Moss og Minnesund må ikke bli Mumbai

Ståle Langvik er lektor i ledelsesfag.

SYNPUNKT. Det er påfallende at Einan i i sitt tilsvar til undertegnede forsøker å ramme inn debatten som «mistenkeliggjøring av arbeid». For dette er en enkel analyse av marked og risiko. Det jeg setter spørsmålstegn ved, er ikke verdien av arbeid, men en forretningsmodell som konsekvent dumper økonomisk risiko over på den enkelte arbeidstaker og fellesskapet.

For å sitere virkeligheten fremfor retorikken: Den 10. februar i år (Innst. 97 S) bekreftet Stortinget nok en gang innstrammingene i innleie. Landets øverste folkevalgte organ har dermed slått fast at løsarbeidermodellen er skadelig for det norske arbeidslivet.

Denne omkampen fra NHOs side blir særlig tydelig i vedlegget til selve innstillingen. Her dokumenteres det hvordan de samme argumentene Vegard Einan nå fremfører, ble grundig vurdert og forkastet av Stortingets flertall. Vedlegget viser at lovgiverne bevisst har valgt å prioritere det organiserte arbeidslivet fremfor bemanningsbransjens ønske om frislipp. Det Einan kaller mistenkeliggjøring, er i realiteten den rettslige og politiske standarden Norge nå har valgt for å sikre et anstendig arbeidsliv.

Videre bekrefter ferske tall fra Regjeringen og HK-dir at jobbsikkerhet nå trumfer alt for de unge. Hele 8 av 10 setter trygg jobb som sitt viktigste krav til fremtiden. De unge er ikke arbeidssky, de er rasjonelle aktører. De vet utmerket godt at man ikke kan betale huslån i Moss eller stifte familie ved Minnesund med en vikar-SMS som eneste sikkerhet. Når Einan snakker om terskler, overser han at de unge etterspør et fundament å bygge livene sine på.

Det mest paradoksale er at Einans forsvar for kortsiktig «fleksibilitet» står i direkte konflikt med NHOs eget Kompetansebarometer. Der roper industrien varsku om det skrikende behovet for fagskoleutdanning og langsiktig kompetansebygging. Hvordan skal ungdom bygge den dype fagkunnskapen norsk industri trenger, når hverdagen styres av en svingdørøkonomi? Man bygger ikke nasjonal kompetanse på kvikksand.

Det Einan kaller fleksibilitet, er i realiteten en snik-indifisering av norsk arbeidsliv. I Mumbai er arbeidsmarkedet totalt fleksibelt; resultatet er et kastesystem av dagarbeidere uten rettigheter eller fremtidstro. Vi kan ikke tillate at norske småbyer blir laboratorier for risikodumping, der bemanningsbransjen tar gevinsten mens de unge risikerer å «tråkke i myra», slik Kjell Werner nylig advarte mot i Dagsavisen.

Mitt budskap til Vegard Einan og NHO er enkelt: God samfunnsøkonomi krever fast grunn under føttene. Vi trenger et næringsliv som investerer i mennesker, ikke en modell som behandler ungdom som en variabel kostnad som kan slettes med en SMS. Hvis NHO virkelig vil bekjempe utenforskap og sikre fremtidens kompetanse, må de slutte å kjempe for gårsdagens løsarbeidersamfunn. Norsk arbeidsliv skal bygges på trygghet, verdighet og kompetanse. Moss og Minnesund må ikke bli Mumbai.