Hvordan sikrer staten seg den beste sjefen?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. En slik risikovilje er det vel de færreste av oss som har, selv ikke blant de beste blant de beste. Frykten for å bli nummer to, vil for et ærgjerrig og geniforklart lederemne nærmest føles som et karakterdrap.

Transparens i offentlige ansettelsesprosesser er viktig. Staten som arbeidsgiver må imidlertid forholde seg til markedets realiteter. Det betyr blant annet, at dersom staten ønsker å konkurrere om de lyseste sjefshodene, må statsråden akseptere at strikken tøyes. Det betyr at de generelle regler for statlige ansettelsesprosedyrer tolkes litt mer fleksibelt enn hva statsrådens departement vanligvis gjør, for eksempel ved ansettelse av en seniorrådgiver.

Unntakene fra offentlighetsloven og annet ansettelsesreglement i staten er mange, og avhenger av stillingsnivå. Med andre ord: Statsrådene har et større handlingsrom når de skal utnevne en etatsleder, enn ved ansettelser på lavere stillingsnivåer.

Unntakene fra de generelle og mer stivbente ansettelsesreglene gjelder først og fremst bruk av de mer uformelle og sonderende rekrutterings- og head huntings-metoder. Det å oppfordre folk til å søke er selvsagt ikke ulovlig, men det tillitsproblemet som ofte oppstår i kjølvannet av slike uformelle rekrutteringsprosesser er hva departementet velger å informer andre søkere om – de vanlige kvalifiserte søkerne som ikke har blitt bedt om å søke, men som i god tro likevel søker, og som regner med at ingen avgjørende føringer er lagt for ansettelsen før intervjuet er over.

Spørsmålet om hva som til sjuende og sist avgjør hvem som får toppstillinger i staten har både et faglig og et politisk svar. Det faglige svaret støtter seg stort sett til konstaterbare og objektive kriterier. En politidirektør må for eksempel kunne vise til bred og relevant utdannelse, erfaring og praksis for å komme i betraktning som direktoratsjef. Tilsvarende for en skattedirektør eller en Nav-direktør.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke «politiske» hensyn en statsråd åpenbart må ta når toppsjefen utpekes, er svaret på det adskillig mer komplisert og sensitivt. Uansett vil statsrådens vurdering av en statlig toppsjefs samfunnspolitiske egnethet i så måte være vesensforskjellig fra hva et bankstyre eller et industrikonsernstyre vil vektlegge. En statsråd må i mye større grad enn et styre i privat sektor, vektlegge toppsjefens politiske forståelse, i den forstand at topplederkandidaten må overbevise statsråden om at han eller hun evner å kommunisere utad til offentligheten hva etatens (faglige) policy er, men uten å opptre politisk (!) Går nå det overhodet an? Å formidle en etatspolicy på faglig grunnlag, uten samtidig å risikere og tråkke i det politiske klaveret?

Hvordan vil for eksempel en statsråd reagere på en politidirektør som under et ansettelsesintervju uttrykker en vel så stor tro på en repressiv kriminalpolitikk som på en forebyggende? Eller hvordan vil en statsråd reagere på en Nav-direktør som under ansettelsesintervjuet mener man må kunne forlange noe mer samarbeidsvilje fra den trygdedes side for at etaten skal kunne klare å nå sine må om å få flere ut i arbeid?

Konklusjon: Hvis statsråder vil ha «den beste» toppsjefen til å bekle sentrale etatsledelsesfunksjoner må de klare å formidle til toppkandidaten hvilken balanse statsråden som politiker forventer at kandidaten behersker, mellom bibehold av sin faglige integritet, samtidig som kandidaten ikke må uttale seg om etatens policy på en måte som kan bringe statsråden i politisk forlegenhet.