Lederspeilet: Daniel K. Siraj i Obos – de som bygger landet

Det er kanskje et paradoks, iallfall skjebnens ironi, at OBOS eier og holder til i de to av største kontorene på Hammersborg, midt mellom regjeringsmakten litt lenger ned i gaten, og bakevja i et ingenmannsland der vanlige godtfolk ikke beveget seg av fri vilje i mange år. Det var ekstremt sentralt, men utenfor sosialt akseptert allfarvei i den lille byen innerst i viken, hvor den klassedelte boligbyggingen hadde gode kår siden midten av 1850-tallet, da Kristiania og siden Oslo for alvor begynte å vokse.

Men nå for tiden spiser gentrifiseringen (byutvikling hvor gammel industriarbeiderklasse flytter ut for å gi plass nye grupper i profesjonsyrker) det meste. Grünerløkka er blitt hipsterparadis og gone for lenge siden. Knapt nok en vanlig arbeider å se. Gamlebyen er på vei. Loenga losser ikke lenger båter. Kampen er alle raddisers våte bydrøm, med muligheter for grønt unner føttene og kort vei til både politisk korrekt kortreist mat og håndverksøl. Men her og der bor det en gammel enkefru, som husker tida i gamle dager med utedo i bakgården og kjøpmann Karlsens kolonial på hjørnet. Er det noen som virkelig har sett og følt endringene i hvordan nordmenn har bodd og levd er det OBOS, som ble stiftet i 1929, hvor det første borettslaget stod ferdig på Etterstad i 1931. Da var det noe av det gjeveste du kunne bo i.

Noe for alle alltid

– Vi føler fortsatt at vi har en helt tydelig samfunnsoppgave, men nå bygger vi for alle segmenter og de fleste prisklasser. OBOS skal være noe for alle, sier Siraj, som tiltrådte som konsernsjef i OBOS 1. oktober i ifjor. Fra samme hjørnekontor som tidligere OBOS-sjef Martin Mæland styrte en av Norges raskest voksende boligutviklere i samfulle 32 år, har Siraj godt med lys, men ingen vidsynt utsikt fra toppen av indre Oslo. Han sitter i 2. etasje, men kontoret er nyoppusset.

– Vi har nevnt for regjeringen at vi kan være villige til å selge her dersom de ønsker å innlemme blokkene i det nye regjeringskvartalet. Vi er jo alltid åpne for salg, smiler han.

– I etterkrigstiden bygget OBOS etter mottoet «flest mulig, raskest mulig og billigst mulig». Normen var basert på Husbankens; 80 kvadratmeter, og dere bygde stort sett innenfor Oslo bys grenser. Hva er mottoet/normen i dag?

– Oppfylle boligdrømmen til folk flest. Vi skal være noe for alle lag av folket, også de som ønsker en leilighet til over 10. millioner. Vi skal balansere kravet til overskudd med sosial profil i et krevende marked. Hele formålet med OBOS er jo fortsatt at vi skal tilby best mulig boliger til flest mulig mennesker til best mulig pris. Vi betaler jo ikke utbytte. Pengene går tilbake til medlemmene, som eier selskapet. For meg gir dette mening.

I valget mellom å høste den siste kronen og bygge kvalitet, velger OBOS det siste.

– Det lønner seg i lengden. Kapitalismen har sin egen driver, sin egen logikk. Vi kan ikke være der, for da er vi ikke lenger OBOS. Vi investerer i tomter for mellom 2 og 3 milliarder kroner i året. Har man kapital på bok har man også handlingsrom for fremtiden. Vi må kunne ta på oss de lange brillene. Jeg er opptatt av en nøktern bedriftskultur og at vi ikke bare jager penger selv om vi selvsagt skal være lønnsomme.

Når en av meglerne har solgt en ny bolig tikker det inn en melding i mailboksen til Siraj. Så prøver han å huske det neste gang han er ute i felten og er på fornavn med så mange han kan.

Troen på en større oppgave

Veien frem til toppjobben i OBOS gikk via oppveksten i den lille gjennomfartsbygda Moi helt sør i Rogaland, midt i bibelbeltet. Her produserte de vinduer, dyrka jorda og trodde på Gud i ulike varianter. Den største faren, ved siden av djevelen selv, het kanskje E18, som dundret forbi mellom Kristiansand og Stavanger, på vei til noe annet, kanskje noe bedre.

Broren hans ble predikant, og dit var han også på vei, men jusstudiet tok ham.

Det finnes flere klare likhetstrekk mellom Haugianerne og den arbeiderbevegelsen som Martin Tranmæl skulle være med å utvikle: nøysomhet, hardt arbeid, oppofrelse, samhold, dugnad, egalitet, maktmotstand, plikt for til slutt å finne veien, sannheten og livet.

At den gamle AUF’er Mæland fra Haugesund så en fremtidig OBOS-sjef i Siraj var derfor kanskje ikke så underlig, de var en alen av samme stykke fra en del av landet hvor man ikke hadde tradisjon for å gjøre revolt, i motsetning til de beinharde fagforeningene på Østlandet og i hovedstaden.

På ballen

OBOS er med årene blitt et digert konsern med 2207 ansatte, en omsetning på nærmere 8 milliarder kroner, og et resultat for 2014 på litt over 2 milliarder kroner. Det siste skyldes at de i 2014 avhendet 617 utleieboliger til Oslo kommune med gevinst på litt over 1 milliard kroner. Siraj sier at de sannsynligvis kunne ha fått mer hos andre, men at de valgte å selge til kommunen, kanskje som takk for langt og godt samarbeid, fra den tiden da kommunen stilte med tomten, Husbanken finansierte og OBOS bygde.

Heller ikke mammons fristelser har fått taket på ham, for dansen rundt gullkalven forgikk et helt annet sted. Derfor bor han selv i sjette etasje i en 11 etasjers ganske standard blokk ved Alexander Kiellands plass, noen kvartaler lenger nord i byen. Det var ikke OBOS, men det var her familien på fire ville bo.

Da prisreguleringen på borettslagsboliger delvis ble opphevet av Willoch-regjeringen i 1982, startet også transformasjonen av OBOS til en boligbygger som skulle konkurrere på samme vilkår som andre. Det som hovedsaklig skiller dem fra andre boligutbyggere er medlemskapet i OBOS, som er mer populært enn noen gang. I 2014 hadde de nærmere 370.000 betalende medlemmer, som hvert år betaler 200 kroner for et medlemskap. Sånt gir penger rett i kassa. I 2014 fusjonerte de også med Stor Bergen Boligbyggelag, og har nå kontorer over hele landet. I praksis er de nå en medlemsklubb, åpen for alle som ønsker å betale 200 kroner i året, som gir en rekke medlemsfordeler, som, om man er smart, er raskt inntjent. Og fortsatt kan de med lang ansiennitet velge først.

Transformasjon og teater

De to største prosjektene akkurat nå er utbyggingen av Fornebulandet og den gigantiske Kværnerbyen, som kanskje mer enn noe annet i Oslo ligger på gjengrodde industrier, der Alnaelva renner ut i Loenga, nederst i Kværnerdalen i Middelalderparken, som nå er i randsonen av Norges største veikryss.

Slik er de også en betydelig byutvikler, også på Fornebu, som han er godt fornøyd med på tross av mye kritikk, særlig over at man ikke har klart å få på plass en bybane, som var noe av det første man snakket om. Det var også her ute at Siraj satte sinnene i kok da han sa at man måtte tåle at man bygget litt tettere. Siraj sier at de har en tett dialog med både Oslo og Bærum kommune og at ting tar litt tid, men at det meste vil komme på plass, inklusive en ny T-bane. Han er heller ikke skeptisk til Fjordbyen som vokser frem som Oslos nye promenade mot fjorden.

Han smiler når jeg refererer til en artikkel i Arkitektnytt, som hevder at «kvaliteten på mye av det som bygges av boliger i de store byene i dag er sjokkerende dårlig. Norsk Institutt for by- og Regionforskning (NIBR) og Norsk Form har gjennom grundige studier vist at kvaliteten på nye slike boliger er kritikkverdig, spesielt hva gjelder krav til sol og utearealer».

– Det er bare sprøyt, fra ende til annen, og det må du sitere meg på, hører du. De tror at all kunnskap sitter i hodene deres, og at de forvalter en slags sannhet. Dette handler til syvende og sist om å skaffe boliger til folk flest, og vi bruker jo arkitekter hele tiden. Det handler også om respekt for folk. Det er noe nedsettende over dette, særlig når man ser hvilket press norske storbyer nå opplever.

Siraj, som har pakistansk far og norsk mor, liker helst at folk er seg selv. Man må ikke være redd for å være personlig, heller ikke på jobb.

– Men ikke privat. Der går det et skille. Men skal vi arbeide sammen må vi kjenne hverandre. Og jeg vil si at her i OBOS er vi ganske egalitære, at alle har en verdi. Jeg er ikke opptatt av å markere forskjeller. Sånn sett er vi jo en gjeng med sosialdemokrater. Helt grunnleggende for meg er å kunne se mennesker, hvor utgangspunktet er at alle mennesker har en verdi.