Sykefravær – et spørsmål om holdninger?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Flere politikere og store deler av fagbevegelsen betrakter våre høye sykefraværstall som en bekreftelse på at velferdsstaten klarer å fange opp de aller fleste av de arbeidstakere som ikke finner det tilrådelig å gå på jobben. Grunnen deres kan være somatisk, psykisk, eller at arbeidstakeren rett og slett føler seg for sliten (utbrent) til å gå på jobb.

Tillater man seg å sette denne problemstilling på spissen kan man si: Desto høyrere registrert sykefravær, desto bedre indikasjon får vi på, at sykelønnsordningen, og praktiseringen av den, klarer å favne over stadig flere av dem som reelt sett er for syke til å gå på jobb.

Det må da straks tillegges, at en slik slutning ser helt bort fra at det kan være en og annen arbeidstaker som av og til har følt seg fristet til å bruke sykelønnsordningen av andre hensyn enn de rent helsemessige.

Denne artikkelen har imidlertid som et normativt premiss at sykefraværet er for høyt. Det betyr ikke at den påstår at noen sykemelder seg for lett. Artikkelen gjør et forsøk på å lodde litt dypere enn som så, i spørsmålet om hvordan vi mennesker tenker, føler og handler, og hvilke omstendigheter ellers som påvirker våre valg om ikke å gå på jobben.

Det sosiologiske begrepet «habitus» er et nyttig begrep å anvende som et språklig verktøy når påstanden om at vi har et for høyt sykefravær skal diskuteres.
Habitus er som mange kanskje vet, et velkjent sosiologisk begrep, utviklet av den kjente sosiologen Pierre Bourdieu[i]. Ifølge ham forteller det oss noe om en persons «internaliserte disposisjoner» – eller om måten vi mennesker tenker på, føler på og handler på.

Selvfølgelig har vi mennesker ulike terskler og beveggrunner for å sykemelde oss, eller holde oss hjemme fra jobben.
Det faktum at et kort eller lengere sykefravær kan føles rett og rimelig for noen, og ikke for andre, kan rett og slett skyldes at norske arbeidstakere har helt ulike jobbsituasjoner og helt ulike sosiale og økonomiske rammebetingelser enn andre. Litt omskrevet kan man si det slik:
En arbeidstakers holdninger, eller oppfatning om, hva som gjør det rett og rimelig å holde seg hjemme fra jobben, har mer med arbeidstakerens komplekse habitus å gjøre (hans internaliserte disposisjoner) enn med overforenklede slutninger om dårlig arbeidsmoral.

Bruk av en persons habitus som del-forklaring på hvorfor noen har en lavere terskel for å holde seg hjemme fra jobben enn andre, kan i beste fall gjøre den politiske debatten om årsakene til høyt sykefraværet mindre tåkeleggende, og forhåpentligvis bli ført på et mer respektfullt grunnlag, uten munnhuggeri og insinuerende påstander om hverandres motiv, fakta-anvendelse og argument-bruk.
Nav står sentralt i enhver persons internaliserte verden. Det betyr at Nav er det viktigste og eneste ankerfeste en person har i rollen som sykemeldt arbeidstaker. Nav er den myndighet som former arbeidstakerens forventninger om hvilke rettigheter og plikter velferdsstaten har, og som til syvende og sist også former arbeidstakerens holdninger til hva han skal mene at en rettferdig sykelønnsordning innebærer.

Litt mer teoretisk uttrykt: Din habitus knytter deg, arbeidsplassen og samfunn sammen. Din habitus fungerer med andre ord som et slags bindeledd mellom individnivå (hvordan arbeidstakeren vurderer egen helse), organisasjonsnivå (hvilke normer det finnes på arbeidsplassen) og samfunnsnivå (hvilke verdier, regler og institusjoner velferdsstaten omkranser deg med).

Habitus og IA-avtalen: IA-avtalen (avtalen mellom LO og NHO om et inkluderende arbeidsliv) tar sikte på å regulere sykefraværet gjennom formelle krav og insentiver, men også gjennom å påvirke de underliggende rammebetingelser i arbeidslivet. Med andre ord, IA-avtalen er en avtale som innbefatter hensynet til din habitus slik begrepet er anvendt i denne artikkelen. Sett i lys av en slik forståelse av habitus-begrepet kan man derfor si, at IA-arbeidet indirekte retter seg mot din habitus – mot de internaliserte holdningene som finnes, ikke bare hos arbeidstakerne, men også hos arbeidsgivere og politikere for den sakens skyld.

___

[i] Habitus-begrepet er utviklet av Pierre Bourdieu (1930-2002 -Fransk sosiolog) og viser til varige, men ikke uforanderlige disposisjoner for tenkning og handling, formet gjennom sosiale erfaringer og institusjonelle rammer.