Er Norge i stand til å tenke nytt om sykefravær?

SYNSPUNKT. Sykefraværet i Norge er høyt (6,57 % i 2025). Samtidig står 700 000 mennesker i yrkesfør alder utenfor arbeidslivet. 114 000 av dem er mellom 20–29 år.

På politisk nivå ser debatten ut til å ha kjørt seg fast i et polarisert spor. På den ene siden står de som med rette er opptatt av å verne arbeidstakeres rettigheter, ofte forankret i fagbevegelsen og på venstresiden. På den andre siden står de som mener dagens velferdsordninger er for generøse, og at det i praksis er for enkelt å bli og være sykemeldt – et perspektiv som oftere fremmes fra borgerlig hold. Deres løsning er at arbeid må lønne seg mer, og at personlig ansvar må vektlegges tydeligere.

Begge perspektiver har legitime poenger. Problemet er at det har utviklet seg til ideologiske skyttergraver. Så lenge debatten handler om å forsvare rettigheter på den ene siden og stramme inn på den andre, unngår vi å ta den viktigste diskusjonen om hvordan et velfungerende system faktisk bør se ut. Et velfungerende sykefraværssystem må selvfølgelig både tilby riktig støtte til riktig tid og samtidig stille tydelige krav og gi riktige insentiver – både til enkeltindivider og arbeidsgivere. Når ingen ansvarliggjøres tydelig, uteblir endringer og vi fortsetter som før.

Det er mulig å verne rettigheter samtidig som man erkjenner at systemet rundt sykefravær og tilbakeføring til arbeid ikke fungerer godt nok. Problemet er ikke mangel på forskning eller kunnskap. Problemet er mangel på vilje eller evne til å bruke kunnskap som allerede finnes til å redesigne systemet. Et poeng som langt på vei bekreftes av Navs egen kunnskapsdirektør, Yngvar Åsholt, på Arbeids- og Velferdskonferansen 11.03.26 (referert i Dagens Perspektiv 16.03.26).

I 2024 leverte en statlig arbeidsgruppe rapporten «Utvikling av sykefraværsoppfølgingen». Konklusjonen var tydelig: Oppfølgingen av sykmeldte er i for liten grad behovsrettet og rigget for tidlig innsats. Standardiserte stoppunkter i oppfølgingen treffer ikke alltid riktig, og mange tiltak kommer for sent til å forhindre at mennesker faller varig ut av arbeidslivet.

Dette peker på et mer grunnleggende spørsmål: Har vi organisert sykefraværsoppfølgingen på en måte som gjør det mulig å lykkes?

I dagens system har legen en nøkkelrolle som inngangsport til sykefravær. Samtidig forventes det at legen vurderer arbeidsevne uten å kjenne arbeidsplassen eller mulighetene for tilrettelegging. Nav sitter med et omfattende ansvar for oppfølging, men kommer ofte inn sent i prosessen. Arbeidsgivere forventes å tilrettelegge, men har begrensede insentiver og støtte til å gjøre det systematisk. Resultatet er at ingen aktører egentlig opplever at systemet fungerer godt nok. Vi har i praksis utviklet et system som administrerer sykefravær – ikke et system som aktivt reduserer det.

Et mer bærekraftig system må klare tre ting samtidig. Det må beskytte mennesker som faktisk er syke. Det må stimulere til aktivitet og arbeid der det er mulig. Og det må ansvarliggjøre arbeidsgivere for reell tilrettelegging og oppfølging.

Skal vi komme videre, må vi være villige til å stille de ubehagelige spørsmålene om hvordan dagens system er innrettet.

• Er Navs rolle og organisering riktig for oppgaven?

• Er legene riktig inngangsport alene?

• Riktig hjelp kommer ofte for sent – hvorfor?

• Er insentivene i systemet gode nok til å stimulere arbeidsgivere til aktiv tilrettelegging?

Konsekvensene av høyt sykefravær er betydelige for både offentlig og privat sektor. Ikke bare økonomisk, men også organisatorisk og menneskelig. Er vi villige til, og våger vi, å tenke nytt om hele systemet rundt sykefravær og tilbakeføring til arbeid?

Å ikke gjøre noe er også et valg. I møte med økende utenforskap og et mer presset arbeidsmarked kan det vise seg å være det mest kostbare valget av alle.

Einar Wergeland-Jenssen er organisasjonspsykolog og adm.dir. i AS3 Norge.