Omstridt helgenkåring seier for pave Frans

Lørdag kveld var 250.000 mennesker samlet i sentrum av landets hovedstad San Salvador for å overvære saliggjøringen av erkebiskop Romero av en utsending fra Pave Frans. Saliggjøringen er siste skritt på veien til å bli helgen i den katolske kirken.

Ingen ble noensinne dømt for drapet, men en FN-støttet sannhetskommisjon kom til at en høyreorientert dødsskvadron under ledelse av offiseren Roberto D'Aubuisson, sto bak. Da han skulle begraves drepte snikskyttere over 40 mennesker. Myndighetene avskrev ethvert kjennskap til udåden.

Mange konservative katolikker og høyresiden i El Salvador har i lengre tid greid å blokkere prosessen for å gjøre Romero, som har heltestatus blant de fattige i Mellom-Amerika, til helgen. De mener erkebiskopen egentlig var marxist. Men da Frans ble pave, kom prosessen raskt i gang igjen.

El Salvador (spansk: República de El Salvador, bokstavelig «Frelserens republikk») er det minste og tettest befolkede landet i Mellom-Amerika med seks millioner innbyggere fordelt på 21 000 km. Nabolandene er Guatemala og Honduras.

Pavelig seier

For det er ingen tvil om at forseringen av saliggjøringen blir sett på som en klar seier for pave Frans, som i likhet med Erkebiskop Romero også har plassert seg på de fattiges side. Romero mente selv at han ikke var noen radikaler, men han tok side, han var ingen nøytral tilskuer. Da Pave Frans var kardinalen av Buenos Aires i Argentina, virket han blant de fattige, kysset føttene til de AIDS-syke, gikk på barrikadene for horene og kjempet for de utstøtte. Han bodde enkelt, var en mann av folket og virket i folket.

Som Romero vokste Pave Frans opp i et arkaisk, nærmest middelaldersk kontinent, fundert på enorme klasseskiller og tilsvarende fattigdom, hvor brutale høyreradikale militærregimer hadde terrorisert et helt kontinent i flere tiår. Denne håpløsheten i «det uforanderlige», ofte støtte av Kirken, var medvirkende til at radikale prester, både katolske og protestantiske, drev frem «frigjøringsteologien» på 60 og 70-tallet. Gjennom å nære sin ideologi fra revolusjonens røster, anført av Marx og Lenin, skulle Kirken stå på de fattiges side. For å fremstå som sann og rettferdig, var det Kirkens plikt å gjøre opprør mot den historiske kapitalismen, som ikke trådte i Jesu fotspor. Kirken måtte bli revolusjonær, selv om Erkebiskop Romero aldri oppfattet seg som revolusjonær, men liberal. I Sør og Mellom-Amerika er det en hårfin balansegang.

Det å være på «folkets» side har vært et naturlig og helt bevisst valg hos Paven. Derfor er helgengjøringen av Erkebiskop Romero helt i tråd med hvordan han ønsker og vil at Den katolske kirken skal ledes fremover.

I USAs blodige bakgård

I mange år ble El Salvador regnet som ett av de voldeligste landene i Mellom-Amerika, og en tolvårig borgerkrig som kostet 75 000 menneskeliv ble avsluttet i 1992 da regjeringen og geriljaen undertegnet en fredsavtale som lovet militære, sosiale og politiske reformer. Drapet skjedde mens undertrykkingen var i ferd med å bli grovere og kort før det brøt ut full borgerkrig mellom den USA-støttede regjeringen og FMLN-geriljaen. I følge International New York Times støttet den kommunistrabiate Reagan-administrasjonen på det meste juntaen med 1.5 millioner $ daglig. Som i resten av dette herjede kontinentet var – og er – dette en faktisk klassekamp, mellom de rike jord og kapital-eierne på den ene siden, og alle de andre. I en svært konservativ samfunnsstruktur har Den katolske kirke også virket konserverende; sosiale endringer har gått uendelig sakte. Selv om El Salvador nå har et ganske velfungerende demokrati, uten frykt for innblanding fra de paramilitære, høyreradikale kreftene, har ulikhetene bestått. Som i mange andre Latin-Amerikanske land er det nå krigen mellom de kriminelle gjengene og mellom de fattige som herjer landet, ofte i forbindelse med narkotikaoppgjør.

Observatører mener saliggjøringen er den tydeligste manifisteringen så langt av de endringene som nå er på gang i Den katolske kirke under vakten til Pave Frans.