Der mangfoldsfaget slutter, begynner moralen

Jakob Sverre Løvstad er sivilingeniør og cand.psychol. og CTO i Seema AS. Manav Rihel Kumar krigsskoleutdannet med master fra LSE og er daglig i leder Seema AS.

SYNSPUNKT. Den første grupperingen sitter fast i en tanke om at mangfoldsfaget handler om å møte opp på konferanser, klage på representasjon, ta kule selfies, og appellere til hjerter, ikke sinn. Den andre grupperingen, som vi i all ærlighet tilhører, er nok mindre retorisk saftige, men lener seg på systematisk arbeid, forskning og ulike faktorers påvirkning på atferd. Enkeltpersoners uttalelser, følelser og opplevelser kan ikke uten videre generaliseres til å gjelde en hel gruppe.

Sett fra vårt perspektiv er det et problem at så mange fortsatt, i alle fall om man skal tro sosiale medier, henger igjen i en fortid der det å moralisere og servere tårevåte personlige historier er det viktigste i faget. Selv om det appellerer til en gruppe mennesker som har omfavnet mangfold som konsept og aktivismemål (i nærmest religiøs forstand), blir det lite spiselig eller brukbart for de som skal jobbe med temaet i det daglige. Det blir som om noen skulle basere bedriftens økonomiske strategi på en kul historie om noen som skjøt gullfuglen med krypto. Uansett hvor fengende historien er, passer den nok best kun som underholdning i lunsjpausen.

Så hvorfor er det i fortsatt en greie å komme med skamfremkallende innlegg i medier, både sosiale og ellers, og samle folk på ymse møtearenaer for å heie på hverandre, spise cup cakes og drive med meningsløse symbolaktiviteter? Om vi skal gå litt rasjonelt og analytisk til verks, så er det veldig tvilsomt at det handler om faglighet. Det er såpass mye forskning og også norske data på mangfoldsfagets bestanddeler at vi med grei sikkerhet kan si at nevnte aktiviteter ikke har så stor betydning for hvordan «de andre» har det på arbeidsplassen. Og selv om det også er lett å tilskrive atferden til dydsposering, så blir det også kanskje litt vel enkelt – selv om det er fristende.

En mer sannsynlig forklaring blir å ta notis av den franske filosofen Michel Focault. Han omtaler sammenhengen mellom makt, kunnskap og diskurs. Som han påpekte, er det stor makt i å nettopp kunne definere diskursen i forskjellige kontekster. Det kan med andre ord være større makt i å definere hva man snakker om i et fagfelt, enn å inneha formell makt. De som innehar formell makt må tross alt også forholde seg til diskursens rammer, uansett hvilken tittel de måtte inneha.

I så måte kan det faglige versus det følelsesladde og moraliserende handle om en maktkamp om diskursen: Altså hvem som skal få lov til å definere hva faget handler om, hva man får si og hvordan? Skal det være noens meninger og følelser, eller skal det handle om vitenskap og etterprøvbar metode? For oss er svaret selvfølgelig, men samtidig truer en slik endring omdømmet, fellesskapet og tidvis lønnsgrunnlaget for en del aktører. Da er det kanskje ikke så rart at det blir viktigere å holde på det eksisterende, til tross for at det er faktuelt feil, heller enn å omfavne nødvendige omkalfatringer. I tillegg kan det oppleves kjedelig, slitsomt og tungt å dykke ned i kompleks faglitteratur heller enn å surfe på enhver mangfoldsbølge – hva enn den måtte handle om.

Kanskje er det mer som Thomas Kuhn, en annen kjent filosof, en gang påsto: At nye paradigmer ikke egentlig får fotfeste før de som holder tak i gamle dør ut. Kuhn er kjent som opphavsmannen til selve termen «paradigmeskifte», og det kan hende han i sin visdom har rett. Samtidig har vi ikke tid til å vente på et slikt naturlig paradigmeskifte, fordi nasjonale og globale bevegelser krever noe som gir effekt i dag. Å lykkes med menneskelige annerledesheter er en viktig del av nøkkelen for å løse noen våre store samfunnsutfordringer, som å få til bærekraftig arbeidsinkludering og at vi blir en attraktiv destinasjon for utenlandsk kompetanse.

I dette prøver vi å gjøre det typisk norske: Å skrive en liten kronikk i håp om at det finnes flere der ute som ønsker å få til en fornuftig omveltning innen mangfoldsfaget, der forskningen danner grunnlaget for systematisk arbeid som gjør at vi presterer bedre – sammen.