Fremtidens arbeidsliv: Vi blir alle spillere

Silvija Seres er teknolog og strategisk rådgiver. 

SYNSPUNKT. Sønnen min spiller mye. Det mener i hvert fall jeg, og vi er enige om å være uenige. Jeg veksler mellom å tolerere, kritisere og bli oppriktig urolig over ikke helt å forstå hva han egentlig bruker tiden på. Mange foreldre deler uroen.

Vi ser barn som sitter store deler av dagen foran skjermer. Vi forbinder det med passivitet, fravær og noe som burde erstattes av noe annet. Mer fysisk aktivitet, sosialt liv, og de arbeids- og læringsformene vi har lært å verdsette.

Så kom Ibelin-historien og gjorde mange av oss usikre på våre forestillinger om spill. En ung mann som levde med store fysiske begrensninger, og som gjennom spill hadde identitet, ansvar og lederfunksjoner i et komplekst digitalt fellesskap. Historien utfordret forestillingen om at et liv foran en skjerm nødvendigvis er et passivt eller tomt liv.

Samtidig har arbeidslivet endret seg raskere enn vi klarer å ta innover oss. Rapporter fra OECD og World Economic Forum peker i samme retning: verdien av stabil kunnskap faller, mens verdien av læringsevne, systemforståelse og evnen til å bruke nye verktøy øker. Arbeid krever i økende grad evnen til å bevege seg videre når det man kan, ikke lenger er tilstrekkelig.

Gaming ligner i økende grad den måten arbeid faktisk organiseres på i dag. Generativ kunstig intelligens har forsterket denne utviklingen. Vi får forslag i stedet for svar, utkast i stedet for fasiter, og må selv vurdere kvalitet, retning og konsekvenser. Arbeid utvikles gjennom justering, ikke gjennom ferdige løp. Som Ethan Mollick uttrykker i Co-Intelligence, KI gjør arbeid mer likt lek og lek mer likt arbeid.

Mustafa Suleyman beskriver i The Coming Wave KI som en ny aktør i arbeidslivet, ikke et verktøy vi kontrollerer fullt ut, men et system vi må samhandle med. Reid Hoffman viser i Impromptu hvordan ideer, tekster og strategier utvikles i dialog med modeller. Felles for dem er forståelsen av KI som samarbeidspartner, ikke erstatning, og av arbeid som en prosess der menneskelig dømmekraft og ansvar blir viktigere når maskinene blir sterkere.

I programmering ser jeg dette skiftet tydelig. Conversational programming og KI pair programming, sammen med verktøy som Copilot og ChatGPT, har gjort koding til en dialog. Utvikleren skriver ikke lenger bare kode, men vurderer løsninger, tester alternativer og justerer struktur. Rollen beveger seg fra snekker til arkitekt.

Min sønn bygget digitale hjelpere i spill lenge før teknologibransjen begynte å snakke om KI-agenter. I dag utvikles tilsvarende systemer i organisasjoner, kontorer og beslutningsrom. Funksjonen er den samme: å støtte menneskelig problemløsning gjennom samspill mellom flere nivåer av intelligens.

Dette flytter ansvaret i arbeidet. Fra å utføre oppgaver til å vurdere, kombinere, korrigere og ta eierskap til helheten. Det forutsetter vilje til å justere kurs og evne til å leve med at løsninger aldri er endelige.

Slike ferdigheter utvikles ikke gjennom pugging. De utvikles gjennom praksis i systemer som hele tiden endrer seg. Forskning viser at gaming kan bidra til nettopp denne typen ferdigheter: oppmerksomhetskontroll, strategisk fleksibilitet, utholdenhet i møte med feil og læring gjennom handling. James Paul Gee viser hvordan spill bygger læring gjennom små trinn, konstant tilbakemelding, identitet, mestring og mening. Deci og Ryan viser at autonomi, kompetanse og tilhørighet er grunnleggende for indre motivasjon. Gode spill bygger på alle disse mekanismene.

Seymour Papert viste i Mindstorms at læring skjer gjennom bygging, testing og justering, ikke gjennom passiv mottakelse. Feil blir en del av bevegelsen videre. Albert Banduras begrep om mestringstro forklarer hvorfor dette virker: opplevelsen av at man kan prøve igjen og faktisk bli bedre. Når KI gjør arbeid mer iterativt og dialogbasert, er det derfor ikke tilfeldig at mennesker med spillbakgrunn ofte beveger seg raskere i disse systemene. De er vant til uferdige svar, kontinuerlig justering og læring i bevegelse.

Det finnes gode grunner til vår uro. Nicholas Carr skriver i The Shallows at digitale medier kan svekke dyp konsentrasjon. Men den kritikken ble formulert i 2010, flere evigheter siden, og før skjermen ble et primært produksjons-, samarbeids- og forskningsrom. I dag er skjermen et sted vi bygger, utvikler og tenker sammen – og med maskiner. Det gir oss mye å lære, og mye å bekymre oss for, men det gir oss ikke noen unnskyldning til å la være å forsøke å forstå.

Vi blir alle spillere i systemer som aldri står stille. Våre spillende barn kan hjelpe oss å forstå hvordan vi må navigere det nye arbeidet.