Politikk i en urolig tid

Jan Grund er forfatter og professor emeritus ved OsloMet. Han skriver om politikk, forvaltning og samfunnsstyring i Dagens Perspektiv.

SYNSPUNKT. En relevant og effektiv politikk krever god forståelse for det samfunn og de mennesker politikken ønsker å påvirke. I denne artikkelen ser vi nærmere på forhold som er sentrale når politikere skal utforme en politikk for å håndtere dagens urolige tid. Det vurderes ikke konkrete politiske prosjekter eller tiltak, men måten politikken bør opptre på i forhold til rastløse velgere i en urolig tid. 

En urolig og uforutsigbar verden – sentrale utfordringer

Norske politikere må håndtere internasjonale trender og risikoer og nasjonale utfordringer. Norge er et lite land i en verden som er blitt mer urolig fordi det skjer store endringer i politiske rammebetingelser og spilleregler. Den utenrikspolitiske situasjonen påvirker innenrikspolitikken mer enn vi er vant med. Det er svært krevende med mange geopolitiske spenninger som krig i Ukraina, konflikt i Midtøsten, økende rivalisering mellom stormakter som USA, Kina og Russland. Populisme brer om seg i stadig flere land og Trumps politikk har forandret spillereglene i internasjonal politikk.

Verden preges stadig mer av nasjonalisme, populisme og mistillit til internasjonale institusjoner som FN, Nato og medier. USA har meldt seg ut av WHO, Unesco og Paris-avtalen. Trumps holdninger, språkbruk og politikk har endret den offentlige samtalen både i USA og internasjonalt. Verdens globale frihandelssystem, slik det vokste fram fra begynnelsen av 1990 tallet, er avgått med døden. Vi er inne i en helt annen historisk epoke preget av mye mer uforutsigbarhet og uro.

De politiske institusjoner svekkes i både USA og Europa. Den urolige verden har gitt oss flere læringspunkter. Vi må investere mer i Forsvaret, og det er farlig å gjøre seg avhengig av autoritære regimer. Det blir flere autoritære regimer som ønsker en annen verdensordning og som ikke støtter verdier som mangfold, tillitt, ytringsfrihet og demokrati.

Noen av landene med autoritære styresett er store og har fått en mer ledende posisjon økonomisk, teknologisk og militært. Internasjonalt ser vi økt polarisering. Den kan, som professor Janne Haaland Matlary sier det, «føre til demokratiets langsomme død». Selv i det fredelige demokratiske Norge, er det blitt vanskeligere å få en opplyst og kunnskapsbasert debatt om mål- og virkemiddel i krevende politiske saker, som for eksempel hva et rettferdig grønt skifte og hva en bærekraftig utvikling egentlig er. Dagens politikere er langt bedre til å fastsette ambisiøse mål enn å enes om hvilke virkemidler som kreves for å nå målene.

Parallelt med polarisering og krigsfare må det internasjonale samfunn håndtere klimautfordringer og miljøødeleggelser. Det menneskene burde bruke tiden sin på er som naturvitere sier – «å løse klima- og naturkrisen». Det er den største og vanskeligste utfordringen for menneskeheten de kommende 30-40 årene. Skade fra ekstremvær og naturendringer vil påvirke Norges infrastruktur, sikkerhet og økonomi. En annen stadig viktigere demokratisk utfordring er at vi er på vei inn i en tid hvor sosiale medier, med sin følelsesladede logikk, gjør det vanskeligere for politikere å få velgere til å forstå betydningen av kunnskapsbaserte beslutninger. Velgerne er blitt mye mer rastløse.

Det å håndtere den teknologiske utviklingen blir stadig viktigere for politikken. Internasjonalt er det i økende grad teknologiske oligarker – ikke politikere – som former fremtiden. Verdens største teknologiselskaper påvirker økonomien, kulturen og politikken, og ikke nok med det: De styrer oppmerksomheten vår, hva vi bruker tiden vår på, og setter rammene for hvordan nyheter og informasjon spres og prioriteres i det daglige. De store teknologiselskapene jobber i stor grad fritt og uavhengig og det trengs politisk styring – ikke for å bremse utviklingen, men for å sikre demokratisk legitimitet for hvordan samfunnet utvikler seg. Mens stater famler etter regulering, utvikler teknologigigantene stadig mer avanserte systemer. Kunstig intelligens endrer verdens maktsentre og forskyver maktbalansen. Et fåtall amerikanske og kinesiske teknologiselskaper får stadig større makt. 

Politikkens muligheter for å håndtere en urolig verden

Politikk handler om hvordan vi organiserer oss som samfunn og hvordan vi bestemmer hva som er viktig å prioritere. Politikk handler både om de formelle samfunnsorienterte spillereglene som vedtas gjennom lover, økonomiske valg og etablering og styring av institusjoner og hvordan politiske aktører appellerer til følelser som håp, frykt, sinne eller stolthet. Kjernen i den nordiske samfunnsmodellen er stor tro på politikkens muligheter innenfor de rammer som særlig økonomien, teknologien, krigsfaren og naturen setter. Det å bevilge penger er ikke tilstrekkelig for å håndtere dagens urolige tid. Det må gjøres mer enn å bruke de store ordene for å beskrive problemer og ambisjoner. Politikken må bli mer konkret i hvordan mål og oppgaver skal løses. Politikerne kan drømme stort, hvis de også klarer å handle smart. Politikken har samme utfordring som kunsten. Det nytter ikke med store ambisjoner, hvis du ikke mestrer håndverket. Et viktig krav til politikk i en urolig tid er at politikere må være svært bevisste i måten de opptrer på.

Utfordringen er å navigere i krevende internasjonale og sikkerhetspolitiske utfordringer. Det er spesielt krevende med en president i verdens mektigste land som ikke anerkjenner betydningen av en regelstyrt verden og som undergraver demokratiet, konsentrer makt hos seg selv, overkjører domstolene og setter soldater inn mot egne velgere. Det er bare å håpe at politikere flest klarer å opptre med moral og verdighet til tross for at USA har fått en president som opptrer som en bølle og som en farlig fant som bruker pisk og gulerot på samme tid, vilt og inkonsekvent.

Dessuten er det selvsagt en stor utfordring at Russlands geopolitiske ambisjoner innebærer at krigsfaren er blitt større. Krigstid gjør at det blir viktigere å samarbeide med allierte og at det skapes forståelse for økte ressurser til Forsvaret og at det kan være behov for unntakslovgivning som gir myndigheter raske fullmakter.

Krav til politikeres opptreden i en urolig verden

En verden i uro krever, etter min mening, spesielt tre grep for god politisk opptreden:

1. Samfunnsaktører, og spesielt velgere, må gis trygghet og forutsigbarhet.
2. Myndighetene må balansere mellom å beskytte borgerne og bevare frihet og demokratiske verdier. Krisepolitikk krever raske avgjørelser, men uten å svekke rettsstaten.
3. Beslutningstakere må være opptatt av å skape strukturer og kulturer bygget på god kommunikasjon og tillit. Åpenhet og ærlighet er avgjørende for å motvirke desinformasjon og polarisering.

Det er sentralt å bygge tillit og utøve kommunikasjon som fremmer felles forståelse. Politikere må kommunisere slik at folket forstår de utfordringer som må håndteres og de løsninger politikken tilbyr. Det er viktig ikke å bruke frykt for å styre en befolkning. Tillit er noe av det skjøreste og viktigste vi har for at vårt demokratiske styringssystem skal fungere. Det er selve limet i vårt samfunn. Velgere bør stole på at politikkens mange aktører handler til samfunnets beste. Tilliten har vært vårt viktigste våpen – viktigere enn oljen – for å ha et samfunn som sikrer at skattepengene blir brukt på en god måte og for at folk behandles likt. 

Våre viktige politiske institusjoner må bygge tillit hver dag. Ikke i noe land har tilliten til nasjonalforsamlingen, partiene og politikerne vært høyere enn i Norge. For mange politikere har de senere år vist sviktende dømmekraft bl.a. med å love ting som ikke lar seg gjennomføre. Uten tillit vil vi ikke klare å håndtere utfordringer som aldringen, økt kamp om den kompetente arbeidskraften og digitalisering.

Politikere som lykkes i en urolig og fragmentert verden, har en ting felles. De kommuniserer på en måte som skaper trygghet, tillit og mening. Det betyr at de klarer å forklare hva som er usikkert og at en kommuniserer enkelt uten å være forenklet. Det legges vekt på å bygge relasjoner med velgere. Det holder ikke bare å bruke rasjonelle argumenter. Velgerne må møtes der de er. Det er viktig å skille mellom fakta og følelser. Politikerne må lære seg å håndtere den digitale verden. Tekgigantene og oppmerksomhetsøkonomien endrer hodene våre og livet vårt. I år 2000 var gjennomsnittsnordmannen daglig 18 minutter på nett, nå er vi oppe i 4.5 timer. Det må få konsekvenser for hvordan politikere bygger relasjoner med velgere.

Det må kommuniseres om løsninger som er både praktiske og troverdige og det må være tydelige premisser for de løsninger som foreslås. I urolige tider er det spesielt viktig å få fram det sentrale i ulike spørsmål og ikke ta med for mange detaljer. Det handler om å håndtere en urolig verden så bra det lar seg gjøre. 

Da må det manøvreres og kommuniseres, og politikerne må erkjenne at det er mange ønsker, konflikter og dilemmaer som må håndteres, men som ikke alltid kan løses. Disse dilemmaene må det kommuniseres rundt på en slik måte at velgere får forståelse for de beslutninger som må tas.