Synspunkt | Lise L. Randeberg: Vi må ha en rettferdig pensjon

Lise Lyngsnes Randeberg er leder av arbeidstakerorganisasjonen Akademikerne.

Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Det er tolv år siden den siste store pensjonsreformen. I høst skal Stortinget igjen lande nye endringer i alderspensjonen. Disse endringene er avgjørende både for den enkelte og for det norske samfunnet. Folketrygden skal sikre oss noe å leve av når vi blir gamle.

Hvordan pensjonsmidlene blir fordelt, er en viktig debatt. Det hviler et stort ansvar på politikerne som skal vedta endringene.

Vi er helt avhengige av endringer som er rettferdige og forutsigbare for at pensjonssystemet skal være bærekraftig, både økonomisk og sosialt.

Det må være bred politisk oppslutning om endringer i systemet for å skape forutsigbarhet og sikre at pensjonssystemet ikke endrer seg selv om flertallet på Stortinget gjør det.

Det er også helt avgjørende at det er en sammenheng mellom det vi betaler inn gjennom yrkeslivet og det vi får utbetalt når vi har gått av med pensjon.

Dersom ordningen ikke oppfattes rettferdig, kan det bli krevende å beholde oppslutningen om den i hele befolkningen. Det er en trussel mot velferdsstaten vår.

Eldrebølgen, som det har vært snakk om i flere tiår, skyller nå innover oss. I 2030 vil det for første gang være flere eldre enn barn i Norge, og vi lever stadig lenger. De siste hundre årene har levealderen steget med mer enn 20 år. Norske kvinner kan i dag forvente å bli over 84 år og norske menn nesten 81 år. Det gjør at vi trenger at seniorene står i jobb mer enn noen gang før.

Fjern utløpsdatoen i arbeidslivet

Folketrygden skal gi alle trygghet og inntektssikring. De svakeste skal tas vare på, men det må ikke stå i veien for at det skal lønne seg å ta utdanning og arbeid. Akademikerne vil kjempe for et rettferdig pensjonssystem som tar vare på alle, og som belønner det å stå lenge i jobb.

I 2011 innførte politikerne levealdersjustering. Det vil si at når den generelle levealderen øker, vil man også få mindre pensjon. Dette kan man kompensere for, ved å stå lenger i arbeid. Men problemet i dag er at vi ikke har mulighet til å stå så lenge i arbeid som vi ønsker og kan.

VG fortalte nylig om lektor Georg Barth som må slutte å jobbe nå som han er 70 år, selv om han gjerne vil fortsette. Professor Ole Didrik Lærum ble forbannet da han i 2010 ble pensjonert ved 70 år fra Universitetet i Bergen. Han flyttet til Danmark og jobbet videre som kreftforsker der. Danmark har nemlig ingen tvungen pensjonsalder.

Dette er bare et par eksempler på arbeidstakere i Norge som ønsker å bidra, men som ikke får lov.

Mangel på høyt utdannede

Det er mangel på høyt utdannet arbeidskraft. Samtidig er mange akademikere innstilt på å jobbe lenger enn andre grupper.

Undersøkelser Respons Analyse har gjort på oppdrag fra oss viser at det store flertallet er innstilt på å jobbe etter fylte 67 år. Til sammenligning viser undersøkelser fra Senter for seniorpolitikk at når man spør alle yrkesaktive, er svaret at de vil jobbe til de er 65 år.

Pensjonsutvalgets evaluering, som ble lagt frem i fjor, er utgangspunktet for endringer som Stortinget kommer frem til. Utvalget er helt tydelig i sin anbefaling: Aldersgrensene i pensjonssystemet må opp for å sikre systemet bærekraft.

Det er Akademikerne helt enige i, men vi forventer at regjeringen går lenger enn utvalget når de legger frem sine forslag i høst.

Det er tre aldersgrenser som må endres:

• Vi må heve aldersgrensene for når vi kan ta ut pensjon. Det er ikke et populært standpunkt å ta, men det er dessverre nødvendig.
• Utvalget sier også at aldersgrenser for rett på ytelser som sykepenger, dagpenger, og arbeidsavklaringspenger må økes.
• Opphever aldersgrenser for stillingsvern.

Pensjonsutvalget sier fint lite om aldersgrensen i stillingsvernet, men den er viktig. Det vil si hvor lenge vi har rett til å beholde en jobb. Tiden er overmoden for justering av aldersgrenser for stillingsvern, og det haster mest i offentlig sektor.

I dag kan arbeidsgivere i offentlig sektor si oss opp uten saklig grunn når vi fyller 70, arbeidsgivere i privat sektor må vente til vi fyller 72 år. Da har vi rett og slett blitt for gamle, ifølge regelverket.

Erfaringene viser at aldersgrenser har en sterk normgivende kraft. De påvirker holdningen til når det er forventet å slutte å jobbe, uten at dette henger sammen med befolkningens helse eller hvor lenge vi lever.

Vi blir stadig flere eldre, og Norge har et enormt behov for arbeidskraft. Da er det et paradoks at mange tvinges ut i pensjonisttilværelsen. Folk med verdifull kompetanse og helsa i behold som ønsker å jobbe lenger, må få lov til det.

Vi har ikke råd til å fortsette å sløse med verdifull arbeidskraft på den måten.

Arbeidsinnsats skal synes på pensjonen

I tillegg til å heve aldersgrensene, er Akademikerne opptatt av at det skal merkes på pensjonsutbetalingene at vi har tatt utdanning og deltatt i arbeidslivet. Da må skatte- og pensjonsregler sees i sammenheng. Dagens skatteregler spiser i stor grad opp en økt pensjon. Det skjer fordi pensjon opptil et minstenivå er skattefri. Beløpet over blir desto hardere skattlagt.

Det gjør at det vi faktisk har tjent gjennom livet, gir i dag for liten uttelling på pensjonen vår etter skatt. Det må være uttelling etter skatt for alle inntektsnivåer. Det er tross alt pengene, som vi får utbetalt, som vi skal kjøpe melk og brød for.

Det er et viktig prinsipp at Folketrygdens alderspensjon skal gi oss alle en grunnsikring, uavhengig av inntekten vi har hatt igjennom livet. Men for at ordningen fortsatt skal ha stor oppslutning blant folk, må vi sørge for at alle føler at den er rettferdig.

Et bærekraftig pensjonssystem krever også forutsigbarhet og langsiktighet. Derfor oppfordrer vi alle partier til å ta imot statsministerens oppfordring om et bredt forlik i Stortinget før jul.