Norges naive exit-strategi

Silvija Seres er teknolog og strategisk rådgiver.

Denne teksten er den første av en serie artikler fra Seres som omhandler det nye, og stadig mer omtalte, beredskapselementet digital suverenitet.  

SYNSPUNKT. Det finnes ingen knapp for digital suverenitet. Det må mange år til med investering før den dagen man trenger suvereniteten. 

6. februar 2025 sanksjonerte den amerikanske regjeringen sjefsanklager Karim Khan ved Den internasjonale straffedomstolen i Haag – domstolen som etterforsker krigsforbrytelser – etter at den i november 2024 utstedte arrestordre mot Israels statsminister og forsvarsminister for krigsforbrytelser i Gaza. Sanksjonene ble senere utvidet til elleve ansatte ved domstolen, inkludert åtte dommere. Dommer Beti Hohler fra Slovenia fortalte at Apple ID, iCloud, Amazon, Airbnb og PayPal ble blokkert, også i Europa. Dommer Kimberly Prost fra Canada sa det var surrealistisk å stå på samme liste som personer knyttet til terrorisme og organisert kriminalitet, og la til at det ikke var de store hendelsene som tappet henne mest, men de små friksjonene som hopet seg opp uke etter uke, kortet som ikke virker, hotellet som ikke tar betalingen.

20. oktober 2025 falt store deler av internett ned uten at noen ble sanksjonert. Amazon drifter mye av verdens digitale infrastruktur gjennom sine skytjenester. Internett bruker et adressesystem som fungerer litt som en telefonbok. En feil i Amazons versjon av dette systemet gjorde at programmer ikke fant veien til dataene sine. Tjenester som Slack, Snapchat og Atlassian sluttet å fungere i flere timer, fordi de var avhengige av én adresse hos én leverandør i ett datasenter i Virginia.

To hendelser, to vidt forskjellige årsaker og samme mekanisme. Digital infrastruktur er bygget som lag av brytere: strøm, datasenter, regnekraft, programvare, identitet og betaling. Hvert lag driftes av noen få store aktører, og hver av dem kan slå av sitt eget lag uavhengig av de andre. Det krever ikke ondsinnet hensikt. Det krever bare at noen, eller noe, bestemmer at strømmen skal gå.

Det var den 13. mars 2025 at digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung ba alle statlige og offentlige virksomheter om å ha en exit-strategi klar, i tilfelle amerikanske skytjenester ble ulovlige å bruke. Anbefalingen kom opprinnelig fra Datatilsynet. På et seminar i Trondheim samme år erkjente Tung at Norge er for avhengig av amerikanske skytjenester i dag, og opplyste at tre av fire offentlige virksomheter bruker amerikanske leverandører. Regjeringen har siden lagt fram en nasjonal datasenterstrategi.

Det er her exit-naivismen begynner. En minister ber om en plan. Datatilsynet anbefaler en plan. Ingen av dem ber om det som faktisk trengs: en testet og finansiert evne til å gjennomføre overgangen i praksis – med data flyttet, brukerkontoer satt opp på nytt, og fagsystemer som fortsatt fungerer på den andre siden. En plan i en skuff forteller deg hva du bør gjøre. Den forteller deg ingenting om hvor lang tid det tar, hva det kommer til å koste, eller hvilke ti andre systemer som er vevd sammen med det du prøver å flytte ut av.

Mens dette diskuteres på seminarer, bygges den faktiske infrastrukturen i et helt annet tempo. Google investerer 6,8 milliarder kroner i et datasenter i Skien. Microsoft, det britiske selskapet Nscale og det norske industrikonsernet Aker inngikk i september 2025 en avtale verdt 6,2 milliarder dollar om KI-infrastruktur i Narvik. Da OpenAI i april 2026 trakk seg fra det samme anlegget, tok Microsoft over kapasiteten. Det var ingen politisk eller norsk beslutning. Den samlede investeringen i norske datasentre anslås til ni milliarder dollar. Det er utenlandsk kapital, i en skala som er hundre ganger større enn noe norsk «exit-alternativ» som er annonsert. Strøm, areal og kjøling kommer fra Norge. Eierskap, drift og beslutningsmyndighet kommer fra California og Washington, og disse ulike rollene skifter hender mellom amerikanske selskaper uten at Norge er part i beslutningen.

Naivismen har to former. Den første tror at en plan er det samme som en evne, at det er nok å ha skrevet ned hva man ville gjort, omtrent som en brannøvelse som aldri er øvd. Den andre tror at løsningen er full nasjonal selvforsyning, et Norge som bygger sin egen sky og sine egne datachips fra grunnen. Et land på 5,5 millioner mennesker kan ikke matche de økonomiske musklene til Google, Microsoft eller verdens største brikkeprodusenter. Begge formene for naivisme bommer på det samme punktet: de forveksler en intensjon med en evne.

Et lite, konkret unntak finnes. Da avhengigheten av Microsoft Office ble synlig for domstolen i Haag, kunngjorde den 31. oktober 2025 at den bytter til openDesk, et gratis og åpent kontorprogram utviklet av tyske myndigheter, som ingen enkelt amerikansk selskap kan stenge tilgangen til. Det er ikke en plan. Det er en gjennomført handling, på ett avgrenset område, gjort av en organisasjon som hadde opplevd konsekvensen på kroppen først.

Domstolen kunne forlate Microsoft fordi Tyskland brukte flere år på å bygge et alternativ ingen ennå visste de trengte. Norge har ingen tilsvarende investering på det området som tre av fire offentlige virksomheter er avhengige av. 

Tysklands løsning viser hva som faktisk skal til. ZenDiS, det statlige selskapet bak openDesk, har siden 2023 fått øremerkede midler, et team av utviklere og et mandat til å bygge en fungerende erstatning – ikke en plan for en erstatning. Det er forskjellen mellom en exit-strategi og en exit. Den første krever en jurist og en ettermiddag. Den andre krever penger over flere budsjettår, tid til å bygge noe som faktisk virker, folk som forstår systemet de lager, og kunnskapen som bare kommer av å ha gjort det én gang før.

Det finnes ingen knapp for digital suverenitet. Det finnes bare budsjettlinjer, ingeniørtimer, og spørsmålet om man bruker dem før man må, eller etter.