Skolepolitikk: Rammer, ressurser og retning – ikke nye pålegg 

Robert Flataas er nestleder i Skolelederforbundet.  

SYNSPUNKT. Vi står i dag midt i en merkelig tid i oppvekstsektoren: Samfunnet roper etter kritisk tenkning, skaperglede, danning og dybdelæring, og så svarer politikere, partier, interesseorganisasjoner og stadig flere privatpersoner med forslag om mer detaljstyring av den samme sektoren. Ikke bare av målene, men av innholdet, praksisene og den daglige gjennomføringen på vegne av profesjonene. 

Den siste tiden har vi sett nye eksempler på dette. Utdanningsdirektoratet, på regjeringens oppdrag, skal nå utvikle veiledende innholdslister som skal «støtte skolenes arbeid med verdigrunnlaget» og gi «felles referanserammer», slik at vi alle skal få felles forslag til temaer, praksiser, begreper og tekster våre ansatte skal kunne bruke i sin planlegging og opplæring. 

De første utkastene skal allerede være klare våren 2026, det gjelder for musikk, samfunnsfag, norsk og samisk. I musikk og samfunnsfag skal disse listene være klare til høstens skolestart. 

Et annet eksempel er utspill om hilserutiner i klasserommet, som blir lansert som et grep for mer ro, respekt og tydeligere rammer, når man egentlig kanskje snakker om klasseledelse, for få ressurser, manglende støttefunksjoner og et individbasert samfunn som helt har glemt at man er en del av et fellesskap. 

Intensjonene bak alle forslagene kan være, og er helt sikkert, gode. 

Men spørsmålet mitt bli likevel det samme: Hvilket problem er det dere forsøker å løse? 

Og ikke minst like viktig: Finnes problemet slik det beskrives – eller jobber vi med å løse noe som i stor grad er en fortelling og ikke kunnskapsbasert? 

Når løsningen kommer før problemet 

Det som er bekymringsfullt er ikke at politikere og andre engasjerer seg i skolen, det som bekymrer meg er et mønster som preges av at tiltak og løsninger ser ut til å komme før man virkelig har gått inn og analysert problemet på en god måte. 

Man kan få inntrykk av at enkeltsaker, enkelttall og enkelthistorier blir sannheter og kunnskapsgrunnlaget. 

Den nye NTNU Samfunnsforskning-rapporten som ble publisert 24. februar 2026, som tar for seg mobbing og elevkultur, peker på hvor sammensatt dette er. 

Rapporten sier noe om at mobilfri praksis i skolen kan være  en viktig  rammefaktor, da det kan gi mer ro for elevene og færre digitale konflikter i skoletiden. Men den peker også svært tydelig på at dette ikke på noen måte er den hele og fulle løsningen – utfordringen i elevenes fritid, på gutte- og jenterom løses ikke med dette. Her må man forvente at foreldre og foresatte kommer på banen. 

Når «tiltak» blir svaret før det virkelige problemet er forstått, ender vi i et landskap med mer tiltaksstyring, med stadig nye kampanjer,  flere lister,  nye programmer, krav om påbud og forventninger. Og midt i dette står skoleledere og lærere – som faktisk har ansvaret når alle disse symboltiltakene møter virkeligheten og skal oversettes og settes ut i hverdagen til våre barn og unge. 

Kjære alle sammen, vi har allerede rammene, de er tydelige og sterke. 

Norge har et tydelig rammeverk. Opplæringsloven slår fast at opplæringa skal åpne dører mot verden og framtida, bygge på grunnleggende verdier, fremme demokrati og vitenskapelig tenkemåte, utvikle kunnskap og holdninger, og møte elevene med tillit, respekt og krav.  

Overordnet del i læreplanverket utdyper dette, og sier rett ut at det alltid vil være spenninger mellom interesser og syn. Derfor må vi som jobber i oppvekst og utdanning, bruke sitt profesjonelle skjønn for å ivareta den enkelte i møte med fellesskapet.  

Dette betyr ikke «fri flyt» uten styring. Det betyr at Stortinget og regjeringen skal styre gjennom formål, verdier og krav. Men som også må tildele rammeverk og ressurser som gjenspeiler dette. Profesjonen må gis reelt handlingsrom i metode og gjennomføring. I tillegg glemmer dessverre alt for mange helheten i opplæringen, vår felles skole har både et danningsoppdrag og et utdanningsoppdrag. Disse to henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. 

Detaljstyring spiser tid, tillit og kvalitet 

Når staten, kommuner, partier og organisasjoner og andre ønsker seg inn i «hvordan», skjer tre ting – hver dag – i barnehage og skole: 

• den dyrebare tiden vår flyttes fra kjerneoppdraget vårt, over til implementering, rapportering og nye runder med forandring og «forankring». 

• tillit til oss erstattes av kontroll, det blir flere føringer som signaliserer at profesjonen ikke kan håndtere mandatet sitt. 

• kvalitet blir smalere, vårt dannings- og utdanningsoppdrag glemmes, det som lar seg listeføre og telle får forrang – mens formålets bredde, og helheten, blir den store taperen. 

Vi i Skolelederforbundet er krystallklar på hva dette gjør med ledelse i praksis: dere utfordrer lederrollen med byråkratisering og stadig flere oppgaver som ikke er knyttet til mandatet og kjerneoppdraget vårt. Dere må snart forstå at ledere må sikres handlingsrom og rammer til å lede og utvikle virksomhetene, ut fra lokale behov innenfor dagens lovverk og læreplaner, ikke lister med sanger som skal synges eller bøker som skal leses.  

Hva skjedde med tillitsreformen?

Og hvor ble det av tillitsreformen som alle snakket om? For to år siden skrev daværende kunnskapsminister Tonje Brenna sammen med Skolelederforbundets leder Stig Johannessen at vi trenger en tillitsreform i skolen, nettopp fordi skoleledere møter stadig flere krav fra mange hold, og fordi vi sliter med rekruttering og å beholde ledere. Blant annet het det at man burde få færre, men tydeligere og relevante mål og forventninger, det profesjonelle skjønnet må dyrkes og gis større rom, og laget rundt eleven var viktig, for å løse samfunnsoppdraget. 

Som ledere i dagens skole oppleves dessverre retningen altfor ofte som det motsatte: mer detaljering, flere forventninger om felles grep, flere «nasjonale løsninger» inn i praksisfeltet. Når vi samtidig får flere oppgaver, mer dokumentasjon og flere parallelle initiativ, er det lov å spørre: Var tillitsreformen en reform – eller en parole? 

Hvis tillitsreformen skal være mer enn et ord, må den begynne der den virkelig merkes og dere kan gjøre følgende: 

• rydde i oppdragene.

• fjerne rapportering og styringskrav som ikke treffer kjerneoppdraget. 

• bygge støttefunksjoner rundt skolene (HR, juss, merkantil, systemstøtte)  

• og bruke kvalitetsutvikling til forbedring – ikke til å snevre inn. handlingsrommet med stadig nye initiativ. 

Og ja: profesjonen må også ta ansvar for hvor vi har havnet. 

Jeg vil også utfordre oss selv. For når det settes ned faggrupper og lages nye veiledninger og lister, sitter ofte flinke lærere og skolefolk rundt bordet. Det kan være velment, jeg er sikker på at mange tenker at «hvis dette skjer uansett, så må vi være der og påvirke». 

Det skjønner jeg. Men det er her mener jeg at vi på mange måter blir bondefanget og tatt til inntekt for en detaljstyring som vi ikke ønsker. Våre profesjoners deltakelse kan bli et kvalitetsstempel på en styringslogikk som i praksis flytter makt fra profesjonelt skjønn til politiske markører. 

Noen ganger skal vi si i fra på en pen og tydelig måte: Takk, men nei takk. Ikke fordi vi ikke tåler innspill – men fordi vi må verne om selve forutsetningen for god skole: at lærere og ledere kan bruke fagkunnskap og skjønn innenfor tydelige rammer. 

Til alle som mener noe om skole: Vi trenger dere – men skal skolen bli bedre, er ikke svaret at flere utenfor skolen designe flere løsninger for klasserommet. Svaret er å gjøre det grunnleggende, og svært krevende arbeidet: 

• styr med lover, verdier og de overordnede målene (det har vi).  

• sørg for å gi oss rammene til kjerneoppdraget. 

• ta ansvar for å styrke støtteapparatet rundt skolene og barnehagene.

Når man i iveren etter å foreslå nye tiltak, start med problemet, dokumenter det, vis kunnskapsgrunnlaget, vurder konsekvensene. 

Jeg ønsker meg på alle måter politikere med ambisjoner på vegne av oppvekst og utdanning. Men med ambisjoner følger også et arbeid som dere må gjøre. Dere må oversette ambisjonene til rammer, ressurser og retning. Ikke til et stadig tettere nett av detaljer som vi skal navigere i. 

For det er vi som står i døra om morgenen, det er vi som møter barn og unge med ulike liv, ulike forutsetninger og ulike behov, og som skal levere på et bredt, verdibasert samfunnsmandat. 

Så, til dere politikere, og andre interessenter: gå et skritt tilbake, støtt oss og gi oss rammeverk og ressurser. Fjern det som ikke handler om kjerneoppdraget. Og la profesjonen forvalte tilliten – på vegne av oss alle.