Syk fra jobben, men frisk til jobb

Joakim Lund er organisasjonspsykolog og seniorrådgiver AS3 Norge.

SYNSPUNKT. Det er et ubehagelig spørsmål, for det utfordrer en grunnleggende tanke i norsk arbeidsliv: at sykefravær som hovedregel skal ende med retur til samme jobb.

Men sannheten er at mange av dem som står fast i lange og/eller gjentatte sykmeldingsforløp, ikke først og fremst er for syke til å jobbe, men de har nedsatt eller mangel på arbeidsevne i eksisterende jobb. Kanskje blir de ikke nødvendigvis syke av oppgavene i seg selv alene, men av miljøet, relasjonene, tempoet, kravene, verdiene eller kulturen. Jobben som en gang hadde de riktige rammene og som matchet godt med egne forutsetninger, gjør ikke nødvendigvis det i dag av en eller flere ulike årsaker.

Syk fra jobben, men frisk til jobb?

I AS3 møter vi mange mennesker som har havnet nettopp her. Noen trenger tid og nødvendig støtte for å finne veien tilbake til stabil arbeidsevne og kapasitet – og klarer det. Andre opplever at rammene i jobben ikke lenger er forenlig med egne forutsetninger for å mestre denne og stå stabilt lenger. Det er ikke mangel på vilje, heller tvert imot. Det er bare slik noen ganger, at en del endringer er uunngåelige og utenfor egen kontroll. Det være seg i forhold til egen helse eller de rammene og kravene som jobben krever i dag fremfor tidligere.

Systemet vårt er bygget for tilbakeføring. Sykmeldingen skal følges av dialogmøter, oppfølgingsplaner og tilrettelegging. Intensjonen er god, men noen av disse prosessene ender i en maraton av dårlig samvittighet eller opplevd press en ansatt ikke har forutsetninger for å imøtekomme.

«Jeg må komme meg tilbake» blir et mantra som skaper mer stress enn håp. For hva hjelper det å komme tilbake til noe som ikke fungerer lengre?

De fleste som blir sykemeldt, bærer på en historie som startet lenge før sykemeldingen. Noen har hatt en leder eller arbeidsmiljø de aldri fikk god kontakt med. Andre har stått i endringsprosesser som aldri tok slutt. Noen har mistet mening i jobben, eller opplevd at verdiene på arbeidsplassen endret seg. Det finnes også dem som bare er ferdige – ikke med arbeidslivet, men med akkurat denne rollen, dette miljøet.

Og likevel spør vi dem oftest, nærmest automatisk: «Når tror du at du er tilbake?». Kanskje kunne vi, i de aktuelle tilfellene heller spørre; «hva skal til for å stå stabilt i jobben, og mestre rollen du har i dag?». Og dersom det krever tilrettelegginger arbeidsgiver ikke har anledning til å imøtekomme permanent, kun midlertidig (som allerede har vært forsøkt over tid) heller spørre; «hva skal til for å stå stabilt på arbeidsmarkedet?».

Det finnes arbeid som bidrar til god livskvalitet og arbeid som bidrar til det motsatte. Vi vet at arbeid kan gi struktur, identitet og sosialt fellesskap. Men vi vet også at det kan skape uhensiktsmessig stress og negativ påvirkning på forutsetningene for mestringsopplevelser og god livskvalitet når rammene for dette ikke er til stede. Mange mennesker står i jobber som ikke passer lenger, men som de likevel klamrer seg til – av lojalitet, frykt eller vane. Først når kroppen sier stopp, blir det tydelig hvor galt det kan ha blitt.

Hvordan gå videre og ikke tilbake?

Flere av dem vi møter beskriver det slik: «Jeg ble ikke syk over natta. Jeg ble syk av å stå i det for lenge». Det er en setning som burde få oss til å lytte. For i stedet for å spørre hvordan vi skal få dem tilbake, burde vi spørre hvordan vi kan hjelpe dem videre.

Når mennesker får muligheten til å fokusere på muligheter og begynne å se fremover, skjer det ofte en tydelig endring. Bekymringer reduseres, energien øker, og håpet våkner til liv. Noen sier rett ut: «Jeg merker at jeg blir bedre bare av å innse at jeg ikke må tilbake for enhver pris». Det er ikke et nederlag. Det er begynnelsen på en ny fase av livet – der fokus flyttes fra å reparere til å utvikle.

For arbeidsgivere er dette et krevende landskap. De fleste ledere ønsker å gjøre det rette – å vise omsorg, støtte og inkludere etter beste evne. Men noen ganger blir den gode intensjonen en felle. Vi holder fast for lenge, fordi vi tenker det er omsorg. I realiteten kan det være mer omsorgsfullt å hjelpe et menneske videre enn å holde det fast. Å si: «La oss sammen se på om du faktisk skal tilbake hit», er ikke kynisk, men modent lederskap.

Slike samtaler krever mot, og ikke minst et system og en kultur som tillater det. Mange virksomheter vegrer seg, både fordi det er emosjonelt krevende, blant annet fordi lovverket og rammene i bistandsapparateter er rigget for retur, ikke overganger og mobilitet. Men kanskje må vi begynne å utvide perspektivet: Målet må være at mennesker skal tilbake i arbeid, ikke nødvendigvis tilbake til samme arbeid.

Ny type arbeidslinje

Vi kan kalle det en ny type arbeidslinje – en som handler om bevegelse, ikke bare tilbakeføring. For noen betyr det å komme tilbake til jobben sin, med justeringer og ny energi. For andre betyr det å finne et nytt sted å bruke kreftene. Begge deler er like verdifullt. Når noen erkjenner at de ikke skal tilbake, handler det sjelden om svikt eller svakhet. Det handler om ansvar. En av dem vi har fulgt over lengre tid uttrykte det slik:

«Jeg trodde jeg sviktet jobben da jeg bestemte meg for å slutte. Men egentlig var det første gang jeg tok ansvar for meg selv».

Den setningen rommer mye. For ofte er det nettopp det som skal til for å komme seg videre – en erkjennelse av at helse, mening og arbeid ikke alltid bor på samme adresse, på tross av vilje og motivasjon.

Vi må også tørre å snakke om arbeidsgivers ansvar på en ny måte. Det handler ikke om å skyve folk ut, men om å gi dem en bærekraftig overgang. Å se at et menneske ikke lenger passer inn i jobben, betyr ikke at det ikke passer inn noe sted. Faktisk kan virksomheter som håndterer slike prosesser med omhu og respekt, stå igjen med både bedre omdømme og bedre arbeidsmiljø. Når ansatte ser at ledelsen evner å ta vanskelige samtaler på en rettferdig måte, styrkes tilliten, den svekkes i hvert fall ikke.

Det er også et spørsmål om samfunnsansvar. Et system som i de fleste tilfeller kun fokuserer på retur, overser mange av dem som trenger en ny start. Hvis vi hadde hatt like gode ordninger for omstilling som for tilbakeføring, ville færre stått fast i langvarige og gjentatte sykemeldinger.

Oppsummering

Til syvende og sist handler dette om hvordan vi forstår arbeid og helse. Å hjelpe et menneske ut av et arbeidsforhold de ikke har forutsetninger for å mestre, er ikke å gi opp. Det er å ta ansatte på alvor. Arbeid skal være en kilde til livskvalitet, ikke et sted man sakte risikerer å miste den. Kanskje må vi begynne å stille et annet spørsmål neste gang vi møter en sykmeldt: Ikke «når er du tilbake?», men «hva skal til for at du skal være frisk nok til å jobbe – et sted der du faktisk trives og opplever mestring?».

Forskjellen kan virke liten, men den er grunnleggende. Den handler om å se mennesker som mer enn roller, og helse som mer enn fravær av sykdom.

Vi må våge å skille mellom å være syk fra jobben og frisk til å jobbe. Målet må ikke være at flest mulig kommer tilbake til det samme, men at flest mulig får mulighet til å bidra – der de faktisk kan trives og utvikle seg.