Solkongen i samferdsel

Den tidligere kommunikasjonssjefen i Samferdselsdepartementet, Anne Marie Storli, sier til Dagens Næringsliv at hun ble presset ut av jobben fordi Ketil Solvik Olsen ikke tålte kritiske spørsmål. Hun gjør det klart at det er Solvik Olsen som har regien på det som skal skje med henne. Departementsråd Villa Kulild sa i samtalen med henne 14. september, der hun fikk vite at hun ikke lenger kan fortsette som leder for kommunikasjonsavdelingen, at hun hadde vært innom statsrådens kontor for å forvisse seg om at han ville ha en endring for hennes vedkommende. Kulild kom uanmeldt inn på kontoret hennes og ga beskjeden. Møtet varte i 20 minutter. Hun er i klasse med John Fredriksen og børsgutta når det gjelder tempo i en de facto oppsigelse.

Ketil Solvik-Olsen er en drivende dyktig politiker. Etisk reflektert er han også. Det forhindrer ikke at han blir blind for egne feil som oppstår når han bruker makt for å få det som han vil. Beruset og forblindet av sin statsrådsmakt har Solvik-Olsen i flere uker pratet seg inn i en strøm av halvkvedede viser. Brevet han har sendt Stortingets Kontrollkomite viser at han ikke har lært det fnugg av den kritikken han har fått.

Villa Kulild hadde bare vært to uker i jobben før hun informerte Anne Marie Storli om at Solvik-Olsen ikke var fornøyd med avdelingens innsats og at hun var uønsket som sjef for avdelingen. Å få en slik beskjed er jevngodt med en oppsigelse. Men Storli er embetsmann og kan ikke sies opp. Hun kunne heller ikke utfordre Solvik-Olsen til duell. Hun fant ut at det beste var å akseptere å bli stuet bort i Statens Vegvesen noen år med samme tittel og lønn. Det er slik man fikser konflikt rundt embetsmenn i staten.

Vi har foran oss et skrekkens eksempel på hvordan en medarbeider ikke skal behandles. Det er stryk i ledelse, for ikke på si «någen» i departemental oppførsel. Det finnes regler for hvordan personalsaker skal behandles i staten. Den slag hopper Solvik Olsen og Villa Kulild galant bukk over. Her er det tut og kjør etter eget hode som gjelder. Det Kulild skulle gjort, var å gi Storli beskjed om hvilke endringer hun måtte gjøre for å kunne fungere som kommunikasjonssjef, og gitt henne en frist for å rette opp i det som ikke var bra nok. Kulild skulle også gjort dette til sin egen sak og gjort det klart at det er hun og ikke Solvik Olsen som har rett til å avgjøre om Storli holder mål som leder for avdelingen. Tidligere departementstråd, Eva Hildrum, har i et eget notat sagt at hun ikke har noe å utsette på Storli.

Partipolitikk

Problemene oppsto da Storli sa nei til å at avdelingen skulle utføre oppgaver hun mente var partipolitiske. Dagens Næringsliv, som har rullet opp saken, kunne også fortelle at Storli grep inn da Solvik-Olsen personlig tok kontakt med en bilforhandler han kjente for å sikre seg en ny Mercedes da han skulle ut på sin lange skrytetur langs E6. Storli er imidlertid utstyrt med magefølelse og fryktet at statsråden kunne bli beskyldt for å drive markedsføring for et bilmerke. Derfor kom hun trekkende med statens innkjøpsreglementet og krav om dokumentasjon på at prisen var riktig. Det er mulig Solvik-Olsen fikk følelsen av at han hadde både moren, kona og svigermor med seg på jobben.

Der Solvik-Olsen vil ha tempo og dynamikk, er Storli opptatt av prinsipper, regler og forsiktighet. Han er politiker, hun er embetsmann. Rollene er ulike, og det er meningen. Embetsverket er trent for å forholde seg til politikere med ulik politikk, stil og merkverdige innfall. Dette kan Storli til fingerspissene. Forvaltningen bygger dessuten på at embetsverket skal arbeide på faglig grunnlag og ha en selvstendig stilling.

Solvik Olsen politiserer der han slipper til. Ikke en gang statens vegvesen får asfaltere i fred. Han vil lage «gladsaker» av asfaltering frontet av en Frp-politiker. I løpet av de siste tiårene har embetsverkets selvstendige stilling blitt svekket.

Storli forsøkte seg som en vekter for embetsverkets tradisjonelle rolle og oppgave i forhold til statsråden, men ble feid av banen. Der Solvik-Olsen ønsket seg en lakei, ville hun være en bestemt rådgiver. «Gutta boys» i politisk ledelse likte det dårlig.

Departementsrådens oppgave er å overvåke at rollefordelingen mellom politikk og embetsverk respekteres. Det er ikke enkelt å stå imot en politisk ledelse som vet hva den vil og hvordan den vil ha det. Når statsråden sier hopp, så blir det hoppet de fleste steder.

Med en statsråd som ville ha en annen kommunikasjonssjef, så ikke Villa Kulild noen annen mulighet enn å forflytte Storli. Hun kunne slått i bordet og bedt Solvik- Olsen forholde seg til det embetsverket han har. Så modig er hun ikke.

Personalsak-prat

Villa Kulild sier dette er en personalsak og at hun derfor ikke kan si noe særlig. Det er temmelig frekt å gjøre Storli til et vanskelig tilfelle omgitt av taushetsplikt, når saken handler om prinsipper. Det er Solvik-Olsen og seg selv Kulild forsøker å beskytte.

Solvik Olsen skriver i sitt svar til Kontrollkomiteen at han ikke var fornøyd med de «kommunikasjonsfaglige leveransene» fra avdelingen under ledelse av Storli. Som om Solvik-Olsen skulle ha en spesiell faglig kompetanse for å bedømme slikt. Det er ikke en statsråds jobb å bedømme ekspedisjonssjefers utøvelse av sitt ansvar. Det er departementsrådens ansvar.

Vi har sett det før at ledere som er etisk reflektert og ønsker å opptre som ansvarlige, kan drives inn i et selvforsvar preget av halvkvedede viser, usannhet og forstillelse. Etisk reflekterte personer med sterkt ønske om å lykkes, sliter ofte med å innrømme udiskutable feil og nederlag.

Det er komplett uforståelig at ikke Solvik-Olsen og Villa Kulild innser at de har sviktet som ledere i staten. Anne Marie Storli sier hun frykter et byråkrati der det bare er rom for nikkedukker. Det er her vi ender om Stortinget ikke markerer at den slags politisk overkjøring av embetsmenn vi har sett i denne saken, ikke kan aksepteres. Solvik Olsen og Villa Kulild har forlest seg på Maciavelli og glemt lederplattformen for staten som de har fått av kommunalminister Jan Tore Sanner.