Derfor drøyer Norge med nødvendig omstilling: Politikerne har råd til å vente

Tor W. Andreassen er professor emeritus ved Norges Handelshøyskole (NHH). Truls Berg er leder av Open Innovation Lab of Norway.

SYNSPUNKT. Vi har et paradoksalt omstillingsproblem! Vi er så rike at politikerne har råd til å utsette de vanskelige valgene. Rune Jørgen Sørensen og Jørn Rattsø pekte nylig i Aftenposten (10. august) på mekanismen: norsk rikdom gjør det billigere å vente. Vi mener det er nøkkelen til å forstå norsk omstillingspolitikk – eller mangelen på den.

Politikere har sterke insentiver til å løse dagens problemer fremfor morgendagens. Strømstøtte og subsidier gir synlig gevinst før neste valg. Omstilling, ny teknologi og høyere produktivitet gir gevinst etter neste valg og er usikre. Dermed prioriteres det som virker raskt fremfor det som virker.

Tallene bekrefter alvoret. WIPOs Global Innovation Index 2025 plasserer Norge på 20. plass av 139 land – nummer 11 på innovasjonsinnsats, men bare 26. på innovasjonsresultater. Vi er altså langt bedre til å legge til rette enn til å få innovasjon ut i økonomien. European Innovation Scoreboard 2026 bekrefter bildet: Norge faller til tiendeplass i den europeiske rangeringen. Til slutt: Abelias Omstillingsbarometer 2026 bekrefter at vi står på stedet hvil.

Dette handler ikke om at Norge mangler oppfinnere. Norsk økonomi har historisk vært god til å ta i bruk teknologi utviklet andre steder. Det bør endre hvordan vi tenker om innovasjon: Norge trenger ikke å oppfinne mest. Vi må bli blant landene som raskest tar ny teknologi i bruk, tilpasser den og skalerer selskaper som kan konkurrere internasjonalt. Det krever kapital, krevende kunder og flere støtteordninger.

Likevel går politikken i motsatt retning. I statsbudsjettet for 2026 kuttes rammene for gründertilskudd, risikolån og innovasjonskontrakter med 94 millioner kroner, og miljøteknologiordningen med 72 millioner. Samme budsjett setter av 9,1 milliarder kroner til Norgespris alene – over femti ganger så mye som kuttes i de to omstillingsordningene til sammen. Å skjerme husholdninger mot høye strømpriser kan være legitim politikk. Men når subsidien er femti ganger større enn satsingen på omstilling, sier prioriteringen noe om hva staten faktisk verdsetter. Ifølge Abelia vil summen av ulike subsidier og støtteordninger i 2026, utgjøre 100 milliarder kroner

Poenget er ikke at all subsidiering er feil. Poenget er at staten bør bruke sin finansielle styrke til å gjøre omstilling mer attraktiv. Ikke til å gjøre manglende omstilling mindre smertefull. Det betyr å styrke risikokapital og kommersialisering, bruke offentlig sektor som krevende kunde for ny teknologi, og gjøre det enklere å skalere norske selskaper.

Det krever politisk mot. Noen tiltak vil være upopulære. Noen etablerte næringer må effektiviseres, arbeidskraft må flyttes, og enkelte støtteordninger må bort. Staten må tåle at investeringer i innovasjon også kan mislykkes. Det er nettopp dette som skiller innovasjonspolitikk fra fordelingspolitikk, og det er dette regjeringen ennå ikke har valgt.

Oljeformuen har gitt Norge en unik mulighet. Men den kan også bli en politisk sovepute: Når staten kan kjøpe seg ut av konsekvensene av vanskelige strukturelle problemer, blir det mindre nødvendig å løse dem. Det er ikke penger Norge mangler. Det vi mangler, er politiske insentiver til å prioritere det som gir størst gevinst etter neste valg fremfor det som gir gevinst før det.

Spørsmålet er derfor ikke om oljeformuen skal brukes. Den skal brukes. Spørsmålet er hva den skal kjøpe: mer tid til dagens økonomi eller et konkurransedyktig næringsliv som kan finansiere velferdsstaten når oljeinntektene ikke lenger kan gjøre jobben.

Vi har råd til å vente.

Det er nettopp derfor vi ikke har råd til det.