Gjemmer norske ledere seg bak ansattes frykt for KI?

Sindre Ræder er ledercoach, strategirådgiver og hodejeger.

SYNSPUNKT. Ja, skepsis finnes. Mange frykter at KI kan gjøre jobben deres overflødig. Andre kjenner på misunnelse når kolleger finner måter å jobbe mer effektivt på. Skepsis kan være både reell og menneskelig.

Men det fritar ikke lederne.

For å håndtere skepsis, bygge forståelse og gjøre den til en drivkraft i stedet for et hinder – det er selve lederoppgaven.

Den virkelige utfordringen handler derfor sjeldnere om holdninger, og oftere om strukturer. Har organisasjonen rammer for å teste uten risiko for individet? Har ledere gitt tydelige mandat, budsjetter og rom til å feile? Har prioriteringene plass til innovasjon ved siden av drift? Uten slike rammer vil skepsis alltid vokse fritt.

Da er det lett å skylde på de ansatte i stedet for å erkjenne sitt eget ansvar som leder.

Vi har sett dette før. Da e-posten kom, fryktet mange at den ville skape kaos. Da hjemmekontor ble standard under pandemien, var bekymringen at produktiviteten ville stupe. I begge tilfeller var det ikke de ansatte som i lengden sto i veien. Det var ledernes nøling med å gi retning, struktur og legitimitet til endringen.

Når vi i dag diskuterer KI, er det viktig å skille mellom to ting: risiko og unnfallenhet. Risiko kan håndteres med retning, klare rammer, etiske retningslinjer og trygge testarenaer. Unnfallenhet oppstår når ledere peker på skepsis i organisasjonen i stedet for å ta ansvar for å lede gjennom den.

KI skaper uro. Men uro kan være produktivt. Den kan bli et startpunkt for refleksjon, læring og forbedring. Hvis lederne våger og velger å stå i den.

Norge har dessverre ikke råd til å ligge etter. Vi har derfor heller ikke råd til ledere som bruker skepsis som forklaring, i stedet for å ta oppgaven med å gjøre nysgjerrighet mulig.

Så neste gang noen sier at «folk er skeptiske til KI», bør svaret være: Nettopp. Og derfor trenger vi ledere som kan håndtere og skepsisen, ikke gjemme seg bak den.