Henrik Syse: Mannen som ikke vil være leder

Jeg egner meg i grunnen ikke så godt til å være leder. En slik erkjennelse er viktig. Det er ikke alle som fungerer like godt som ledere. Jeg er nok god til å inspirere, og jeg oppleves forhåpentlig som en hyggelig person å snakke med. Men jeg er for dårlig organisert. En god leder må drive ting fremover. Den typen er ikke jeg.

– Jeg har fått tilbud om flere lederposisjoner som jeg har sagt nei til, sier Henrik Syse.

– «De er som laget for deg», blir det sagt. Men nei, jeg har funnet min hylle, jeg fungerer best som en tenker som kan skrive bøker og undervise. Jeg kan nok bidra i ledelsen av forskingsprosjekter. Men jeg er ikke en som søker lederfunksjoner. Det kalles selvinnsikt.

Bevisst sin svakhet

Henrik Syse er sønn av den legendariske høyrepolitikeren og statsministeren Jan P. Syse. Han er forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og sitter blant annet som medlem i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og Den Norske Nobelkomiteen.

– Skulle jeg ta på meg en lederposisjon, håper jeg selvsagt at jeg klarer å utøve den godt, men jeg er bevisst mine svakheter, sier han.

– Det å ikke være for opptatt av sin egen prestisje, og for eksempel kunne si at, nei, jeg stiller ikke til gjenvalg, det er en fair og viktig ting. Det er mange andre ting her i livet enn å lede. Særlig hvis du egentlig ikke er glad i den slags oppgaver, skal du tenke deg nøye om. Mennesker rundt deg merker hvis du er sliten og sur og egentlig mistrives. Da er det viktig å spørre seg selv: Er dette noe for meg?

Respekt for ordet

Henrik Syse er opptatt av pressespørsmål og tyr gjerne til mottoet til PFU: Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke.

– Jeg har stor respekt for ordet og språket. Jeg er vokst opp med å tenke gjennom hva ordene betyr, og hva ord kan utgjøre av forskjell.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på ham ved faren Jan P. Syse, og som han er glad i selv, er evnen til å få mennesker til å samarbeide og få ting til å skje, også ved å bruke ordene riktig.

– Vi trenger mange doers og mange thinkers, sier han med et smil, - men heldigvis trenger vi også noen speakers – noen formidlere. Jeg tenker ofte på meg selv som mer Aron enn Moses, for å ta det bibelske bildet: Han som kunne legge frem saken på vegne av dem som har den store oppgaven. Jeg kjenner mange som jeg synes er mer originale tenkere enn det jeg er, selv om jeg jo håper jeg har bidratt med originale tanker selv også. Uansett: I den grad jeg kan formidle noe slik at folk kan få aha-øyeblikk, synes jeg det er utrolig givende. Sånn sett har jeg det som plommen i egget.

Å utgjøre en forskjell

Henrik Syse holder foredrag og har skrevet flere bøker om store spørsmål, deriblant «Rettferdig krig», «Veier til et godt liv», «Måtehold» og «Noe å tro på». Når han holder foredrag eller skriver en bok, vet han ikke alltid om noe faktisk sitter igjen.

– Men så skjer det at jeg får tilbakemelding femten år etter et foredrag: Tenk du, det du snakket om, har vi snakket mye om siden, forteller han. – Det er et kompliment, det er sterkt når slikt skjer.

– Jeg har opplevd noen ganger at man snakker om Syseforedraget eller Sysevinklingen. Nå skal jeg ikke overdrive, kanskje de bare er høflige, jeg må trekke fra på den kontoen der. Jeg er ydmyk: Det er mange andre som sikkert gjør det like godt som jeg. Men jeg tror og håper jeg noen ganger utgjør en forskjell.

– Jeg tror nok at det er noen studenter hvis liv har fått en litt annen retning, blant annet på grunn av meg – med strek under blant annet, for det er selvsagt mange som er med på å påvirke.

Henrik Syse håper han har endret livene til barna og kona.

– Det høres ut som en klisjé, må han innrømme, - men jeg er ydmyk over hva en pappa og mann kan gjøre. Og så har de endret mitt liv minst like mye, selvsagt.

– Husk at du skal dø, du også

– Fars død endret meg, sier han. - Ikke fordi jeg tror det satte meg på et annet spor enn det jeg var på. Poenget er at i tillegg til savnet og sorgen, så blir jeg minnet på hva han representerte. Det å miste en av foreldrene er et memento mori-øyeblikk. Husk du skal dø, du også, Henrik.

– Far sto for det allmennmenneskelige. Jeg har prøvd å bli meg bevisst hva jeg har lært av ham, hva var det ved ham som har bestemt ting i mitt liv. Jeg har måttet gjøre meg opp en mening på en annen måte, idet han ikke var der lenger. Den boken som inkluder de direkte dialogene med ham, er jo lukket.

Henrik Syse trives når han får snakke om faren, og beskriver ham som en uavhengig sjel og et morsomt og lekent menneske.

– Det så vi tydelig, vi som ikke bare opplevde ham som politiker. Han hadde nok et formelt ytre, en korrekt form. Med sin elegante replikk, kunne mange tro han var den utilnærmelige replikkunstneren som kunne fremstå suveren. Men alle som kjente ham, visste at han aller mest satte pris på relasjonene. Han var en nær og morsom og uformell far, en fantastisk person å gå på skiturer med og lese eventyr sammen med. Jeg forbinder heldigvis bare godt med oppveksten med mine foreldre.

Litt galskap setter stemningen

Henrik Syse sier at faren forsøkte å ta ned spente stemninger, for eksempel i debatter, ved hjelp av en kjapp replikk. Mest kjent er nok frasen «Ta ikke den ironiske tonen der, unge mann», en replikk som Henrik Syse også selv har brukt foredrag.

– Mange forbinder den replikken med faren min, og den fungerer godt om stemningen blir litt for opphetet.

Det har nok vært de som har tenkt at her kommer Henrik Syse, han som tror han er en guru, nå kommer filosofen som snakker om uforståelige ting og skal belære oss.

– Men så viser det seg at jeg, selv om jeg snakker om veldig alvorlige ting, er meg selv. Jeg har det moro, jeg hopper og spretter rundt, sier Henrik Syse, og fristes til noen forsiktige dansetrinn på gulvet.

– Jeg liker å være litt gal, også. Er jeg på scenen og ser et trommesett, prøver jeg meg på en trommesolo, og er det en sofa der, legger jeg meg gjerne på den og tar litt av foredraget derfra. Ikke bare fordi det er litt tøysete, men fordi det tar ned spenningen. Slikt passer ikke alle, men det passer meg. Når de i salen ser at jeg ikke tar meg selv så veldig høytidelig, kan de også senke skuldrene. Kanskje det ikke er så farlig å snakke om det som skaper konflikt. De ser at ved å være litt uformell, snakker jeg også bedre om det som er alvorlig. Jeg håper jeg ikke tuller med det som er alvorlig. Man må ta alvoret på alvor. Jeg vil jo aldri oppfattes som en som ikke er seriøs.

– Hva om tilbakemeldingene ikke når opp til sekseren på terningen?

– Evaluering er alltid en vanskelig ting. Oftest får jeg gode evalueringer, men ikke nødvendigvis av meg selv. Jeg gir meg selv dårlige terningkast noen ganger, og jeg har også hørt fra andre at når jeg tuller og tøyser sånn, er det som om jeg ikke tar meg selv på alvor. Det er farlig. Heldigvis hører jeg slikt sjelden. Jeg hører det heller inne i hodet mitt. Jeg har alltid en blanding av samvittighet og kommentarer i bakhodet. Og jeg er blitt flinkere til å gjøre det alvorlige alvorlig.

Forskjell på å unnskylde og beklage

– Skal en leder føle på begrensingene?

– For det første skal ledere ta åpenbare mellommenneskelige hensyn. Og det aller mest åpenbare er at de ikke skal gjøre narr av mennesker, latterliggjøre dem, utnytte handikapp, utseende, hudfarge eller kjønn. Man skal være seg bevisst språket man bruker, være ydmyk, spørre og vite at medarbeidere reagerer hvis man sier sånn eller sånn.

– Kan man ikke fristes til å bli ultraforsiktig?

– Nei. Alle kan gjøre feil, og man må tørre å ta sjanser. Men man skal heller ikke være redd for å være ydmyk og si unnskyld. Da oppleves man som en som ikke er redd for å høre på. Jeg fikk en mail denne uken, fra en fin kar i Helsevesenet som hadde lest den siste boken min. Den mailen ga meg gode eksempler på hva et ærlig unnskyld betyr. Det handlet blant annet om en uenighet mellom pasient og lege. Legen og teamet rundt legen så på saken på nytt, og kom tilbake med en unnskyldning for det som hadde skjedd. Dette må vi rette på, sa legen. Dette betyr enormt mye for pasienten: å bli sett, tatt på alvor og anerkjent.

– Men man skal ikke legge seg flat for hva som helst, fortsetter han.

– Og det er forskjell på å unnskylde og beklage. Noen ganger er det riktig å beklage noe, selv om det ikke er din skyld. I et slikt tilfelle kan en personlig unnskyldning virke falsk. Det du kan gjøre, er å beklage at det ble sånn. Det beste er uansett å være dønn ærlig, og for eksempel si: Jeg skjønner at du reagerte på noe jeg sa, og jeg beklager oppriktig hvis du oppfattet det sånn. Jeg vil gjerne høre fra deg om hva jeg kan gjøre for å unngå feilen igjen. Det er bedre enn å si ja, ja, jeg kan da si unnskyld dersom du insisterer på det. Det er viktig ikke å være nedlatende.

– Det er noen som sier: jeg angrer aldri på noe.

– Enten er det mennesket mye bedre enn jeg er, og har lykkes med noe jeg ikke har lykkes med, eller så ligger det en livsløgn bak. Klart vi mennesker angrer, klart vi gjør feil. Det er flere ting i mitt liv jeg angrer på, særlig det jeg ikke har gjort, men burde ha gjort. Da er det å kunne søke tilgivelse viktig. Og dersom du ikke kan si unnskyld direkte, forsøk i hvert fall å si et unnskyld til deg selv, søk tilgivelse og nåde, lær deg å komme deg videre og legge ting bak deg uten å ta altfor lettvint på det som har skjedd. Det skaper bedre mennesker.

Gode ledelse

Selv om han selv har sagt nei til å bli leder flere ganger, har han tenkt tanker om hva god ledelse er.

– Jeg har hatt mange gode ledere. En av mine helter er Knut Kjær, som var leder i Oljefondet i Norges Bank frem til 2008, og som jeg fikk arbeide med der da jeg var med fra 2005 til 2007. Han hadde, og har garantert ennå, en egen evne til å spre rundt seg en bevissthet om det som har med etikk å gjøre. Om mellommenneskelige relasjoner i et krevende arbeidsmiljø.

– Det er mye som står på spill i Oljefondet. Jeg beundret den måten han var bevisst på. Det etiske budskapet lå alltid i bunnen: selve samfunnsoppdraget, og det å ta vare på hverandre i prosessen. Det gjorde inntrykk på meg.

– En god leder skal ta vare på mennesker rundt seg slik at de opplever jobben som meningsfylt, og blir verdsatt og sett. Man mister ikke sin autoritet ved å se mennesker rundt seg. Selv jobber jeg med å bli flinkere til også å gi negative tilbakemeldinger. Det er farlig dersom folk sier: Å ja, det er jo den hyggelige karen på kontoret som smiler og har en god historie når jeg går forbi. Det tar tid å bygge opp autoritet. Det har med personlighet og tillit å gjøre. Du skal rett og slett få medarbeidere til å gjøre noe du har lyst til at de skal å gjøre.

– Det er fint som leder å kunne komme på kontoret og merke at folk har lyst til å dele med deg: «Nå har jeg gjort det, jeg har klart det. Er du fornøyd?» Og så å kunne gi et positivt eller i hvert fall konstruktivt svar tilbake. En slik autoritet tar det tid å bygge opp, men du verden så viktig det er.

– Ved å være litt uformell, snakker jeg også bedre om det som er alvorlig, sier Henrik Syse. (Foto: Øyvind Risvik).

Mental sortering

– Hva når livet blir for komplisert?

– Jeg prøver å følge kommodeprinsippet. Livet må organiseres mest mulig som en kommode, ikke som et skap. Det betyr å legge ting i skuffer, mentalt sett, én ting av gangen. Da kan man bestemme seg for hva man vil ta ut, og hva som kan vente til i morgen. Det er enkel hverdagspsykologi. Forsøk å organisere livet, og tillat deg å legge det vonde, for eksempel sorgen eller skuffelsen, i en skuff og skyve den inn av og til. En skuff behøver ikke være ute hele tiden.

– Hva om skuffen går i lås?

– Enten kan du ha slengt den så hardt igjen at du ikke får den opp, eller så tør du ikke åpne den igjen. Derfor er det viktig å ha sosiale relasjoner, snakke med mennesker du stoler på. Det er noen skuffer jeg selv tror jeg ikke trenger å åpne igjen. Jeg er nok en som kan bli sittende fast i det som er galt, og kan rippe opp i det for egen del for å se om jeg kan gjøre noe med det. Da er det ofte bedre å si at fortid er fortid. Noen ting må vi la ligge.

Den som skal lede over tid, vil høyst sannsynlig komme opp i kompliserte situasjoner, fordi man har med mange mennesker å gjøre. Samtidig gjelder det å glede seg over de tingene som fungerer.

– Dyrk seirene, det å få ting til. Slike seire er det viktig å få med seg.Hvis ikke, kan man komme i den sitasjonen at man aldri blir ferdig med en oppgave, at man aldri lykkes, at man alltid er på halvdistanse.

Mening – der du er

– Hva med meningen med livet?

– Å finne én eneste setning som oppsummerer meningen med livet, religiøst eller sekulært, nytter nok ikke. Vi mennesker er på forskjellige steder i livet, og vi lever forskjellige liv. Faren med ekstremismen er å tro at livet er så mye større et annet sted. I Gudsstaten, i Syria eller et sted som er uoppnåelig her på jord. Vi må heller passe på å finne og bygge mening der vi er.

– Jeg siterer ofte en god hverdagsfilosof som heter Cliff Clavin. Han var postmann og en av hovedpersonene i TV-serien «Cheers». Han hadde en enkel hverdagsfilosofi. I aller siste episode, i siste scene var spørsmålet: hva er meningen med livet?

Comfortable shoes, gode sko, sa han. - If you’re not wearin’ comfortable shoes, life is just chaos. I mean the greatest accomplishments in history have been made by men wearin’ accommodating shoes. Uh, Frasier, tell me, who do you think is the greatest thinker in all mankind? Og Frasier: I don’t know, uh... Aristotle.

– Cliff fortsatte: There you go: sandals. Perhaps the most comfortable shoe there is. You hardly even know you have them on. Aristoteles ville aldri tenkt kloke tanker hvis han hadde hatt dårlige sko, sier Cliff Clavin, og Henrik Syse fortsetter: Det er en enkel eleganse i den uttalelsen. Meningen i livet og i hverdagen er kanskje nærmere enn man tror. Det er ikke slik at meningen med livet nødvendigvis er et annet sted. Ofte er den nært inntil, i noe som oppleves meningsfylt der og da. Så kan man kanskje virkeliggjøre den meningen et annet sted – i utlandet eller i en annen jobb. Men når man er kommet dit, er det viktig å konkretisere det man gjør, ikke hige etter det umulige målet, sier Henrik Syse.

– Jo, jeg liker postmannen Cliff Clavin og skoene hans.

Tenk på hva du sier

– Tilbake til hva Knut Kjær lærte meg om ledelse. Husk, når du er leder, så hører folk på hva du sier. Derfor må du tenke gjennom hva du sier. Er du, som jeg, en type som gjerne vil være omgjengelig og hyggelig, tror du også at alle andre ser deg slik. Da kan du lett glemme at mennesker legger nøye merke til det du sier. De går rundt og tenker på det lenge etterpå. Så tenk gjennom det du sier. Det var en vekker for meg. En påminnelse om at jeg er mer enn meg selv når jeg er en leder eller offentlig person.