Vil han klare å sikre freden?

Han var uforsonlig som forsvarsminister, men endret kurs som president og satset alt på en forhandlet fred med FARC, noe som nylig kom på plass. Men de som kjenner Santos Juan Manuel sier han har hatt det samme målet hele tiden: å bli husket som en stor statsmann. Han er snublende nær ved å lykkes.

• Les Plot reportasje: «Å slutte fred med sin dødsfiende er noe av det vanskeligste»

Så lyst ut

For to måneder siden lå det an til en totalt plettfri fredsprosess i Colombia. FARC hadde lovet å innlevere sine våpen og starte et nytt liv som politikere, og regjeringen ville til gjengjeld kvittere med lave straffe og gavmilde investeringer i de fattige landområdene hvor konflikten har sitt utspring. Konfliktens ofre var blitt hørt, hele verden støttet fredsavtalen og de fleste eksperter på den slags mente at avtalen var blitt så god som den kunne bil. Paven og 2500 andre mektige mennesker kledt i hvitt tok festen på forskudd da Santos og FARC, med en kulepenn laget av patronhylser, i oktober underskrev en fredsavtale, som de fleste meningsmålinger viste ville vinne folkeavstemningen noen dager senere. FARC unnskyldte seg for sine forbrytelser på landsdekkende TV og Ringo Starr sang om fred og kjærlighet.

Men så stemte 50,2 prosent av colombianerne nei til fredsavtalen. Presset på Santos kunne plutselig ikke bli større. Ikke minst fordi det et par dager senere ble kjent at han skulle tildeles Nobels Fredspris, selv om freden nå med ett var i alvorlig fare.

Statsmann

– At han beholdt roen i den situasjonen, viser, at han er en ekte statsmann. Han fikk forhandlet fram nok en fredsavtale, som enda flere støtter, mener professor John Collins fra London School of Economics. Han leder et storstilt forskningsprosjekt som handler om Colombias årelange krig mod narkobaronene, og hvordan man kan fornye denne innsatsen. Santos, som selv er økonom fra nettopp LSE samt fra Harvard University, har bidratt til prosjektet og lovet å implementere store deler av det.

Collins roser presidenten for å lytte mer til fornuft enn folkestemninger.

– Han har øynene rettet mot et større bilde, og det er modig. Han var den første sittende statsleder som sa at man bør legalisere en rekke narkotiske stoffer og han satt all sin troverdighet inn på en fredsavtale. Selv hans kritikere vil medgi at han har en sterk aura og tyngde. Han er en tenkende president og intellektuelt ærlig, siger professoren, som også roser Santos for først å svekke FARC militært, og siden innse at man ikke lenger kunne gå den veien – det var tid for å skifte mentalitet. Collins sammenligner Santos med Nelson Mandela, som også vant Nobels fredspris etter først å ha vært en helhjertet kriger og siden ble en forsoningens mann.

Santos' kursskifte kom bardust på mange, fordi den 65-årige politikeren fra Bogotá var kjent som en ekte hauk i sin tid som forsvarsminister mellom 2006 og 2009. Da sto han for en uforsonlig militær kurs over for geriljagruppen FARC, som han stolt fortalte om i sin bok «Jaque al terror» i 2009. Allikevel innledet han fredsforhandlinger med det samme han blev president i 2010.

– Han viste beundringsverdig mot da han innledet hemmelig dialog med FARC like etter at han var valgt som president i 2010, mener diplomaten Dag Halvor Nylander. Som Norges spesialutsending til fredsprosessen i Colombia har han vært megler i forhandlingene mellom FARC og regjeringen, siden de blev offisielle i 2012.

– Det er enklere å føre krig enn å skape fred, men Santos så en historisk mulighet til å gjøre slutt på den væpnede konflikten, sier Nylander.

Besluttsom – men litt arrogant

Selv hans kritikere riser Santos for hans mot og målrettethet. En av dem er menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch's Americas-direktør José Miguel Vivanco:

– Hans vittigste styrke er hans sterke beslutsomhet. Det er den som har gitt ham Nobels fredspris og den vil han få bruk for videre også, hvis det skal skapes reell fred i Colombia, sier Vivanco.

Få betviler at han er både besluttsom og intelligent, men Santos beskyldes samtidig av flere for å være arrogant.

– Han skal passe på ikke å bli for hovmodig i tiden som kommer. Det er hans akilleshæl, mener Henrik Wiig, som forsker på Colombias lange borgerkrig ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Wiig har levert analyserer av behovet for jordreformer, som etter sigende ble lyttet til av fredsforhandlerne.

– Santos skulle av seg selv ha gjort det som nei-flertallet tvang ham til å gjøre etter folkeavstemningen. Å lytte til den halvdelen av befolkningen, som frykter at FARC har fått for mange innrømmelser. I stedet karikerte han deres synspunkter og sa at valget sto mellom hans avtale og krig, forklarer Wiig, som advarer mot igjen å ignorere legitim kritikk fra konservative krefter.

Den bekymringen deler John Collins. Santos har ikke en naturlig evne til å skape samhørighet med alminnelige mennesker, mener han. Hvis det oppstår et folkelig «opprør» mot deler av fredsavtalen, vil det bli et problem for Santos.

– Han har ikke samme folkelighet som Uribe, som jo kan se hvor gammel en hest er, ved å studere tennene på den, fortsetter Collins med henvisning til lederen av blant dem som var motstandere av fredsavtalen; eks-president Alvaro Uribe, som i sin tid gav Santos jobbet som forsvarsminister, men som i dag er hans erkerival.

Administrative evner

Santos er på mange måter et produkt av sin oppvekst i en rik og mektig politisk familie. Men til tross for sitt nærmest aristokratiske opphav, så har Santos sine støttespillere – og fiender – i alle samfunnslag.

– Han har aldri følt en sterk klassetilhørighet, slik som eliten historisk sett har hatt for uvane i Colombia, mener Henrik Wiig. Colombia-eksperten ved HiOA tror at denne oppheving av eget opphavs betydning kan bli en fordel når landets sår skal heles etter femti år med bitter borgerkrig, og når et splittet folk skal samles om å se framover.

Fredsmekler Dag Halvor Nylander tilføyer:

– Nå som fredsavtalen er et faktum, kreves en annen type innsats. Et svært komplekst og omfattende avtaleverk skal implementeres i et sterkt polarisert og til dels konservativt samfunn. Det fordrer administrative og politiske evner på høyt nivå å lede en hel nasjon gjennom forsoning, modernisering og endring.

Ikke alle er for fred

I Medellín har jeg som journalist møtt mange som er så rasende på FARC at de sverger å personlig myrde ethvert FARC-medlem som kommer inn i parlamentet, fordi fredsavtalen garanterer dem et visst antall plasser her i en årrekke.

De mener at Santos selger rettferdighet for fred. Det samme mener Human Rights Watch, som flere ganger har advart mot at en for omfattende grad av straffrihet kan føre til at freden bygges på et råttent fundament, og derfor blir skrøpelig.

– President Santos har utvist en bemerkelsesverdig fleksibilitet når kommer til verdier og prinsipper, konkluderer den chilenske HRW-direktør Jose Miguel Vivanco tørt. Han understreker at det både gjelder i forhold til FARC og til alle de høytstående offiserer som har medvirket til systematiske drap og overgrep på menneskerettighetene, men som nå slipper straff.

Vivanco fortsetter: – Santos har vært skjødesløs overfor de konsekvenser disse innrømmelsene kan få på muligheten for å oppnå en rettferdig og varig fred i Colombia.

Den tidligere advokaten frykter også at freden vil bli like voldelig som krigen. Riktignok legger FARC ned våpnene, men det gjør verken landets neststørste opprørsgruppe ELN eller de høyreorienterte paramilitære gruppene. Det kommer foruroligende påstander om at disse gruppene nå tar over fra FARC i områder med utbredt illegal gruvedrift og narkotikahandel, forteller han.

– Dette kan underminere fredens hovedformål, som er at folk i konfliktområder endelig skal få fred for all volden, sier Vivanco.

Koka-bøndene er en nøkkel

Denne bekymringen deler John Collins, som er ekspert på nettopp narkotikapolitikk. På dette punktet er den reforhandlede avtalen vesentligst dårligere enn den som tapte folkeavstemningen, mener han. I den hadde bøndene to år på å komme videre fra kokaproduksjon, nå får de kun ett år til det. Etter det vil regjeringen igjen true med å sprøyte gift utover jordene deres fra fly, hvilket man betalte en høy miljø- og helsemessig pris for at gjøre under store deler av krigen.

– Det vil være katastrofalt å gå tilbake til slike metoder. Det vet jeg Santos er enig i. Men det var nødvendig for å sikre økt støtte fra konservative på nei-fløyen, sier Collins. Professoren anslår at det det vil ta noen tiår å gi de fattige bøndene et reelt alternativ til koka-produksjonen og at det inntil da kun vil skape økt skepsis til staten, og heve kokainens markedspris, dersom man velger å ødelegge koka-dyrkingen.

Henrik Wiigs spesialet er den fattige bondebefolkningen. Også han deler bekymringen for, hva fredsavtalen vil betyde for dem.

– Den største trusselen er at det ikke skjer noe som helst. At eliten bruker landets ressurser som de pleier, at det ikke skapes reell utvikling i distriktsområdene, sier han og utdyper:

– Man har vedtatt i avtalen at den private eiendomsretten skal overholdes, men i praksis er mye jorda ute på landsbygda i uformelt eie. Lov og praksis er forskjellig. Det problemet ignorerer avtalen, noe som er et utrykk for en slags urban lov-arroganse. Det kan føre til voldelig konflikt når jorden tas fra noen på litt uklart vis, og her skal Santos virkelig være forsiktig, mener Wiig.

Optimisme, tross alt

Henrik Wiig understreker dog at han er optimist på Colombias vegne til tross for sin bekymring. Han roser Santos-regjeringen for å ha lovt store summer i utviklingsbistand til de fattige landområdene. Også fra utlandet forventes det å strømme inn penger nå som freden i forrige uke omsider blev vedtatt. Mange håper at det vil medføre en bølge av økonomisk optimisme og skape fremgang i de fattige delene av landet og fylle opp landets slunkne pengekasse.

– Fred og sikkerhet betyder utenlandske penger i form av bistand og nye forretningsinvesteringer. Det vil gjøre det lettere å forene by og land, mener Wiig.

Donald Trump har i korte, overfladiske vendinger kritisert fredsavtalen, noe som har skapt en vis bekymring. Men innen han får satt seg til rette i Det ovale kontor, er avtalen kommet så langt at han neppe kan eller vil bremse den. Og i motsetning til konfliktene i Midtøsten, så har Colombia gleden av at et samlet verdenssamfunn her er enige og støtter fredsprosessen, som FN skal overvåke implementeringen av, og hvor blant andre Norge er et såkalt garantland.

– Konsekvensen er at det vil bli svært vanskelig å vende tilbake til å krigføringen nå, mener John Collins, som ikke tror på at Uribe vil gjenoppta krigen hvis han vinner presidentvalget i 2018. Innbyggere i hele landet er har deltatt i fredsarbeidet og svært mange colombianere vil få en rolle i det kommende virvar av freds- og forsoningsprosjekter.

– Det vil ganske sikkert bli bråk, med snikmord på FARC-sympatisører og spredte forsøk på å spolere forsoningsprosessen. Men folket vil ikke akseptere å starte krigen igjen, når man først får prøve å være den foruten, spår LSE-professoren.

– Tiden kan ikke skrus tilbake nå, mener John Collins.

Mye tyder altså på, at Santos’ livsdrøm om å bli husket som en av historiens store statsmenn vil gå i oppfyllelse. Med fredsavtalen og Nobels fredspris er han kommet betraktelig mye nærmere.

Juan Manuel Santos

Foto

NTB-scanpix.

Født: I Bogotá 10. august 1951

Utdanning: Innen økonom fra bl.a. Harvard University og London School of Economics

Sivil: Katolikk, gift, far til tre og fra en meget rik og mektig familie, som blant annet har eid landets største avis. Hans grandonkel var landets president i 1930- og 40-årene.

Karriere:

• Var i ni år forretningsmann og i ti år sjefredaktør for en stor avis, før han i 1991 ble handelsminister i Colombia og senere boligminister
• Var kjent som en hauk da han var forsvarsminister fra 2006-2009.
• Ble president i 2010 og innledet hemmelige fredsforhandlinger med Farc.

Aktuell: Mottar Nobels fredspris i Oslo 10. desember 2016.