Alder: Fra biologisk kategori til operativ kapasitet

Aslak Molvær kaller seg selv endringsentusiast og er styremedlem i tenketanken Sustinentia.

SYNSPUNKT. Pensjonssystemet vårt bygger fortsatt på en biologisk forståelse av alder, formet i en annen tid. Da 67 år ble norm, var levealderen lavere, arbeidslivet mer fysisk krevende og kompetansestrukturen en helt annen. For mange var det en reell sluttfase.

I dag er situasjonen fundamentalt endret.

En 55 til 60 åring i 2026 har ofte høy utdanning, god helse og solid digital erfaring. Mange har 15 til 20 produktive år igjen i kunnskapsintensive yrker. Likevel behandles denne gruppen strukturelt som om den er på vei ut.

Det er her systemet sprekker.

Å heve pensjonsalderen fra 67 til 72 år kan være økonomisk nødvendig. Men uten en samtidig endring i samfunnets aldersforståelse vil reformen mangle legitimitet og effekt.

Samtidig investerer staten tungt i unge. Gjennom NAV er det etablert en omfattende ungdomssatsing for aldersgruppen 16 til 29 år. Det er riktig og viktig.

Men paradokset er tydelig:

Langt flere over 50 står utenfor arbeid enn i aldersgruppen 16 til 29 år. Likevel finnes det ingen nasjonal strategi for å mobilisere kompetansen i 50 pluss segmentet.

• Ingen systematisk satsing.

• Ingen strukturell mobilisering.

• Ingen tydelig politisk prioritering.

Vi mangler arbeidskraft, samtidig som vi lar erfaringskapitalen stå ubrukt.

Dette er ikke bare en sosial utfordring. Det er svak samfunnsøkonomi.

Alderisme i dag er sjelden eksplisitt. Den ligger i rekrutteringsprosesser, i språkbruk, i innovasjonsretorikk og i hvordan seniorpolitikk reduseres til tilrettelegging for nedtrapping. Erfaring behandles som risiko, ikke som konkurransefortrinn.

Når også politiske miljøer, inkludert Stortinget, i praksis speiler en kulturell ungdomsdyrking, forsterkes dobbeltheten. Offisielt skal vi stå lenger i arbeid. Implisitt signaliseres at fremtiden først og fremst tilhører de unge.

Det henger ikke sammen.

Det avgjørende skillet fremover bør ikke gå ved kronologisk alder, men ved operativ kapasitet.

Operativ kapasitet handler om læringsevne, kognitiv fleksibilitet, digital modenhet, relasjonell kompetanse og erfaringsbasert dømmekraft. Dette varierer betydelig, uavhengig av fødselsår.

• Noen 45 åringer er utbrent.

• Noen 68 åringer er på høyden av sin strategiske kapasitet.

Likevel organiserer vi rettigheter, forventninger og politiske prioriteringer etter et tall. Det er ikke kunnskapsbasert politikk.

Hvis vi mener alvor med å øke pensjonsalderen, må vi gjøre mer enn å justere en aldersgrense. Vi må endre selve verdiforståelsen.

Derfor er spørsmålet til Arbeids og inkluderingsdepartementet enkelt:

Hvis staten kan utvikle en nasjonal ungdomssatsing gjennom NAV, hvorfor finnes det ingen tilsvarende nasjonal mobiliseringsstrategi for arbeidssøkere over 50?

• Hvis svaret er at behovet ikke er der, viser tallene det motsatte.

• Hvis svaret er at tiltakene allerede finnes, er de åpenbart utilstrekkelige.

• Hvis svaret er at dette ikke er prioritert, er det et politisk valg.

Å ikke adressere dette gapet er ikke nøytralitet. Det er manglende systemforståelse.

Å øke pensjonsalderen uten å mobilisere operativ kapasitet over 50 er ikke reform. Det er en regneøvelse.

Vi må bevege oss fra alder som biologisk kategori til alder som operativ kapasitet.

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å gjøre dette.

Spørsmålet er om politisk ledelse har råd til å la være.