Fra smarte briller til gjennomsiktig samfunn

Silvija Seres er teknolog og strategisk rådgiver.

Denne teksten er en del av en eksklusiv serie artikler fra Seres som omhandler det nye, og stadig mer omtalte, beredskapselementet digital suverenitet.  

SYNSPUNKT. 21. juni 2026 publiserte Inga Strümke en kommentar i Aftenposten som krever forbud mot Metas smarte briller, som også er kalt «pervobriller» i internasjonal presse. Hennes argument er at skaden treffer en tredjepart som aldri fikk velge: personen som blir filmet og identifisert har ikke kjøpt brillene, har ikke godtatt noen brukervilkår, og har ingen vei ut.

Forbrukermakt hjelper ikke når regningen sendes til en annen enn den som bestemmer.

Utfordringen er betydelig større enn Metas briller. Samme logikk treffer kameraet i telefonen, klokken, og snart linsen, ringen eller knappen. Kapasiteten som gjør identifisering mulig er allerede spredt over åpne søkemotorer og databaser, uavhengig av hvilken maskinvare som fanger ansiktet først.

To Harvard-studenter, AnhPhu Nguyen og Caine Ardayfio, beviste dette i 2024 med prosjektet I-XRAY. De koblet Ray-Ban Meta-briller til ansiktssøkemotoren PimEyes og åpne offentlige registre, og identifiserte fremmede på gaten med navn, adresse og telefonnummer på sekunder. Meta svarte ved å vise til sine egne brukervilkår. Et forbud mot dagens generasjon Meta-briller løser ikke noe når et hvilket som helst kamera kan kobles til en tredjeparts ansiktssøkemotor.

Et bilde er ikke engang nødvendig. Latanya Sweeney viste i 2000 at 87 prosent av den amerikanske befolkningen kan identifiseres unikt fra bare tre felt: postnummer, fødselsdato og kjønn. Hun brukte metoden til å spore guvernør William Welds private helsejournaler fra en «anonymisert» datafil. ETH Zürich viste i 2024 at en språkmodell som GPT-4 kan utlede bosted, alder, inntekt og kjønn fra anonyme Reddit-innlegg, med opptil 85 prosent treffsikkerhet på første gjetning, i sekunder og til en brøkdel av kostnaden.

Samme logikk gjelder en DNA-test fra 23andMe, der et innbrudd i 2023 eksponerte nesten 7 millioner brukere via en delingsfunksjon, uten at de fleste av dem selv var hacket, og kommersielle satellittbilder med oppløsning ned til titalls centimeter, som kan se inn på en privat terrasse. Den gjelder skiltgjenkjenningskameraer i Storbritannia, som leser 50 til 70 millioner bilskilt daglig fra et nett på over 11.000 kameraer. Amazon ga politiet Ring-opptak uten kjennelse eller samtykke minst elleve ganger i 2022, før hele ordningen ble avviklet i januar 2024. I hvert tilfelle er det en tredjepart, ikke kjøperen, som bærer kostnaden. Ingen av disse er foreslått forbudt.

Alle disse eksemplene er institusjonelt forankret, med en logg og en ansvarlig etat, selv om kontrollen i praksis er svak. Briller koblet til en ansiktssøkemotor er anonyme i begge retninger, ingen registrerer hvem som så hvem. EUs AI Act forbyr realtids biometrisk identifisering i det offentlige rom, men bare når politiet gjør det, fra 2. februar 2025. Det er bygget for asymmetrien stat versus borger. Det dekker ikke borger versus borger, som er nøyaktig det I-XRAY demonstrerte. Loven har et hull som ikke handler om Meta.

Overvåking i seg selv er ikke nytt. Det nye er at det fysiske laget av gjenstander, briller, bil, dørklokke, klokke, ring, har sluttet å signalisere sin egen funksjon. Et kamera så tidligere ut som et kamera. En smart brille ser ikke ut som kamera, men tar bilder og rapporterer til en sky ingen bruker kontrollerer, og som tjener en tredjeparts økonomiske motiver.

Digital eksos samles overalt, og blir andres råvare. Shoshana Zuboff har beskrevet dette mønsteret som «overvåkingskapitalisme»: privat menneskelig erfaring tas som fritt råmateriale og omsettes til atferdsdata, som bearbeides til prediksjonsprodukter og selges til forsikringsselskaper, annonsører, sikkerhetsfirmaer, myndigheter og politiske rådgivere. Hensikten er å påvirke handlingen før den skjer.

I «Life After Privacy» skriver filosofen DeBrabander at personvernets tilbakegang ikke skyldes ond vilje hos enkeltselskaper, men et økonomisk kappløp: kostnaden ved å overvåke faller i takt med Moores lov, mens kostnaden ved å holde noe hemmelig stiger. Nedgangen er strukturell. Det store spørsmålet er ikke hvilke produkter som forbys, men hvilket forhold samfunnet bygger til en utvikling som ikke kan reverseres.

Et velferdssamfunn som Norge er allerede bygget på at innbyggerne gir fra seg svært sensitive data, om helse, inntekt, barn og trygd, til institusjoner de stoler på. Tilliten holder fordi data samlet til ett formål ikke fritt kan brukes til et annet, et prinsipp GDPR kaller formålsbegrensning. Garantien velferdsstaten kan gi, gjelder tjenestene den selv kontrollerer, NAV, skatteetaten, helseregistre: at bruken av dataene kan kontrolleres, og at misbruk har en reell konsekvens.

Politisk kontroll over smarte ting handler derfor mindre om å forby enkeltprodukter, og mer om å sikre at bruken av dataene tjener fellesskapet, ikke bare de som samler dem inn.