Jakten på suksess

Det finnes ingen suksessoppskrifter for å få et lag til å lykkes, uten at du erkjenner situasjonen laget er i, og handler derfra, hevder mangeårig idrettsleder og etikk- og ledelseskspert Jørn Bue Olsen.

– Norske landslagstrenere har vært for dårlige på situasjonsbestemt ledelse og kulturforståelse. De har hatt sine filosofier, strategier og mål, men har ikke tatt tilstrekkelig høyde for at det tar tid å endre kulturen, sier han.

Det var en kontroversiell fotballtrener, som bare var tiltenkt jobben i en overgangsperiode, som i løpet av få år fikk fotballandslaget vårt opp på andreplass på FIFA-rankingen.

Interessen for landslaget under Egil «Drillo» Olsens ledelse fikk nordmenn til å gå av skaftet. Vi kunne ikke tro det vi opplevde. Titusener av oss var ute i gatene og feiret landslagets bragder. Pubene var fulle, og det var vanskelig å få billetter til kampene på Ullevaal.

Det var typisk norsk å være god, og vi hevdet oss etterhvert både i VM og EM, med henholdsvis avansement til åttendedelsfinalen og seier over Spania som høydepunkter i mesterskapene.

Suksessen med landslaget førte til at våre beste menn havnet i storklubber i Europa. Både Manchester United og Liverpool kjøpte en rekke norske spillere. Mange av spillerne hevdet seg der og vant titler, enten de spilte i Premier League, Ligue 1, Serie A eller i La Liga.

Det er ingen hemmelighet at suksessen Norge oppnådde kom på bakgrunn av et fokus på effektivitet, fremfor teknisk utvikling. Drillo har skrevet bøker om effektiv fotball og gjennombruddshissighet.

Spillestilen han forfektet ble imidlertid for mye å svelge for godt vante fotballedere i norske klubber, og etter en tid startet et opprør mot både effektivitetsfilosofien til Drillo og måten landslaget spilte fotball på.

Kynisk spillestil, helt ned i barnefotballen, bekymret disse lederne. Vi var nummer to i verden – hvorfor kunne vi ikke også være det ved å beherske det Brasil, Spania og Argentina kunne: å slå flere enn tre pasninger til hverandre, før vi mistet ballen?

Kandidater til landslagsjobben:

Erik Hamrén:

Foto

Erfaren: Erik Hamrén (Foto: NTB scanpix)

• Lang erfaring

• Klokskap

• Får mye ut av laget

• Har vist at han kan levere

• Har passende avstand til den norske NFF-kulturen

• Masse energi

• Utstråling

• Optimistisk leder

• Har tro på et annet spillemessig konsept

• Ikke redd for å bygge på styrker hos enkeltspillere

Lars Lagerbäck:

Foto

Suksessrik: Lars Lagerbäck (Foto: NTB scanpix)

• Kan få gull ut av gråstein

• Har en filosofi som rimer med tidligere norsk suksess

• Svært kompetent taktisk

• Enorm erfaring

• Lik Solbakken

• Stor suksess med både Sverige og Island

Kjetil Rekdal:

Foto

Tøff: Kjetil Rekdal. (Foto: NTB scanpix)

• Har hatt en god utvikling

• Outsider

• Masse erfaring

• Pragmatisk og tilpasningsdyktig som trener

• Har en noe annen tilnærming til det spillemessige enn andre kandidater

• Taktisk dyktig

• Tør å utfordre omgivelsene

• Stiller tøffe krav

Ståle Solbakken:

Foto

Energi: Ståle Solbakken. (Foto: NTB scanpix)

• Erfaring fra ulike kulturer

• Har opplevd både suksess og motgang

• Har fått utvikle seg over tid i Danmark

• Rett alder

• Ballast nok til å lede på aller øverste nivå

• Masse energi

• Tydelig spillestil

• Forankret i den nordiske lagtankegangen

Ole Gunnar Solskjær:

Foto

Ambisiøs: Ole Gunnar Solskjær. (Foto: NTB scanpix)

• Gode resultater med Manchester Uniteds rekruttlag

• Suksess med Molde

• Har taklet motgang

• Utstråling

• Har ikke vist alt han kan

• Ambisiøs spillestil

Vurderingen er utført av et panel av ledelses- og fotballeksperter.

Gikk for raskt

Det var her det begynte, mener mange av Drillos disipler. Stadig flere i norsk fotball fikk troen på at Norge kunne utvikles til å bli et lag som kunne spille ut sine motstandere.

Det førte til at de fleste klubbene, også nedover i divisjonene og aldersgruppene, begynte å tenke teknisk ferdighetsutvikling i langt større grad enn den taktiske gjennomføringen som hadde bragt landslaget opp til toppen.

I lys av dette opprøret ved årtusenskiftet, med Drillos flaue avgang og Høgmos inntreden, ser vi at tankegangen om teknisk utvikling befestet seg helt i toppen av norsk fotball. Høgmo sa det til og med rett ut: Landslaget skulle bruke god tid på å utvikle seg mot god motstand.

Resultatene var ikke så viktige i første omgang. Men det norske fotballpublikummet hadde fått blod på tann. Har man opplevd suksess én gang, vil man oppleve det igjen. I lys av kravene folket stiller til en landslagssjef, kan det hende at Høgmo følte et behov for å kvantifisere utviklingen: Medalje i Russland-VM 2018. Det gikk ikke.

– NFF snublet stygt i ansettelsen av Per-Mathias Høgmo. Det er lett å være etterpåklok, men ting gikk altfor raskt. I enhver ansettelsesprosess er det mulig å gjøre et godt kvalitetssikringsarbeid. Den kunnskapen forutsettes å ligge hos NFF, men de må også sikre seg med en ledelsesrådgiver. Før Høgmo ble ansatt, følte NFF at det hastet. De følte at de måtte ta grep. Nå, etter at Høgmo har gått av, haster det ikke lenger. Historien viser imidlertid at det fortsatt er en stor mulighet for at NFF kan feile igjen med en ansettelse, sier Jørn Bue Olsen.

Han er ikke i tvil om at NFF vet at det må gjøres en bedre jobb denne gangen. Kjetil Siem og Yngve Hallén, mennene bak sparkingen av Drillo, er begge ute. Mannen som ironisk nok ikke er noen tilhenger av Høgmos spillestil, tidligere Drillo-assistent, toppfotballsjef Nils Johan Semb, har ansvaret for prosessen med å finne ny landslagssjef. Arbeidet er i gang for mannen som er den eneste som har ledet Norge til og i et EM-sluttspill.

– Det er viktig at NFF har noen prinsipper om situasjonsbestemt ledelse, som er i takt med dagens virkelighet. Semb er en klok mann. Men den farlig holdningen om at «den som Gud gir et embete, gir han også forstand» er likevel fristende å bruke her. Semb bør benytte seg av klokskapen sin, slik at han ikke blir høy på seg selv og havner i vante mønstre. Selverkjennelse, med tanke på hva man er god eller dårlig på er en vanskelig øvelse for ledere. Derfor bør han identifisere sine egne kompetansebegrensninger og søke ledelsesfaglige råd. Landslaget fortjener ikke pokerspill, sier Bue Olsen.

Rekruttering

Når Semb nå jakter ny landslagssjef har mange kandidater blitt presentert i ulike medier. Det er likevel de samme navnene som går igjen som aktuelle: Ståle Solbakken, Erik Hamrén, Lars Lagerbãck, Ole Gunnar Solskjær og Kjetil Rekdal.

NFF har de siste tiårene stolt på interne kandidater. Ser vi bort fra Åge Hareide, som har trent en rekke norske klubber, har ikke landslaget blitt ledet av noen utenfor NFF-systemet siden svenske Tord Grip oppnådde tidenes mest begredelige resultater på 1980-tallet.

Grip var en legende, etter sitt samarbeid med verdensstjernen Sven Göran Ericsson. Spørsmålet er om Semb ser utenfor egne rekker denne gangen. Mannen som tilsynelatende topper alle ønskelister, Ståle Solbakken, har også være assistenttrener for U17-landslaget og for A-landslaget under nettopp Nils Johan Semb. Han nyter imidlertid stor suksess i Danmark, og hans FC København er sikret videre europacup-spill.

Solbakken har tidligere blitt ansatt som landslagssjef, men valgte å trekke seg før han startet i jobben, da han tok over FC Köln i Tyskland. Timingen er ikke ut til å være optimal denne gangen heller.

– Til tross for NFF-tilknytningen har Solbakken etterhvert fått en distanse til NFF-skolen, gjennom sine mange år i utlandet. Han har fått utviklet sin måte å lede lag på. Går NFF for ham, er dette klare fordeler ved hans kandidatur, påpeker Bue Olsen.

Skulle han ikke være aktuell, kan det å vurdere utenlandske kandidater være et lurt grep, mener han. Det betyr ikke at det ikke finnes skjær i sjøen. Norsk fotballkultur skiller seg fra mange andre lands kulturer.

– Det er derfor det er så viktig at sjefen som kommer inn har gode evner innen situasjonsbestemt ledelse. Vi husker Drillo i England. Han fikk ikke spillerne til å følge instruksene eller filosofien, og Drillo var heller ikke særlig tilpasningsdyktig overfor den engelske kulturen, sier Bue Olsen.

Han påpeker at det er vanskelig å fusjonere ulike kulturer., og peker på at vi har sett eksempler på dette også i næringslivet, for eksempel under fusjonen mellom Statoil og Hydro.

– Likevel må dette vurderes, for å bryte den onde sirkelen landslaget er inne i. Solbakken, for eksempel, har vært utenlands så lenge at han har fått impulser vi kan ha bruk for her hjemme, sier han.

Lederegenskaper

Ifølge Bue Olsen hadde Drillo ekstreme egenskaper i forhold til å få de norske spillerne med på sin game plan. Samhandling, god moral – evnen til å følge planen – var viktige suksessfaktorer.

– En av grunnene til at vi lyktes var at Drillo tok utgangspunkt i både sine evner og kunnskapen han besatt. I tillegg ledet han laget ut i fra situasjonen de var i. Du skal være sterk som leder for å erkjenne dette. Det innebar å erkjenne både egne mangler samt spillernes og lagets begrensninger. Når du i tillegg får inn riktige folk du kan søke råd hos, står du sterkt rustet, sier han.

Han legger til at Drillo var meget dyktig på kommunikasjon, og håper at Nils Johan Semb, som var Drillos assistent, vil ha en tilsvarende tilnærming til situasjonsbestemt ledelse i rekrutteringsprosessen han leder.