Hvorfor skal renten gjøre så mye av bremsejobben?

Geir Ole Reiakvam er næringsdrivende med bakgrunn fra eiendom, investeringer og byggevirksomhet.

SYNSPUNKT. Nylig hevet Norges Bank styringsrenten fra 4,25 til 4,5 prosent.

Begrunnelsen er forståelig. Prisveksten har ligget over målet i flere år, og Norges Bank mener en strammere pengepolitikk er nødvendig for å få inflasjonen tilbake til 2 prosent.

Men når renten brukes som brems, skjer det noe helt konkret.

Boliglånskunder får mindre å rutte med. Bedrifter får dyrere finansiering. Investeringer blir vanskeligere å regne hjem. I bygge- og eiendomsbransjen kan høyere finansieringskostnader være forskjellen mellom et prosjekt som blir realisert og et som blir lagt i skuffen.

Derfor mener jeg vi bør diskutere et større spørsmål enn om Norges Bank burde ha hevet renten akkurat denne gangen: Har vi lagt for mye av stabiliseringsjobben på renten?

Én økonomi – to styringssystemer

Norges Bank styrer renten. Regjeringen og Stortinget styrer skatter, offentlige utgifter og hvor mye oljeinntekter som brukes. Men pengene havner i den samme norske økonomien.

I revidert nasjonalbudsjett for 2026 var det strukturelle oljekorrigerte underskuddet for 2027 anslått til 579 milliarder kroner. Det tilsvarer 2,7 prosent av Oljefondets verdi ved inngangen til året.

I forslaget til statsbudsjett for 2027, som ble lagt frem tirsdag, vil regjeringen bruke 608,4 milliarder «oljekroner» – en økning på 4,9 milliarder kroner i 2027-kroner. Det er et uttak på 2,7 prosent av Oljefondet, det samme som i 2026.

Dette er under handlingsregelens langsiktige rettesnor på 3 prosent. Men handlingsregelen sier også at bruken av fondsmidler på kort sikt skal tilpasses situasjonen i økonomien.

Det er her diskusjonen blir interessant.

Handlingsregelen svarer ikke på alt

Oljefondet var verdt 21.268 milliarder kroner ved utgangen av 2025.

Når fondet er så stort, kan staten bruke svært store beløp og samtidig ligge innenfor handlingsregelen. Derfor bør vi skille mellom to spørsmål:

Hvor mye av fondets avkastning kan Norge bruke over tid – og hvor mye pengebruk tåler norsk økonomi akkurat nå?

Det første handler om langsiktig forvaltning av petroleumsformuen. Det andre handler om kapasitet, prispress og renter her og nå.

Dagens statsbudsjett forklarer ikke alene rentehevingen.

Poenget er at pengepolitikken og finanspolitikken virker på den samme økonomien. Derfor bør de også diskuteres mer i sammenheng.

Renten sender regningen skjevt

Renten er et kraftig virkemiddel, men den treffer svært ulikt.

En nyetablert familie med høyt boliglån merker en renteøkning direkte. En bedrift som må låne for å investere, får økte kapitalkostnader. Et byggeprosjekt kan bli utsatt fordi regnestykket ikke lenger går opp.

Andre har liten eller ingen gjeld. Mange med nedbetalt bolig kan samtidig få høyere renteinntekter på sparepengene.

Når Norges Bank bremser økonomien gjennom renten, fordeles derfor kostnaden svært ulikt.

Det betyr ikke at Norges Bank gjør noe galt når den bruker virkemiddelet den er satt til å bruke. Det er selve arbeidsdelingen jeg mener vi bør diskutere.

Gi Norges Bank en tydeligere stemme

Jeg mener ikke at Norges Bank skal bestemme statsbudsjettet. Det skal fortsatt avgjøres av folkevalgte politikere.

Men Norges Bank vurderer allerede inflasjon, kapasitetsutnytting, arbeidsmarked og etterspørsel når renten fastsettes.

Hvorfor ikke bruke denne kompetansen mer systematisk også når vi diskuterer hvor mye oljeinntekter som bør fases inn i økonomien?

En mulighet er at Norges Bank hvert år legger frem en selvstendig vurdering av hvor stor bruk av fondsmidler norsk økonomi kan håndtere uten å skape unødig press.

Det trenger ikke være et veto. Regjeringen foreslår fortsatt statsbudsjettet og Stortinget bestemmer. Men dersom pengebruken avviker vesentlig fra sentralbankens vurdering av kapasiteten i økonomien, blir det synlig og må begrunnes politisk.

Spørsmålet før neste rentemøte

Etter rentehevingen handler diskusjonen igjen om når renten kan settes ned. Norges Bank anslår at styringsrenten vil ligge nær dagens nivå en periode før den etter hvert avtar.

Men kanskje bør vi også stille spørsmålet som kommer før neste rentemøte.

Vi har én norsk økonomi. Staten påvirker aktiviteten gjennom skatter, utgifter og bruk av oljeinntekter. Norges Bank påvirker den gjennom renten.

Hvorfor har vi da innrettet oss slik at renten må gjøre så mye av bremsejobben?