Den Solbergske handlekraft

Statsminister Erna Solberg virket meget godt fornøyd da hun i går oppsummerte hva regjeringen har fått utrettet siste halvår. Det er ganske vanlig at statsministere er det når de gjør opp status i møte med pressen hvert halvår. Landet beveger seg i blå retning, men det går sakte, og langt saktere enn i alle fall Frp hadde sett for seg. Venstre og KrF fyller rollen som bremseklosser godt.

Aftenposten lister opp i alt 12 tiltak eller reformer som bevis på at politikken dreier i blå retning: Kommunereformen – større og færre kommuner, Politireformen – færre politidistrikt, Helsereformen – fritt behandlingsvalg mellom offentlige og private, Jernbanereformen – nytt direktorat og konkurranse for NSB, Høgskolereformen – sammenslåing av høgskoler og universitet, skatter og avgifter er satt ned, nedsalg av offentlige eiendeler, vridning av jordbruksoppgjøret mot større enheter, endringer i Arbeidsmiljøloven, endret privatskolelov, nytt klimamål og opprettelse av veiselskap.

Flere av disse reformene har bedre styring som mål, eller som Erna Solberg snakket om i valgkampen: økt gjennomføringskraft. Å lansere en reform er ikke så vanskelig. Det avgjørende er at det skal skapes resultater.

Gjennomføringskraft

Gjennomføringskraft henger sammen med hvordan man organiserer det man har ansvaret for. Derfor tar regjeringen en rekke organisatoriske grep. De tror ikke på det som er lite og svakt. De vil ha større enheter, samle kompetanse og sette miljøer i stand til å ta felles løft. «Robust», er blitt symbolordet for de større enheters politikk. Alt skal bli mer robust med Erna Solberg ved roret.

På dette området er ikke avstanden til Ap særlig stor. Ap mener i hovedsak det samme om behovet for større kommuner. Politireformen står de sammen om. Større høgskoler og universitet har ikke Ap noe imot. Det er ikke godt å si hvor ille Ap synes jordbrukspolitikken til regjeringen er, selv om Knut Storberget svinger pisken over den. En del av endringene i Arbeidsmiljøloven kommer Ap til å leve godt med selv om de skulle komme tilbake i regjeringskontorene. Tiden var overmoden for endringene når det gjelder arbeidstid for eksempel. Det er heller ikke stor avstand mellom Høyre og Ap i klimapolitikken.

Jonas Gahr Støre vil ikke reversere alle reformene regjeringen setter ut vi livet. Det er sunn fornuft i mye av det. De politiske skillelinjene er likevel tydelige nok. Striden kommer til å stå om privatisering innen helsevesenet, skatt og kampen mot arbeidsledigheten.

Problemet for Erna Solberg er at det er liten entusiasme for en rekke av de reformene regjeringen har sjøsatt. Dessuten er fagfolk uenige om de vil virke etter hensikten. Fritt behandlingsvalg fremstår som et eksperiment og det er usikkerhet om prislappen. Regjeringen vil i lang tid bli plaget med at jernbanereformen vil føre til mer byråkrati og betydelig mindre gjennomføringskraft. Folk har problemer med å forstå og tro på modellen regjeringen har lansert. De kommer ikke til å få en eneste ny velger knyttet til jernbanepolitikken. Det nye veiselskapet kan gi positive effekter og bidra til at veier bygges ut raskere.

Hva med resultatene?

Erna Solberg har gitt en klar retning, men det vil ta tid før resultatene viser seg, og det kan være de uteblir. En del av regjeringens politikk er ideologisk styrt og har ikke god nok kunnskapsmessig basis. Budsjettet som ble lagt fram i fjor, det som for alvor skulle vise at landet hadde fått en blå regjering, ble en nedtur. Det kan være nedturen gjorde såpass vondt at de ikke våger å gå videre med å redusere formueskatten. Selv om både NHO og Virke fremholder at dette er viktig, sliter de med å få fagfolk med seg på at det er dette som nå må prioriteres.

Skatt vil bli et viktig tema også i høst. Denne gang må Siv Jensen og Erna Solberg være bedre forberedt på kritikken som vil komme. De tåler ikke at velgerne en gang til trekker seg unna fordi de ikke vil støtte den økonomiske politikken de legger opp til.

Tiltaksløs regjering

Det ser ut til at LO og Ap har bestemt seg for på kjøre fram kanonene i diskusjonen om hva en skal foreta seg for å møte den økende arbeidsløsheten. Jonas Gahr Støre kaller regjeringen tiltaksløs.

Så veldig klare planer for hva som bør gjøres, har ikke Ap lagt fram så langt. Noen tiltak her og der monner ikke så mye når oljeindustrien alt har kvittet seg med 22 000 ansatte. Da er det mer klasse over forslaget fra Per Olaf Lundteigen om å bruke situasjonen med oljebrems til å snu produksjonen i mer bærekraftig retning. Han tar til orde for gå inn med 10 milliarder i et grønt investeringsselskap og peker på store muligheter knyttet til fisk og tømmer, for eksempel.

Erna Solberg mener regjeringen må skape gode rammebetingelser og at det er næringslivet selv som må investere der de mener det gir nødvendig lønnsomhet. Dette kommer til å bli et hett tema framover. Det kan være Ap henger seg på en parole om «heller satsing på grønn industri enn lavere formueskatt».

Det er høyst tvilsomt om olje- og leverandørindustrien vil kunne vokse igjen. Det er like sannsynlig at nedturen fortsetter. På lang sikt skal også olje og gass bygges ned til fordel for fornybar industri. Derfor kan ikke myndigheter eller andre legge opp til at man skal sysselsette «oljefagfolk» midlertidig for at de etter en tid skal begynne å jobbe innen olje og gass igjen.

Kostnadsnivået i Norge er for høyt. Det er det vanskelig å gjøre noe med på kort sikt. Fornybar energi vokser betydelig for tiden. Nedbyggingen inne olje og gass er kommet for å bli. Det er ingen vei tilbake.

En aktiv næringslivspolitikk handler om å legge til rette for gode rammebetingelser. Det kan også handler også om å bidra der private ser store muligheter i grønne løsninger.

Næringsnøytraliteten har imidlertid sine begrensninger. I praksis er det noe næringsvirksomhet staten støtter og andre avviser en å gi støtte til. Det er for eksempel slik Innovasjon Norge arbeider. Skal vi få til en omlegging til grønn industri, må staten være på banen, ikke med nøytralitet, men med å favorisere.