Sløseri på toppen, snikrasjonering på bunnen

Ståle Langvik er lektor i ledelsesfag.

SYNSPUNKT. Øystein Blymke har rett i at politikerne rømmer fra ansvaret for statlig pengesløsing. Men den virkelige tragedien er ikke mislykkede byggeprosjekter. Det er hvordan mangelen på prioritering skjules bak nytale og veltes over på utslitte pleiere og pårørende.

I et skarpt innlegg her i Dagens Perspektiv reiser Blymke et betimelig spørsmål: Hvem har egentlig ansvaret når staten sløser? Blymke peker på paradokset i at stortingspolitikerne — som selv bevilger pengene — er de første til å rette skytset mot regjeringen og byråkratiet når prosjekter sprekker. Han trekker også frem økonomen Martin Bech-Holte, som treffende beskriver hvordan Norge har blitt en altfor generøs stat, med Oljefondet som en utømmelig Sareptas krukke.

Blymkes diagnose er presis, men vi må tørre å følge analysen helt ned på gulvet i velferdsstaten. For hva er den faktiske, menneskelige konsekvensen av at våre øverste folkevalgte nekter å prioritere åpent?

Svaret er det vi kan kalle snikrasjonering. Når politikerne i forgrunnen bevilger milliarder til feilslåtte IT-systemer og prestisjeprosjekter, samtidig som vi treffer en brutal demografisk vegg med mangel på både penger og fagfolk, går ikke regnestykket opp. Løsningen blir å kutte stille i kulissene, samtidig som man endrer språket for å skjule hva som faktisk skjer.

Systemet har i den forbindelse utviklet en formidabel ordbok av eufemismer. Gjennomgående i forvaltningens styringsdokumenter omdøpes reelle nedskjæringer til «ressursjustering», gjerne ledsaget av fagre løfter om «metodisk nytenkning». Et kroneksempel på dette finner vi i den rykende ferske «NOU 2026:6 Den nye velferdskommunen». For å legitimere kutt i tjenestetilbudet, snakker ikke utvalget lenger bare om innovative anskaffelser. De går et skritt lenger og løfter frem konseptet «innovative avskaffelser» – ja, av,  med 'v'. Slik pakkes nedleggelsen av et velferdstilbud inn som en spennende nyvinning. Og når forvaltningen stadig setter i gang nye symbolske prosjekter uten at noe faktisk endres i driften, har utvalget bak NOU-en et eget fagord for det: «pilotsyke».

Det finnes et annet begrep i den samme utredningen som fortjener spesiell oppmerksomhet: «forsørgerbrøken». Det beskriver forholdet mellom de yrkesaktive og de som står utenfor arbeidslivet. Selv om utvalget som bruker begrepet innrømmer at det kan være misvisende, brukes det likevel. For når eldre og uføre reduseres til en matematisk brøk, blir det langt enklere for forvaltningen å snakke om dem som et budsjettteknisk problem, snarere enn som mennesker med rettigheter og egne liv.

Den kanskje mest avslørende trenden finner vi i utredningene om samskaping, der staten på den ene siden advarer mot at frivillige kan bli redusert til gratis arbeidskraft, men i praksis legger opp til nøyaktig det. Frivillighetens innsats, pårørendes kjærlighet og de ansattes samvittighet er ikke lenger bare menneskelige ressurser. De er blitt faste, ubetalte innsatsfaktorer i statens regnestykker. 

Blymke har helt rett i at vi har blitt et land ute av stand til å prioritere åpent. Men regningen for denne ansvarsfraskrivelsen forsvinner ikke i fine ord. Den dukker opp på kjøkkenbordet til en utslitt datter som ikke visste at hennes kjærlighet til sin mor allerede var ført opp som en fast post i statsbudsjettet.