Stortinget svekker kontrollen med offentlig pengebruk

Eirik V. Rise er advokat og partner i Sands advokatfirma AS.

SYNSPUNKT. Stortinget har vedtatt en ny anskaffelseslov. Flere av bestemmelsene er strengt tatt ikke regler, men anbefalinger eller påpekninger av opplagte muligheter. Eksempelvis at offentlige oppdragsgivere kan stille egnede krav eller kriterier som fremmer innovasjon, og at oppdragsgiver bør stille krav for å motvirke brudd på grunnleggende menneskerettigheter. 

En kan undres over at slike selvfølgeligheter nedfelles i lov, og hva dette sier om våre folkevalgtes forventninger til landets innkjøpere.

Lovvedtaket reflekterer primært et politisk ønske om å bruke innkjøpsmakten til å fremme andre politiske mål, særlig miljø og arbeidstakerrettigheter. Andre målsetninger virker mer fraværende, som å oppnå kommersielt gode betingelser når fellesskapets ressurser forvaltes, og å motvirke korrupsjon og andre misligheter. Dette kommer særlig til syne ved at Stortinget opphever anskaffelsesloven § 4, som inneholder de grunnleggende anskaffelsesrettslige prinsippene om konkurranse, transparens og likebehandling. Etter mitt syn er dette en oppsiktsvekkende deregulering, i en tid der «Nordmenns tillit til offentlig forvaltning synker», og der kritikk mot offentlig sløsing og korrupsjonssaker preger nyhetsbildet. 

Bestemmelsen som oppheves utgjør grunnmuren i regelverket, og tidligere storting har uttalt at bestemmelsen har betydning ved tolkningen av alle andre bestemmelser i regelverket.

Begrunnelsen fra Stortinget er forenkling. Dette er ikke nærmere forklart eller drøftet, men synspunktet er at det er for krevende for offentlige innkjøpere å overholde de grunnleggende prinsippene. Prinsippene innebærer bl.a. at innkjøperen som hovedregel må vurdere flere tilbud, og tåle en viss etterprøvbarhet og åpenhet om innkjøpsprosessen. Min påstand er at nær alle kommersielt forstandige innkjøp uten videre oppfyller prinsippene. Opphevelsen viser derfor en (fornærmende) lav forventning overfor de mange offentlige innkjøpere som etterlever dem uten anstrengelse.

Opphevelsen vil ikke ha betydning for de største innkjøpene (over såkalte EØS-terskelverdier), men treffer altså 75 prosent av anskaffelsene. Beløpsgrensen er så høy som 57,8 millioner kroner for bygge- og anleggskontrakter. Det finnes dessverre mange nok innkjøpere som – enten på grunn av manglende tid, kompetanse, hensyn til egen bekvemmelighet (eller verre grunner) – vil foretrekke å gi kontraktene direkte til et firma de kjenner når dette er mulig. Et generelt krav om markedsmessige vilkår eller til å annonsere konkurranse vil til dels inntre ved lavere beløpsgrenser, men her er mye uavklart.

Saksordfører Tobias Hangaard Linge fra Arbeiderpartiet har forsvart vedtaket i Dagens Perspektiv, og påberoper at vedtaket er i tråd med «synet til det brede lag av næringslivet». En slik påstand burde hatt belegg, spesielt når NHO advarer mot endringen. Linge uttaler videre at «det er tydelig beskrevet i lovens forarbeider hva som skal gjelde», altså i stedet for de grunnleggende prinsippene. Også dette kan gjerne utdypes. Forarbeidene viser til forvaltningsrettslige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og myndighetsmisbrukslæren, men innholdet av disse er ikke avklart. Prinsippene gjelder heller ikke for alle offentlige oppdragsgivere, og vil kun gjelde der det arrangeres konkurranse.

Formålet med lovvedtaket inkluderer angivelig å åpne for at flere «skal kunne delta i konkurransen om offentlige kontrakter». Linge påpeker også at den nye «Formålsparagrafen … ikke er mulig å oppnå uten sunn og god konkurranse». Hvis dette er reelt og tilsiktet, gir det ingen mening å fjerne et grunnleggende prinsipp om konkurranse.