Cathrine Løchstøer: Ytre høyres vekst i Europa forårsaker en stille uro i EU

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Politisk variasjon er normalen i EU, en sammenslutning av demokratiske land. Ethvert valg i et medlemsland kan medføre endring i syn på saker som står på EUs dagsorden, eller som har å gjøre med forutsetningene EU bygger på. Dette må EU leve med, og det byr vanligvis ikke på problemer ettersom det hersker liten uenighet om overordnede hensyn. Bredden i EUs virksomhet og den praktiske og økonomiske verdien av medlemskap veier tyngre enn ubekvemme prinsipper på politisk plan.

Slik har det i alle fall vært lenge. Men selv på dette pragmatiske nivå kan det oppstå problemstillinger som har politisk sprengkraft, og gradvis har EU vært nødt til å venne seg til at politiske partier i medlemslandene setter spørsmålstegn ved verdigrunnlaget for EU-samarbeidet og bruker nasjonale valgkamper til å fremme alternative versjoner av formålet med EU og verdien av samarbeidet.

Det siste året har mange spørsmål som knytter seg til EUs verdigrunnlag vært gjenstand for stor debatt i flere av EUs medlemsland, på en mer åpenlys måte enn tidligere. Det er påfallende i hvilken grad politiske partier som inntar standpunkter som strider mot verdigrunnlaget i EU, gjør dette uten å problematisere medlemskap.

Barometer og støtfanger

EU som institusjon håndterer dette løpende, og grunnen til at slike svingninger ikke får drastiske utslag i den daglige drift av fellesskapet, er fleksibiliteten i institusjonene og vissheten om at det alltid vil komme nye valg i medlemslandene. EU-parlamentet er både et barometer og en støtfanger – det er der den ideologiske kranglingen foregår, og det er der det danner seg fløyer og partigrupper. EU-parlamentet, som velges direkte, er en arena for alle partipolitikere i medlemslandene som ikke nødvendigvis deler sine sittende regjeringers syn.

Slik har det i alle fall vært til nå. Det som uroer mange, er at partier med ekstremistiske holdninger er blitt store i mange medlemsland. For selv om de ikke er så store at de sitter i regjering, er de likevel representert i EU-parlamentet. Mikrofonen på parlamentsmedlemmenes pult blir en megafon. EU-parlamentet er en multiplikator for politikere fra medlemslandenes ytterfløyer.

Dette lever EU tilsynelatende godt med. Det er snarere noe å være stolt av enn det motsatte. Men situasjonen kan fort endre seg. Mange av Europas ytterliggående partier er nær maktens sentrum i sine respektive land. Ungarn er foreløpig det eneste eksemplet på et medlemsland som ikke forholder seg til EUs politiske moralkodeks. Det kan bli flere.

Upløyd mark

Foreløpig har det gått bra. Tyskland, Frankrike og Polen har vært/er nær ved å få høyrepopulistiske partier i flertallsposisjon. Italia har det allerede. Romania holdt på å få det sist helg. I Brussel er angsten for slike valgutfall stor. EU har riktignok sitt regelverk, men dersom udemokratiske partier kommer til makten i flere medlemsland, vil man befinne seg på upløyd mark.

Høyreekstremister kommer i mange utgaver, og noen er ikke så ekstreme at det truer demokratiet på alvor. Et eksempel på en slik regjeringssjef har EU i sitt eget «hjemland», Belgia. Den flamske ytre høyre-politikeren, nasjonalisten Bart De Wever dannet regjering etter valgseieren 9. juni i fjor, og den første embetshandlingen han måtte utføre, var å delta i middagen etter et toppmøte i EU. Da han skulle fortelle belgisk presse hvordan dette hadde vært, smilte han og sa: «Alle spurte hvem jeg var».

Ingen mistenker Belgias politiske ledere for å ville svekke, ta knekken på eller undergrave EUs grunnleggende legitimitet. De er ikke ekstreme nok til å huse slike tanker, og det ville selvsagt være utenkelig for en politiker fra EUs vertsland å undergrave institusjonen. Men saken stiller seg annerledes når det dreier seg om det tyske Alternative für Deutschland (AFD), det franske Rasemblement National (RM), det polske Rettferdighet og rett (PiS) og det rumenske Alliansen for rumenernes enhet (AUR) som alle har vært, er eller kan komme nær regjeringsmakt.

Disse partiene deler ikke EUs verdisyn, som fellesskapet er tuftet på. Når de blir store i sine respektive land, er det grunn til bekymring for EUs lederskap. Ungarns regjering under ledelse av Viktor Orbàn er den hittil eneste som aktivt praktiserer EU-motstand på prinsipielt grunnlag.

Ungarn har til nå vært sett på som et problem som til stadighet stiller EU overfor vanskelige håndteringsspørsmål. Men det dreier seg om ett land, dessuten et land som skal holde nasjonale valg om et år og med en stadig mer livskraftig opposisjon. EUs juridiske eksperter arbeider med spørsmålet om hvordan Ungarn kan sanksjoneres for sin obstruksjon av EUs prosesser, i tilfelle Orbàn og hans tilhengere blir sittende ved makten i Budapest. Skulle det bli mer av samme type obstruksjon fra andre og større land enn Ungarn, er saken en helt annen.

Usikkerhet

Dette er selvsagt ikke et tema EU-topper kommenterer. Men problemstillingen er der. Italias statsminister Giorgia Meloni unngår å uroe sine EU-kolleger selv om hun kommer fra ytre høyre og dermed noe helt annet enn sin landsmann, den høyt respekterte tidligere EU-sentralbanksjef og tidligere statsminister Mario Draghi. For til tross for sin nære forbindelse til USAs president Donald Trump, er Meloni en sterk motstander av Russlands krig mot Ukraina. Hun hører til på ytre høyre fløy, men er ingen EU-skeptiker.

Nettopp synet på krigen i Ukraina og forholdet til Trump er i ferd med å bli et såkalt ‘distinktivt kriterium’ i vurderingen av hvor pålitelige demokrater EUs stats- og regjeringssjefer egentlig er. Den solide trioen som for øyeblikket håndterer Ukraina-krisen på vegne av EU – Frankrikes president Emmanuel Macron, Tysklands forbundskansler Friedrich Märtz og Polens statsminister Donald Tusk – er kjernen i denne sammenheng: Utenfor demokratisk mistanke.

Men, de trues alle av utfordrere på ytre høyre fløy. Hva skjer med EU hvis disse tre slukes av populistiske anti-EU bevegelser?

Så hører EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, rådspresident Antonio Costa og utenrikssjef Kaja Kallas også med. De er solide pilarer og forvalter helt nødvendige sentrale funksjoner i EU.

Likevel – det er og blir medlemslandene som bestemmer hva EU skal stå for politisk. Her ligger et permanent, potensielt usikkerhetsmoment, som er uløselig knyttet til demokratiet.

Rådspresident Antonio Costa sa det slik nylig: «EU er et enormt komplekst byggverk, på en måte permanent uferdig, der hver ny generasjon spiller sin egen rolle for å møte utfordringene dens egen tid konfronterer dem med».