Vil brøyte vei for alle kvinner uten stemme

I september i fjor ble sanitetskvinnen og pensjonisten Marit Bjørnstad valgt inn som organisasjonsleder i Norges største kvinneorganisasjon med 43.000 medlemmer fordelt på 600 lokalforeninger. Motivasjonen hennes for å ta på seg det frivillige vervet var å gi kvinner – spesielt de med minoritetsbakgrunn – en stemme i samfunnet.

– Det blir viktig for meg å være med på å bygge samfunnet, videreutvikle det og se den enkelte kvinne, sier Bjørnstad.

Den tidligere rektoren og læreren kommer trillende på en koffert med en sort kåpe langs gamle Deichmanske bibliotek. Hun er i Oslo for å lede et styremøte i Saniteten.

Helsehjelp for papirløse

Saniteten har i en årrekke jobbet aktivt for at papirløse flyktninger i Norge skal ha rett på gratis helsehjelp. Selv om organisasjonen har bistått med egne klinikker, er ikke dette et tilbud som har blitt satt i system på et statlig nivå enda.

– Vi må jobbe videre med dette. Det er noe som må inn i et system, og ikke noe som skal kjempes frem hver gang. Vi kommer oss ikke videre hvis vi hver gang skal finne en kampsak som vi skal jobbe med der og da, men som ikke blir satt i system.

Hun understreker at Saniteten har god dialog helse- og omsorgsministeren og flere sentrale politikere.

– Vi er påvirkere på et politisk nivå. Selv om vi noen gang bruker uortodokse midler, blir det satt i system etter hvert, sier hun bestemt.

Det var eksempelvis Saniteten som opprettet de første helsestasjonene, som i dag er institusjoner drevet av staten.

Veldig mange Sanitetsforeninger sitter på dessuten på store eiendommer etter å ha solgt sykehus og klinikker. Fremdeles har de ideelle virksomheter innenfor rus- og psykiatrisk behandling og rehabilitering som de eier.

Skal sikre fødselshjelp

Den store kampsaken til Saniteten er tilbud om fødselshjelpere for innvandrerkvinner – såkalte doulaer. Det er en hjelper som har samme språk og kultur som den gravide kvinnen – og som skal følge henne i tiden før, under og etter fødsel. Rundt statsbudsjett-tider i fjor høst møtte Bjørnstad regjeringspartiene og SV for å kjempe fram innvandrerkvinners rett til å ha doulaer.

– Det går ikke an at døtre på 13 til 14 år skal være tolker for mødrene sine under fødsel fordi det ikke finnes noe annet tilbud. Det er noe et barn ikke skal måtte være med på, sier hun provosert.

– Mange innvandrerkvinner kan ikke norsk eller har et stort nettverk i Norge. Vi har jobbet fryktelig mye for å få dette inn i statsbudsjettet. Hadde SV vært med inn i regjering, hadde vi fått dette tilbudet på plass, sier hun.

Tilbud om doulaer var et prosjekt som startet på Ullevål sykehus, som har spredt seg videre og som saniteten har videreført.

– Regjeringen har lovet å sikre finansiering av dette gjennom helseforetakene. Det betyr mye for mor, barnet som skal bli født og familien rundt. Jeg tror vi kan få dette inn i et system, sier Bjørnstad.

Fikk øynene opp

Som fersk lærer jobbet Bjørnstad på en grunnskole i en liten bygd på Nord-Vestlandet. Dette var på midten av 80-tallet og det kom på denne tiden mange tamilske flyktningfamilier til Norge fra Sri Lanka. På dagtid underviste hun barna i grunnskolen og på kvelden underviste hun foreldrene i norsk. Dette ble starten på hennes inkluderingsarbeid og engasjement for minoriteter.

Etter hvert flyttet hun til Hamar hvor hun ble rektor for voksenopplæringen. Dette var i starten av 90-tallet, da mange bosniske flyktninger ankom landet.

– Da skjønte jeg at dette var alvor. Vi kunne ikke leke integrering. Jeg hørte de verste historiene fra de som gikk på skolen. Det satt i beinmargen min at dette var en utfordring jeg ønsket å jobbe med. Siden den gang har dette vært hjertesaken min. Jeg synes noen skal stå fram og brøyte vei for de minoritetene som ikke har den samme stemmen i samfunnet som oss selv. Det gjelder spesielt minoritetskvinner, forklarer hun.

De siste årene før pensjonisttilværelsen jobbet Bjørnstad i Drammen kommune som rådgiver. Gjennom denne jobben, fikk hun tett kontakt med minoritetskvinnene i kommunen.

– Jeg så at de trengte noe mer enn det offentlige kunne tilby. Sanitetskvinnene har minoritetskvinner og kvinnehelse som en viktig del av sitt nedslagsfeltet og jeg valgte derfor å melde meg inn i organisasjonen for 14 år siden.

Inviterte hjem på middag

Sanitetskvinnene jobber med de store linjene i samfunnet. Organisasjonen har bidratt med mange millioner kroner til forskning på kvinnehelse hvert eneste år, og de er til stede og bistår under de store hendelsene som under pandemien og under kvikkleireskredet på Gjerdrum i fjor vinter.

– Vi lager også tilbud for den enkelte kvinne og det enkelte barn. Det at Saniteten kan se enkeltmenneske på den måten, samtidig som de bidrar til samfunnsutviklingen, gjorde at det var en organisasjon som jeg ønsket å være en del av.

I lokalorganisasjonen i Drammen fikk medlemmene frihet til å gjøre egne prosjekter. Bjørnstad inviterte flere innvandrerkvinner hjem på middag i regi av lokalforeningen – og for mange var det første gang de var på middag i et norsk hjem.

– En av kvinnene som kom fra et krigsherjet land med syv barn. Hun hadde hatt stor nytte og glede av å ta del i de tilbudene som Sanitetsforeningen hadde i Drammen. Det var et sted å tilhøre.

– Vi inviterte henne og noen andre kvinner på middag, og hun var helt himmelfallen fordi hun aldri hadde fått servert mat i hele sitt liv. Hun kom fra en kultur hvor det alltid var kvinnene som måtte sørge for mat på bordet. Disse kvinnene har en vei å gå som vi andre ikke aner noe om. Det er derfor viktig for meg å være med på å bygge samfunnet, videreutvikle det og se den enkelte kvinne, sier hun.

Fart på forskningen på kvinnehelse

Årlig donerer Saniteten 10 millioner kroner til forskning på kvinnehelse og barn. Disse pengene kommer i all hovedsak fra salg av fastelavnsris. Det utgjør i alt fire forskningsløp i løpet av året.

– De siste årene har vi jobbet mye med forskning på kvinnesykdommen endometriose og flere kvinner har i større grad gått ut offentlig for å rette søkelys mot denne sykdommen.

Endometriose er en tilstand der vev av liknende type som slimhinnen i livmoren vokser utenfor livmorhulen. Sykdommen gir ofte kroniske smerter, og er en vanlige årsak til ufrivillig barnløshet blant kvinner.

– Det ligger mye prestisje i å være langt framme på forskningsfeltet og det har stort sett vært forsket på menn, sier Bjørnstad.

Den siste tiden har Saniteten bidratt med midler til forskning på kvinnehjertet og forskningen viser at kvinner reagerer helt annerledes enn menn når de får hjerteinfarkt og andre vanlige hjertesykdommer.

– Dette er informasjon som ikke har kommet tydelig nok frem. Kvinner blir ofte kvalme og uvel når de får et hjerteinfarkt, mens menn får sting i venstrearmen. Ringer du til 113 og sier at du er kvalm og uvel, sender de ikke en ambulanse. Det er viktig å se på ulikhetene, slik at man har dekning for begge kjønn.

– Tror du forskning på kvinne- og mannehelse har blitt mer likestilt i dag?

– Det har blitt mer åpenhet rundt forskjellene mellom menn og kvinner nå. Vi er biologisk satt sammen så forskjellig at vi er nødt til å tenke egen forskning på kvinnehelse – naturligvis i samspill med den ordinære forskningen. Hadde det vært mer forskning på kvinnehelse, hadde det for eksempel ikke vært slik som det er i dag at det er kvinner som må stå for store deler av ansvar for bruk av prevensjonsmiddel. I dag er det jo slik at alt fødselsarbeid og prevensjon er noe som bare vi kvinner skal holde på med.

Fra veldedighet til aktivitet

Etter at Bjørnstad meldte seg inn i Sanitetskvinnene, har organisasjonen gjort en bevisst snuoperasjon fra å gå fra å drive med veldedighet til aktivitet. Organisasjonen var de første med kreftforskningsfond i 1916 og på slutten av 1800-tallet startet Saniteten med å samle inn penger til såkalte «torpedokryssere» fordi de var redde for krig med Sverige i 1896. For Saniteten er dagens moderne «torpedokryssere» fattigdom og ensomhet. Dette betyr at de sammen med samarbeidspartnere gir mat, klær, et ordinært helsetilbud og tilbyr ulike aktiviteter til enkeltmennesker.

Den Norske Kvinners Sanitetsforening ble i fjor tildelt Bergesenprisen for blant annet den humanitære innsatsen under koronapandemien og sitt omsorgsberedskap ved skogbranner, leteaksjoner og naturkatastrofer som kvikkleireskredet på Gjerdrum i 2020.

– Det at minoritetsbarn får en PC, leksepult, fotballutstyr og en dundyne – har alt å si. Uten de endringene som ble gjort, hadde nok ikke jeg vært Sanitetskvinne, sier Solberg, og trekker frem blant annet aktivitetstilbudet «Sisterhood»; et aktivitetstilbud for unge jenter som ikke har noe annet alternativ, eller som trenger et gratis fritidstilbud for å møte andre jenter.

– Det er et av de morsomste, mest meningsfylte og viktigste tilbudene som finnes. Det å være ung jente i dag er veldig tøft og nå har mange unge sittet hjemme i to år, sier Bjørnstad.

Vold i nære relasjoner

Daglig leder for Sanitetsforeningen i Drammen ønsket at avdelingen skulle trene opp helseambassadører med ulike språk og fra ulike kulturer som kunne hjelpe til med informasjonsarbeid og forklare minoritetsbefolkningen hva som skjedde i Norge under pandemien. De skulle gjerne ha helsebakgrunn og gå hjem til familier for å informere sine språkgrupper.

– Det var en innertier. Dette arbeidet bidro til at flere fra innvandrermiljøer valgte å vaksinere seg selv om de hadde vært skeptiske i startfasen.

Etter at pandemien og vaksinasjonen er over, tror Bjørnstad at disse helseambassadørene kan bidra til å informere om alt fra prevensjon til vold i nære relasjoner i innvandrermiljøer.

– Man trenger å få informasjon på en trygg måte. Mange innvandrergrupper har ikke tiltro til myndigheter, og hvem skal de da snakke med? Det skulle være en selvfølge at informasjon kom ut på alle språkene vi har i Norge, men det gjør den ikke.

Et av hovedmålene til Saniteten er at de skal bidra til mindre vold i nære relasjoner.

– Jeg tror det er mange gråsoner som man enda ikke har oppdaget og som er livsfarlige for mange barn som har hatt det grusomt under nedstengingen

Selv om Norge i stor grad er ferdig med vaksinasjonen, mener Bjørnstad at det er nå frivilligheten og myndighetene må brette opp ermene og være til stede for en del mennesker som har slitt under pandemien.

– Volden skjer stort sett innenfor husets fire vegger. Jeg tror at dersom vi skaper trygge rom hvor kvinner føler seg trygge og hvor de har lyst å komme, vil veien til en fortrolig og ærlig samtale være kortere. Det er en veldig vanskelig samtale å ta og si at man ikke har det bra hjemme.

Under 8. mars og kvinnedagen neste uke er Saniteten opptatt av vold i nære relasjoner.

– Vi tror det er store mørketall.

Kvinnehelsehus

Saniteten er nå i gang med et nytt prosjekt som kalles «kvinnehelsehus». Det første huset ble startet i Trondheim, og planen fremover er at det skal komme på plass mellom åtte og ni slike hus i resten av landet dette året og neste år.

– Det er en videreføring av helsestasjoner. Målet med disse husene er at kvinner skal finne sitt sted. Det er et helsetilbud for kvinner, systue og fysioterapeut etter hvert lavterskel psykologtilbud for kvinner som trenger noe, men som ikke vil inn i noe system. Det har jeg veldig tro på og er et spennende prosjekt.

Hun forklarer at kvinnehelseperspektivet hele tiden har sittet i ryggmargen til Saniteten og vil alltid gjøre det.

– Hvilke endringer vil vi se i Saniteten fremover?

– Saniteten kommer til å bli mer spisset og tydelige fremover. Vi skal tørre å vise muskler, stå opp for noe og vise ansikt. Det blir en balansegang det også. For at vi skal fortsette å gjøre en forskjell, tror jeg vi er nødt til å ta flere standpunkter og være litt tøffere, selv om det kan bety at vi kommer til å miste noen av våre eldre medlemmer.

Flere unge kvinner har nå startet sanitetsforeninger rundt om i landet. Det er særlig de unge mødrene som er relativt lett å nå fordi de er opptatt av barns oppvekstsvilkår og egen helse og kropp.

Frivillighet i endring

Da Bjørnstad var ung, var det å drive med frivillig arbeid noe enkeltmenneske drev med store deler av livet. Hun mener det har skjedd et skifte fra det å dedikere seg fullt og helt til et frivillig formål – til å shoppe prosjekter man ønsker å bidra med.

– Da jeg var ung hadde vedkommende som drev søndagsskolen gjort det i en årrekke og den som drev ungdomsklubben hadde gjort det siden han selv var ungdom. Den som drev fotballklubben, hadde drevet med det siden barna var små og helt fram til han var bestefar.

Nå mener hun samfunnet har endret seg og at frivillige jobber mer prosjektbasert.

– Man tenker kanskje mer på hva jeg kan få ut av dette prosjektet eller engasjementet. Vi shopper og hopper over i nye ting hele tiden. Det er mye flere muligheter nå enn før. Utfordringen blir da hvordan vi skal klare å få stabiliteten vi trenger i frivillige organisasjoner.

Det er ikke til å stikke under en stol at vi har et generasjonsskifte – og mange av Sanitetens medlemmer har holdt på i 30-40 år. Store deler av medlemsmassen består av pensjonister.

– Disse kvinnene brenner for organisasjonen, men vi må gro under. Det tror jeg alle organisasjoner sliter med nå.

I fjor økte medlemstallene etter at de hadde vært fallende i flere år. Målet var 50.000 nye medlemmer innen 2021, men det klarte de ikke, selv om det går oppover. Saniteten endte opp med 43.000 nye medlemmer, og det er Bjørnstad fornøyd med.

– Jeg har hørt at andre organisasjoner sliter med under pandemien. Vi er mer synlige og har en generalsekretær som er veldig flink til å gjøre Saniteten synlig. Jeg tror vaksinasjonsdugnaden har hjulpet oss veldig i arbeidet med å bli mer synlige.

– Vi har vært stabile og flinke. Medlemmene våre har jobbet som frivillige flere timer i uken, hver uke i over ett år. De har vært vaksinasjonsvakter for at vaksinasjonsarbeidet har gått så smertefritt som det har gjort. Det har vi fått mye kred for.

Står opp mot urettferdighet

Jobben er organisasjonsleder er et tillitsverv og skal i utgangspunktet utgjøre 50 prosent av arbeidstiden – men i praksis bruker Bjørnstad kofferten mye mer.

– Det syns jeg er helt greit fordi jeg nå har ekstra krefter etter å ha blitt pensjonist. For to år siden skjedde det en endring i livssituasjonen min som gjorde at jeg fikk mer tid til frivillig arbeid og jeg hadde et ønske om å gjøre en innsats.

Fra å bo i Drammen, valgte hun også å flytte til Kristiansand for å nærmere familien til datteren og barnebarna.

– Hvordan bruker du erfaringen din som lærer og rektor inn i denne rollen?

– Jeg er veldig sosial, liker å være sammen med mennesker og er nysgjerrig på folk. Det er en viktig forutsetning for å fungere som leder. I tillegg tør jeg å by på meg selv.

En av kvalitetene hun verdsetter mest ved seg selv som leder er evnen til å få et overblikk.

– Detaljer er viktig, men jeg klarer å se det store bildet, lytte til andre og få andre med på laget.

65-åringen er ikke den som roper høyest og demonstrerer utenfor Stortinget, men hun kan ta i hvis hun vil. Spesielt når hun opplever og ser urettferdighet bli gjort overfor enkeltpersoner.

– I ledergruppene mine har jeg hatt mennesker fra andre kulturer og når vi har vært ute og reist er det garantert at den som ikke er hvit i huden, blir stoppet i tollen hver bidige gang og mistenkeliggjort. Da kan jeg bli fryktelig sint. Et annet eksempel er hvis hun er vitne til at bussjåfører snakker nedlatende til personer som er mørke i huden på en måte hen ikke ville gjort med en hvit nordmann. Da griper hun inn i situasjonen.

– Bussturer varer jo ikke evig, så selv om det har fått konsekvenser, har det ikke fått varige men. Men jeg er for diplomatisk til å stå hardt mot hardt hele tiden. Jeg er den som prøver å finne balanser i stedet for å kjøre på med steile fronter.

Å lede frivillige

Hver enkel lokalforening og hvert fylkesstyre i Sanitetsforeningen er juridiske selvstendige enheter. Landsstyret har hovedansvaret for alle sammen og disse skal ligge under deres strategiske planer, dele Sanitetens verdier og stå for hva landsstyret ønsker å fremme i samfunnet.

– Jeg kan ikke fortelle en lokalleder at vedkommende har gjort noe feil, men jeg kan vise til vedtekter og retningslinjene våre. Mitt mandat er kun å veilede. Jeg kan ikke være en rektor som sier at dette får du ikke lov til.

– For å slippe å komme i vanskeligere situasjoner, må vi prøve å kjenne hverandre godt, være tett på og operere på en måte slik at de vil være med på den retningen vi setter. Vi skal styre lokallagene i den retningen landsstyret bestemmer.

Misjonsfamilie

Saniteten var ikke Bjørnstad sitt første møte med frivilligheten. Helt fra barndommen har hun vært involvert i ungdomsklubber og menighetsrådet.

– Moren min var en konservativ misjonskvinne, men hun var yrkesaktiv så lenge hun kunne og tok førerkort tidlig. Dette var på 60-tallet og det var ikke vanlig at kvinner gikk tilbake til jobben like etter å ha født et barn, forklarer Bjørnstad.

Hun er enebarn og fikk seg barnepike da hun var ett år gammel. Barnehager fantes ikke på den tiden. Da ønsket moren å returnere til arbeidslivet på telegrafen.

– Selv om ingen ville tenkt på mamma som en radikal kvinne, var hennes store sorg i livet var at hun ikke hadde en formell utdannelse. Derfor var hun veldig opptatt av at jeg skulle få meg en utdannelse og komme meg ut i arbeidslivet.

Faren hennes drev et pølsemakeri i Svelvik hvor det alltid krydde av mennesker. Hun beskriver det som en sosial møteplass.

– Jeg vet ikke hvor mange tonn pølser de lot folk ta med seg under armene. Det var sosialkontoret i praksis.

Bjørnstad har med andre ord fått det inn med morsmelken at man må bidra til samfunnet.

Bestemor som rollemodell

– Har du noen rollemodeller?

– Jeg hadde en bestemor som ble 103 år som var blomsterbinder og dekoratør. Hun var en tradisjonell kvinne, men jeg så veldig opp til henne og alt det hun fikk til. Jeg var fascinert av henne som person. Selv er Bjørnstad opptatt av å gå foran som et godt eksempel og være en rollemodell for andre. Hun har seks barnebarn hvor fire av dem er gutter.

– Jeg har veldig lyst å være en rollemodell for dem. Jeg ser jo at det har vært et generasjonsskifte. Både sønnen min og svigersønnen gjør halvparten av husarbeidet. Slik var det ikke før. Dette skiftet har skjedd i løpet av en generasjon. Det er helt vilt. Det er slik det skal være. De unge fedrene og mennene som hun kjenner i dag tar det som en selvfølge å ta sin del av barnestell, husarbeid, svangerskapspermisjon og være til stede i hjemmet.

– De gjør like mye i hjemmet som kvinnene. Det var ikke slik da jeg var yngre. Da var det kvinnene som sto på kjøkkenet og gjorde alt husarbeidet.

Som ung valgte Bjørnstad å utdanne seg til lærer. Det var den sosiale biten – det å hjelpe mennesker, som fristet henne til å ta dette valget.

– Er det forskjell på å motivere elever og frivillige?

– Det er vanskelig å motivere og man klarer ikke gjøre det med alle. Men jeg prøver alltid å fange en gnist hos hver enkelt. Det begynner å bli mange år siden jeg har vært i et klasserom, men det er litt likehetstrekk med det å lede et styremøte i Sanitetsforeningen.

– Man prøver å finne gnisten mot enkeltmennesket. Finner man den, er man i gang og kan spille på lag. For å gjøre det må man være nysgjerrig på enkeltmennesket.