Politiet håndterer fred og krise. Forsvaret håndterer krig. Ingen av dem kan stå svakt uten at det påvirker den andre.

Fra ord til resultater – før tempoet utenfor bestemmer for oss

En av Norges største utfordringer nå er evnen til å omsette analyser til handling. Vi utreder. Vi vurderer. Vi søker effektivisering. Samtidig endrer omgivelsene seg raskere enn før. Risikoen er at Norge oppdager behovet for kapasitetsbygging først når kapasiteten allerede burde vært på plass.

Jeg deler Søreides syn på at kriseforståelsen ikke er fullt ut til stede. Den kommer først den dagen vi ser reell politisk vilje til prioritering – også i møte med andre velferdsoppgaver som står i kø. For å bygge beredskap må noe annet vente. Det er et krevende politisk budskap, men likevel et nødvendig et. Spørsmålet er om dagens politiske ledelse er villig til å ta den debatten?

Norge trenger ikke frykt. Vi trenger ikke dramatisering. Men vi trenger politisk erkjennelse av hva slags tid vi lever i – og handlekraft som gjør at politiet og resten av totalforsvaret står styrket når det virkelig gjelder.

Politiet gjør sin del av jobben. Nå må politiske myndigheter vise at de gjør sin.