− Vi risikerer å komme dit hvor høyere utdanning kun er for de rike, og ikke er oppnåelig for arbeiderklassebarn

­

Lise Lyngsnes Randeberg er leder av arbeidstakerorganisasjonen Akademikerne, som organiserer over 255.000 ansatte med høyere utdanning i privat og offentlig sektor. Hun mener regjeringens politikk er i ferd med å undergrave Norge som kunnskapsnasjon.

Frustrasjonen har bygget seg opp over tid, sier hun. Randeberg og Akademikerne hadde store forventninger til ny regjering etter valget i 2021. Både i valgkampen og Hurdalserklæringen var kunnskap, forskning og høyere utdanning omtalt som et viktig satsingsområde.

Men satsingen har latt vente på seg. Istedenfor har det kommet flere tilbakeslag i kunnskapspolitikken, slik Akademikerne-lederen ser det.

− Frustrasjonen har bygget seg opp som mageknip i løpet av de seneste årene. Og jeg fikk vondt i magen da jeg leste forslaget til neste års statsbudsjett, sier Lise Lyngsnes Randeberg.

I statsbudsjettet for neste år innebærer regjeringens forslag et reelt kutt for forsknings- og høyere utdanningssektoren på 0,7 prosent.

− Det høres kanskje ikke så mye ut, men etter flere år med ostehøvelkutt i sektoren, vil det få konsekvenser.

Men det er summen av mange små faktorer og politiske vedtak, som gjør at Randeberg lurer på «om kunnskap og fakta er i ferd med å gå av moten», som hun skriver i et innlegg i Dagens Perspektiv.

− Jeg håper det er et resultat av at ingen har sett sammenhengen mellom ulike politiske grep på flere områder. Men summen av flere endringer kan få store konsekvenser på sikt. Husk at det tar lang tid å bygge opp kunnskapsmiljøer, men kort tid å rive dem ned.

Mange bekker ...

Konsekvensene hun frykter er en kunnskapspolitikk som bremser mer enn den utvikler.

Vedtak innen avgiftspolitikk, næringspolitikken og forskningspolitikk bidrar i sum til å gjøre det vanskeligere å få fram den kunnskapen Norge så sårt trenger for å opprettholde norsk konkurransekraft og skape nye arbeidsplasser.

Grønn omstilling og nødvendig digitalisering er to store målsettinger der mer ny kunnskap er avgjørende for å lykkes.

Vi trenger mer kunnskap, men det tar tid å bygge den, understreker Randeberg.

− Vi liker å si at utdanningsnivået i Norge er veldig høyt. Vel, i dag har Norge en lavere andel innbyggere med mastergrad enn gjennomsnittet i OECD. For å henge med må vi i alle falle greie å opprettholde vårt utdanningsnivå, og aller helst øke det.

Men regjeringen fører ifølge Lise Lyngsnes Randeberg en politikk som gjør det vanskelig. For de mange bekker nokså små, er i ferd med å bli til en stor elv. Randeberg nevner i fleng:

• Ekstra arbeidsgiveravgift

• Endring av hvordan universiteter og høyskoler finansieres

• En studiefinansiering som gjør at stadig flere studenter ikke har råd til å studere

• Politiske vedtak der ideologi ser ut til å trumfe kunnskap

− Ekstra arbeidsgiveravgift på inntekter over 750.000, som fra neste år er foreslått å gjelde for inntekter over 850.000, er i realiteten en skatt på kunnskap. Svært mange ansatte i kunnskapsintensive virksomheter har et lønnsnivå i en slik størrelse. Den ekstra arbeidsgiveravgiften kan svekke disse fagmiljøene og føre til økt outsourcing, sier Randeberg.

Finansieringssystemet

Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler skal endres. Også Akademikerne erkjenner at det er behov for å endre finansieringssystemet, men ikke slik som regjeringen legger opp til. Regjeringen vil fjerne alle såkalte «forskningsindikatorer» for finansiering av universiteter og høyskoler. Istedenfor skal antall studenter og studieprogrammer premieres høyere.

− Dermed tar man fra institusjonene et av incentivene de har for å drive forskning. Det vil lønne seg å få flere studenter, men ikke å satse på mer forskningsbasert utdanning, mener Randeberg.

Mer om finansiering: Regjeringen vil gi like mye penger til både bachelor- og masterprogrammer. Nå får institusjonene mer per masterstudent enn per bachelorstudent fordi dette er en dyrere og mer ressurskrevende utdanning. Ved å sidestille bachelor og master rent finansieringsmessig, vil det lønne seg for universitetene og høyskolene å tilby flere studieplasser på bachelor på bekostning av master.

− Dermed gir man incentiver til å dreie aktiviteten mot kortere utdanninger. Det vil på sikt kunne svekke kunnskapsnivået i norsk arbeidsliv på grunn av manglende spisskompetanse.

Regjeringen vil også ha flere campuser og studiesteder ute i distriktene. Universiteter og høyskoler som etablerer campuser i grisgrendte strøk skal premieres. Men skal hele distriktssatsingen finansieres av ekstrabevilgninger, eller må man ta fra driftsbudsjettetene? Akademikerne har ikke klart å finne svaret på det spørsmålet.

Uansett mener Randeberg & co at man med flere og mindre campuser risikerer å fragmentere gode fagmiljøer, noe som kan forringe kvaliteten.

− Det tar tid å bygge gode fagmiljøer, og man trenger gjerne et større miljø for å tiltrekke seg de beste folka. Derfor er vi bekymret for kvaliteten ved de desentraliserte studietilbudene.

Blir veldig dyrt å være student

Justert for prisvekst, ligger studiefinansieringen i forslaget til statsbudsjettet på samme nivå som året før. Det er for dårlig, med tanke på hvor mye dyrere alt er blitt i det siste, mener Randeberg.

Hun viser til tall fra Statens institutt for forbruksforsknings (Sifo) som viser at studiestøtten har dekket de månedlige utgiftene til studentene, bortsett fra husleien helt siden 1980-tallet. Det gjør den ikke lenger − studentene har fått dårligere råd til tross for økende studiestøtte, ifølge Sifo.

Studiestøtten ligger nå flere tusen kroner årlig under det Sifo regner som et nøkternt budsjett for studenter. I 1996 anslo Sifo at personer i studiealder trengte omtrent 55.000 kroner til faste utgifter i året. Studiestøtten var på 61.400 kroner. Da var det rundt 6400 kroner igjen til å dekke deler av husleien.

En undersøkelse fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse viser at andelen unge i alderen 15 – 25 år som planlegger å ta mer utdanning etter videregående opplæring har gått ned med 7 prosentpoeng de siste to årene.

− Vi håper dagens unge ikke velger bort høyere utdanning fordi de rett og slett ikke har råd, sier Randeberg.

Et annet poeng i akkurat denne argumentasjonsrekka er at regjeringen også foreslår å kutt i stipender for både utenlandske studenter som vil studere i Norge og for norske studenter som vil studere i utlandet. Ifølge Randeberg er det slik at det norske samfunnet er avhengig av at norsk ungdom studerer til lege, veterinær eller psykolog i utlandet. Det norske utdanningssystemet makter ikke å dekke behovet.

− I tillegg til at færre tar høyere utdanning, risikerer vi også å skape et større sosialt skille mellom dem som studerer og dem som velger å la være. Jeg har sagt direkte til statsministeren at dersom politikerne ikke bedrer studiefinansieringen, risikerer vi å komme dit hvor høyere utdanning kun er for de rike, og ikke er oppnåelig for arbeiderklassebarn.

Ideologi vs kunnskap

− Det er trist hvis ideologi skal trumfe kunnskap, mener Lise Lyngsnes Randeberg. − At vi lager en politikk som gjør at folk heller skal studere i distriktene i stedet for å få impulser fra utlandet. Det er viktig at vi ikke stenger døra mot verden.

Den såkalte domstolsreformen viser noe av det samme, ifølge Randeberg − at ideologi trumfer kunnskap og faglige anbefalinger. Regjeringen vil reversere sentraliseringen av domstolene, og gå tilbake til flere og mindre domstoler «der folk bor». Selv om et samlet fagmiljø advarte mot å reversere en reform som virker, så skjærer regjeringen igjennom.

− Hvis regjeringen har som politikk at den ønsker å velge bort kunnskap, så bør den være åpen om det.

En del av næringspolitikken regjeringen har lansert, gi imidlertid håp, mener Randeberg. For eksempel skal det settes av 1 milliard til forskning på kunstig intelligens de neste fem årene.

– Det er bra med satsning på kunstig intelligens, men vi er bekymret for at den satsningen går på bekostning av andre viktige områder. 200 millioner i året eller egentlig ikke så mye penger. Akademikerne ser med bekymring på at man ikke øker bevilgningene til grunnforskningen − i praksis er det en nedgang. – Da svekker man i realiteten annen grunnforskning ved å satse på KI.

Trenger hele laget

− Men, altså … Det heter seg jo for eksempel fra Helsepersonellkommisjonen at vi trenger flere helsefagarbeidere og ikke flere leger. Mange IKT-selskaper sier de først og fremst ønsker seg kodere og programmerere, ikke folk med doktorgrad. Det er jo arbeidskraft med kortere fagutdanning arbeidslivet skriker etter?

− Vi trenger hele laget. Du kommer ikke i mål hvis alle kun har brevkurs i koding ... Det blir feil å sette grupper opp mot hverandre. Du trenger høy fagkompetanse, sier Randeberg, som ikke er så sikker på at «alle bare vil ha folk med kort utdanning».

− Regjeringen driver en politikk der de med økonomiske virkemidler tvinger utdanningsinstitusjonene til å satse mindre på forskning og mer på kortere utdanninger. Dermed tvinger du også studentene til et kortere utdanningsløp.

− Det burde vært sånn at kandidatene selv kunne velge hva slags utdanning de ønsker seg. Vi har jo fritt utdanningsvalg i Norge, har vi ikke?

− Men at færre tar master i Norge og flere velger å ikke studere. Er ikke dette konjunkturbestemt? I dag trenger du ikke lang utdanning for å få en interessant jobb?

− Jo, kanskje til en viss grad. Når arbeidsmarkedet er hett, får jo nesten alle jobb. Men når det skrur seg til, så lønner det seg alltid å ha en utdanning, sier Randeberg, og legger til:

− Men se på hva de unge oppgir som årsak til at de velger bort høyere utdanning. Økonomi. At de må jobbe alt for mye ved siden av for å få endene til å møtes. Mye mer enn du og jeg måtte. De orker rett og slett ikke.

Lise Lyngsnes Randeberg mener vi lever på en myte om at vi nordmenn er så veldig høyt utdannet. I festtalene skryter vi hemningsløst av kunnskapen og kompetansen vår.

− Men utdanning skjer ikke gjennom PowerPoint på en konferanse. Dessuten tar det lang tid før man merker konsekvensene av at kunnskapspolitikken skrittvis blir dårligere og dårligere.

Akademikerne lederen oppsummer: − Vi har utrolig store behov for kompetanse og ny kunnskap i næringslivet. Norge står midt i en gigantisk realfagskrise. Kun halvparten av alle norske kommuner har ansatt en jurist. Vi mangler fastleger, psykologer og veterinærer. Og dagens valutakurser og rentenivå gjør at stadig færre utlendinger velger å komme hit for å hjelpe oss ut av knipa.

− Det er langt fra sikkert at dette «vil ordne seg» og gå bra. Det er viktig å være sjølforsynt også med høyere utdanning, sier Lise Lyngsnes Randeberg.