Uten livslang læring stopper Norge

Nils Ola Bark er daglig leder for NKI Nettstudier. Hege Ulveland er rektor ved NKI.

SYNSPUNKT. Norsk økonomi går på oljedop. Avkastningen fra Oljefondet kamuflerer reelle problemer: Ifølge OECD har produktivitetsveksten falt fra 3,7% i 2022 til 0,8% i 2024. Sektorer som bygg og anlegg har store problemer, og kommune etter kommune melder om krise.

Mangel på kompetanse er en sentral årsak, og at arbeidsmarkedet ikke klarer å følge med på teknologisk utvikling.

Den digitale revolusjonen gjør et nytt rykk. Kunstig intelligens, automatisering og grønn omstilling endrer alt fra industri, tjenesteyting til offentlig sektor. Samtidig faller tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Svensker og østeuropeere som tidligere fylte hullene i helsevesenet, på byggeplasser og i industrien, reiser hjem. Da må vi satse på de folka vi allerede har – og gi dem mulighet til å lære hele livet.

Det har blitt produsert side opp og side ned for å beskrive utfordringen i arbeidsmarkedet i offentlige rapporter og NOU’er. «Tid for handling» fra 2024 og «Felles ansvar – felles gevinst» fra 2025 er bare to eksempler. Mangelen på fagarbeidere, lærere, helsepersonell og teknologer er dramatisk. NHO’s kompetansebarometer understøtter utfordringene når undersøkelsen offentliggjøres i februar hvert år. Vi trenger ikke flere NOU-er for å fastslå det. Vi trenger politisk vilje, synliggjøring i øremerkede bevilgninger i statsbudsjettet, og trykk fra organisasjonene i arbeidslivet.

Arbeidstakere ønsker å stå i jobb og utvikle seg. Men systemet gjør det vanskelig. Utdanningstilbudene er rigide, finansieringen svak, og arbeidsgivere får lite støtte til å la ansatte ta videreutdanning. Videregående opplæring, fagskoler og høyere utdanning preges av tradisjonstenkning: semesterstart i august, klasseromsundervisning, og lange tekster som mål på læring. I sektoren diskuteres det fortsatt om digitalisering og KI har en plass – mens arbeidslivet for lengst har tatt teknologien i bruk.

Mens utdanningssektoren diskuterer seg bort, vokser kompetansegapet i arbeidslivet. Det haster å sikre kontinuerlig læring gjennom hele yrkeskarrieren, slik at folk kan stå i arbeid lenger og flere faktisk får bidra med sin innsats Vi må styrke arbeidslivet gjennom læring – ikke bare bidra med arbeidsformidling. Dette slik at flere bidrar til velferdsstaten gjennom skattebidrag, og ikke belaster den.

Løsningen ligger i skjæringspunktet mellom fleksibilitet, digitale løsninger og rask oppdatering av faginnhold. Modulbaserte studier, korte kurs og bruk av KI som læringsstøtte kan gi mer skreddersydd opplæring. Men teknologi alene løser ingenting. Vi må bygge et system som faktisk gir folk tid og økonomi til å lære.

Vi trenger støtteordninger for livslang læring – slik at voksne kan ta utdanning uten å miste inntekt. Ordningene må rettes mot både arbeidsgivere og arbeidstakere. En «lånekasse» for livslang læring kan være et grep – men bør vekte stipend ved fullført utdanning fremfor lån. Det må lønne seg å drive egen fagutvikling. Og; det må handle om relevant, yrkesnær kompetanse, ikke bare studiepoeng.

Arbeidsgivere må få rom til å gi ansatte tid til kompetanseheving uten at driften stopper opp. Særlig i helse og oppvekst trengs ordninger som gjør det mulig å kvalifisere ufaglærte, slik at de kan løse flere oppgaver.

Vi må også aktivere flere utenfor arbeidslivet: unge uten utdanning, seniorer, innvandrere og personer med nedsatt funksjonsevne. Mestring og kompetanse er nøkkelen til deltakelse.

Vi vet hva problemet er. Vi har rapportene. Vi har høringsuttalelsene. Nå trengs handling. Trepartssamarbeidet i arbeidslivet må få livslang læring fra festtalene og inn i faktisk arbeidslivspolitikk. Livslang læring bør være en del av de pågående budsjettforhandlingene. NHO og LO må kjenne på ansvaret, og løfte problematikken før lønnsoppgjøret i 2026.

Uten en nasjonal satsing på livslang læring vil Norge sakte, men sikkert, miste både tempo, innovasjon og konkurransekraft.