Annonse
SYNSPUNKT
Rasputin er ikke død – han har bare blitt konsulent
Mens publikum rister på hodet av at kongehus og samfunnstopper slapp Jeffrey Epstein inn i varmen, handler det om mer enn tragedie. Det handler om at maktens isolasjon alltid skaper et marked for dem som lover magiske snarveier. Historien om den manipulerende «guruen» er ikke ny, den er en arketype.
Publisert
Sist oppdatert
Lesetid: 2 min
Annonse
Ståle Langvik er lektor i ledelsesfag ved Fagskolen Vestfold og Telemark.
SYNSPUNKT. Jan Ketil Arnulf skriver treffende om «politisk maktpornografi», og vår fascinasjon for spillet i kulissene. Og nettopp i denne fascinasjonen glemmer vi ofte mekanismene bak.
«Stakkars kongen,» sier mange i disse dager. Det er menneskelig å føle med en familie i krise. Men hvis vi skal forstå hvorfor historien gjentar seg, fra tsarens hoff til Jeffrey Epsteins øy, og nå til vår egen debatt, må vi se på mønsteret, ikke bare personene.
De siste ukenes avsløringer fra Epstein-filene har sendt sjokkbølger gjennom den norske selvforståelsen. Vi leser om en kronprinsesse som kaller en overgriper for sin «venn», en tidligere statsminister som ber om bolighjelp, og en fredsmegler som mottar millionbeløp. Hvordan kunne så mange av våre fremste tillitsvalgte vise så katastrofalt dårlig dømmekraft, år etter at Epstein var dømt?
Svaret finnes kanskje ikke i jussen, men i psykologien.
Historien er full av figurer som Grigori Rasputin, mystikeren som fikk innpass hos tsarfamilien da de var sårbare. I jungiansk psykologi kalles denne figuren for «Tricksteren», luringen. Han dukker opp når et system blir for stivt, for selvgode eller når ledere er under høyt press. Tricksteren lover orden, nettverk og tilgang til en verden utenfor reglene. Men han leverer kaos.
Hvorfor slipper makteliten dem inn? Fordi makt endrer hjernen.
Nevrovitenskapelig forskning på det som kalles hybris-syndromet, viser at langvarig maktposisjon kan redusere empati og evnen til å lytte til kritiske røster. Lederen blir isolert i et ekkokammer. Da oppstår et farlig vakuum. Inn kommer «konsulenten», «fikseren» eller «finansmannen». De tilbyr det ingen andre tør: Bekreftelse. En flukt fra ansvarets tyngde. Et rom hvor vanlige regler ikke gjelder.
Når vi tror vi er immune mot korrupsjon og påvirkning, så er det nettopp da vi inviterer mørket inn på sushi eller strategisamling
Jeffrey Epstein var vår tids Rasputin. Han forsto at selv de mektigste menneskene i verden, fra britiske prinser til norske fredsfyrster, bar på et udekket behov for bekreftelse og diskresjon. Han solgte dem en illusjon av vennskap.
Norske eliter, enten det er i Utenriksdepartementet eller på Slottet, har lenge lent seg på ideen om at vi er en «fredsnasjon» med høyere moral enn andre. Men som Carl Jung advarte: «Skyggen som ikke integreres, vil styre fra mørket». Når vi tror vi er immune mot korrupsjon og påvirkning, så er det nettopp da vi inviterer mørket inn på sushi eller strategisamling.
Problemet forsterkes av det sosialpsykologen Albert Bandura kalte «moralsk frikobling». Vi hører det i unnskyldningene som nå rulles ut: «Det var i sosiale sammenhenger», «jeg visste ikke», «det var diplomatisk arbeid». Ved å bruke formildende omskrivninger, overlater maktmennesker sin egen samvittighet til nettverket. Man slutter å si imot. Man lar «guruen» styre kompasset.
Det farlige er ikke at enkeltmennesker gjør feil. Det farlige er systemer som tillater at dømmekraft erstattes av tilgang til nettverket.
Når en fredsapostel planlegger ferie på en overgripers øy, eller en diplomat tar opp private lån fra en kriminell forretningsmann, er det ikke bare en personlig svikt. Det er et tegn på at skillet mellom det hellige (våre institusjoner) og det profane (penger og makt) er visket ut.
Rasputin døde ikke i 1916. Han ble bare en forretningsmodell. I dag går han i dress, kaller seg strategisk rådgiver og lover tilgang til de rette menneskene.
Så i stedet for bare å fordømme, bør vi kanskje stille oss selv et spørsmål om lederskap og integritet.
Hvis du sto i stormen, med maktens ensomhet og press fra alle kanter, hvem ville du lyttet til? En konsulent som lover deg gull, grønne skoger og en vei utenom reglene? Eller ville du turt å gå ut i skogen alene, uten mobil og uten guru, for å møte din egen samvittighet?
Kanskje svaret ligger i det vi lærte som små: At rett er rett, selv når ingen andre ser på.
Jeg vet hva jeg håper jeg ville valgt. Og jeg vet at karakter er noe vi skaper selv, ikke noe vi kan betale andre for å fikse.
