Europas viktigste forsvar er ikke bare flere våpen

Jens Ulltveit-Moe er styreleder i Umoe og Bjørn K. Haugland er administrerende direktør i Skift - Næringslivets klimaledere.  

SYNSPUNKT. Verdensordenen er i rask endring. Den tiden da Europa kunne bygge sin sikkerhet på amerikanske sikkerhetsgarantier, billig energi fra Russland og fri handel med resten av verden, er over.

Donald Trump har ikke skapt denne utviklingen, men han har gjort den umulig å overse. Europa må planlegge for en verden der stormaktsrivalisering, handelskonflikter og geopolitikk setter rammene for både økonomi og sikkerhet.

Det krever en ny forståelse av hva forsvar er.

Et sterkt militært forsvar er nødvendig. Men det er ikke nok. Europas sikkerhet avhenger også av trygg tilgang på energi. I vår tid består et moderne totalforsvar av både våpen og kraft.

Her ligger Europas største sårbarhet.

Fossile energikilder gjør oss avhengige av lange og utsatte forsyningslinjer gjennom noen av verdens mest urolige områder. Konflikten rundt Hormuzstredet viste hvor raskt verdens energiforsyning kan bringes i fare. Tankskip kan stanses. Sjøveier kan blokkeres, og energi blir et strategisk mål i krig og konflikt.

Derfor er energipolitikk blitt både sikkerhets- og økonomisk politikk.

Den energien Europa kan stole mest på, er den som produseres hjemme. Vannkraft, vindkraft, solkraft og batterier kan ikke stanses i Hormuz eller brukes som geopolitisk pressmiddel. Lokal energiproduksjon gir kortere forsyningslinjer, større robusthet og langt mindre strategisk risiko. I tillegg er fornybar energi det billigste alternativet.

Men dette handler om mer enn beredskap.

Den neste industrielle revolusjonen vil bygges på rikelig tilgang til ren, rimelig og stabil kraft. Industrien flytter dit energien er tilgjengelig, prisene er konkurransedyktige og forsyningene er sikre. Land som lykkes med dette, vil tiltrekke seg investeringer, teknologi og arbeidsplasser. Land som blir hengende etter, vil tape konkurransekraft.

Derfor må Europa akselerere energiomstillingen. Ikke først og fremst av hensyn til klimaet, men fordi økonomisk styrke og sikkerhet i stadig større grad hviler på energiuavhengighet. Klimapolitikk, industripolitikk og sikkerhetspolitikk er blitt tre sider av samme sak.

Norge har en unik posisjon. Vi leverer gass til Europa gjennom rørledninger som er langt mindre sårbare enn skipstransport. Det gjør norsk gass til en strategisk ressurs i en krevende overgangsperiode.

Samtidig har Norge bedre forutsetninger enn de fleste for å bygge den neste fasen av Europas energisystem. Med vannkraft, havvind, sol, batterier og en verdensledende kraftsektor kan vi bidra til at Europa blir mer selvforsynt med energi og samtidig styrke vår egen konkurransekraft.

Det er den muligheten vi nå må gripe og konklusjonen er enkel. Europa må ruste opp på to områder samtidig. Vi må styrke forsvaret, og vi må bygge et energisystem som gjør oss mindre avhengige av autoritære regimer, ustabile markeder og sårbare transportlinjer.

Den nye verdensordenen belønner land som kan stå mer på egne ben. Europas svar kan ikke bare være flere våpen, det må også være mer egenprodusert energi.

Den sikreste energien er ikke bare den reneste.

Det er den som gjør Europa friere, sterkere og mer konkurransedyktig.