Samfunn

Ut av skapet: Politimester i Vest Politidistrikt, Kaare Songstad, har vært en ivrig tilhenger av dagens modell, men mener nå modellen bør revurderes.

Flere vil skille politi og påtale

I Norge er påtalemyndigheten en integrert del av politiet. Dette betyr et tett samarbeid, men det kan også lettere føre til at man mister den helt nødvendige objektiviteten. Nå tar flere til orde for en ny gjennomgang av systemet for å sikre bedre rettssikkerhet.

Publisert Sist oppdatert

I etterkant av Monika-saken i Hordaland, som er det siste eksemplet på at systemet ikke fungerte som det skulle, der de involverte mistet objektiviteten og kontrollmekanismer ikke ble satt inn, har diskusjonen om det er hensiktsmessig med et organisatorisk skille igjen blitt høyaktuell.

Kritikere hevder den norske modellen i ytterste konsekvens kan true rettssikkerheten i enkelte tilfeller på grunn av manglende objektiviteten og kontrollmekanismer som ikke settes inn før en sak eventuelt havner hos statsadvokaten. Modellen ble etablert i 1887 og er unik i global sammenheng. Bare Danmark har et lignende system.

Snudd i sitt syn

Politimester i Vest Politidistrikt, Kaare Songstad, har vært en ivrig tilhenger av dagens modell, men mener modellen bør revurderes.

– Jeg tror jeg har kommet ut av skapet. Jeg har i hvert fall satt døren på gløtt, sier han.

Ifølge Songstad er det noen betydelige utfordringer med dagens ordning med to spor og to forskjellige sjefer som styrer. Signaler og ressurser kan gå i hvert sin retning.

I dag er det høyere påtalemyndighet, Riksadvokaten og Statsadvokaten, som bestemmer hvilke saker som skal prioriteres, mens styring av etterforskningsressursene ligger hos politiet. Dette kan ifølge kritikere føre til konflikt da Riksadvokaten setter mål og prioriteringer for etterforskning mens det er de ulike politimestrene som svarer overfor direktoratet som sitter med «pengesekken» og som er bundet til føringer knyttet til budsjett.

Songstad sier han over tid har sett de negative konsekvensene og påpeker at det ideelt sett bør være en tettere sammenheng mellom faglig ansvar, prioriteringer og styring av ressursene.

– Vi prioriterer ned på grunn av mangel på ressurser mens Riksadvokaten prioriterer de opp i form av tekst. Det at man har ansvar og styring uten ressurser og virkemidler gir noen utfordringer, sier han.

– Også erfaringer fra en del store saker i det siste og en del prosesser vi møter på som gir oss styringsutfordringer og prioriteringsproblemer taler nå for at vi ser litt på om denne integrerte modellen fungerer bra nok.

Politimesteren sier han ser problemene ved de to styringsperspektivene tydelig når de kulminerer på hans kontorpult.


«Jeg tror jeg har kommet ut av skapet. Jeg har i hvert fall satt døren på gløtt»

Ønsker en grundig gjennomgang

Politiets Fellesforbund (PF) gikk inn for å arbeide mot et slikt skille i et landsmøtevedtak i 2014 og utarbeidet i april i år en rapport som ser på styrker og svakheter ved dagens system. Konklusjonen er at modellen bør gjennomgås på nytt.

Politiets viktigste oppgave er forbyggende, påpekes det i rapporten. Men det finnes ikke måleparametere for forebyggende arbeid. Med tanke på stram tilgang på ressurser poengteres det at man måles på straffesakene som er påtalemyndigheten sitt ansvar, men ikke på forebyggende arbeid som er politiets ansvar.

– Dagens ordning synes i liten grad å styrke politiets forbyggende virksomhet, heter det i rapporten.

Rapporten fokuserer blant annet på at føringer på måltall og rapporteringer forplanter seg nedover i systemet. Dette kan føre til at alle skal levere i henhold til krav for eget ansvarsfelt og at helheten i politiets samfunnsansvar kan bli fragmentert.

Fordi påtalemyndigheten først og fremst har til oppgave å etterforske og irettføre straffesaker mener man at å ha påtalemyndighetene integrert i politidistriktene vil kunne forsterke et reaktivt fokus, ikke et forebyggende.

Styremedlem i PF og nestleder i Unio, Kjetil Rekdal, har vært med på å lede arbeidet med rapporten og sier at det integrerte systemet ikke har blitt vurdert på over 30 år.

– Det er grunnlag for å se på om vi kan gjøre ting bedre eller annerledes. Vi har et godt samfunn, men om man ønsker å bevare noe man har, må man være villig til også å endre på det, sier Rekdal.

Rekdal mener imidlertid det er både effektivt, nødvendig og avgjørende med et tett samarbeid mellom påtale og politi, spesielt i store saker, men at systemet som det er i dag kan virke hemmende og at det kan gi utslag i alvorlige feil i enkeltsaker.

– Dette handler om at det er lett at det blir noen dobbeltroller i påtaleleddet. Og det er vanskelig å tjene to herrer, sier Rekdal.

– Jeg heller mot å skille politi og påtale. Det er både fordeler og ulemper i dagens system og dette bør utredes grundig, konkluderer Rekdal.

«Jeg heller mot å skille politi og påtale. Det er både fordeler og ulemper i dagens system og dette bør utredes grundig»

Fordeler veier tyngre enn ulemper

President i Norges Juristforbund, Curt A. Lier, mener fordelen med å ha jurister som er tett på og som har påtalemessig kontroll veier tyngre enn ulempene, men er enig i at systemet har noen utfordringer.

– Det som bekymrer meg er at det blir så stor nærhet at det utfordrer påtalemyndighetens uavhengighet og objektivitet. Man blir en del av et jaktlag, sier han.

Han påpeker imidlertid at det må være systemer på plass som forhindrer at det skjer overgrep.

– I Norge og i de land vi liker å sammenligne oss med er makten fordelt mellom politi, påtale og domstol. Politiet kan arrestere, etterforske, mens påtalemyndigheten har ansvaret for tvangsmidler, siktelser og tiltaler og domstolen dømmer og fører kontroll med lovligheten. Det er derfor man blant annet skal ha et skille mellom politi og påtale, også innad i politiet, sier han.

Lier påpeker fordelene ved at påtalejuristene er tett på etterforskingen og driver påtalemessig ledelse fra dag en.

– Det er juristene som skal gå med saken i retten, med fengslinger, skrive siktelse og tiltale. De er de som er best egnet til å vurdere hva som må bevises. Slik det fungerer i dag er det under etterforskingen jevnlige møter mellom juristen og etterforskerne slik at de kan diskutere hva som må være på plass for at det skal kunne tas ut tiltale, sier han.

Lier mener årsaken til den norske modellens suksess er at den er veldig effektiv. Han påpeker videre at antall saker hvor man mener at det har blitt begått feil som følge av for tette bånd mellom påtale og etterforskerne, er veldig lavt.

– Vi bør holde på vår modell, for den er velfungerende. Internasjonalt er det dessuten en tendens til tettere samarbeid mellom politi og påtale, så kanskje blir det med tiden flere som velger vår modell? spør Lier.

«Det som bekymrer meg er at det blir så stor nærhet at det utfordrer påtalemyndighetens uavhengighet og objektivitet. Man blir en del av et jaktlag»

Legalitetsalibi

John Reidar Nilsen, tidligere leder for Fellesoperativ enhet, visepolitimester og deretter fungerende politimester etter Geir Gudmundsen sin avgang i kjølvannet av Monika-saken i Bergen, er nå forsker ved Universitetet i Bergen. Han stiller seg bak dem som ønsker en gjennomgang.

– Tiden er inne for en prinsipiell debatt knyttet til vårt system, sier han.

Nilsen sier at tanken med en integrert påtalemyndighet var at den skal være tett på og drive med legalitetskontroll, være en legalitetsgarantist for etterforskningsarbeidet.

– Sånn som det er i dag har nok påtalejuristene blitt mer et legalitetsalibi enn en garanti. Skal du drive med legalitetskontroll og garanti må du være tett på, du må være i saken i sanntid. Med det antall straffesaker som man har i dag, er ikke dette mulig, påpeker Nilsen.

Han tar til orde for et skille og trekker frem Sverige som et eksempel. Da mener Nilsen at man får synliggjort at politiet har ansvaret for etterforskningen og påtalemyndigheten for påtaledelen i saken.

– Spørsmålet er om man kunne fått tydeliggjort ansvaret på en bedre måte ved å skille politi og påtale. Jeg mener svaret er ja.

Nilsen drar også frem kravet om objektivitet. I dagens system fungerer ikke kontrollmekanismene tilfredsstillende.

– I dag har ikke vi et system for «second opinion». Du etterprøver dine egne beslutninger hele veien. Da ser man at man blir utfordret i forhold til det å stille med blanke ark i forhold til det å etterprøve egne avgjørelser, uansett hvor bevisst man er, sier han.

Ved å skille de to funksjonene vil man få en klarere avstand ved at en påtalejurist ikke har hatt ansvaret for en etterforskning og dermed har en større distanse til saken for å ta stiling til påtalespørsmålet.

– Kontrollmekanismene vil bli tydeligere og mer identifiserbare, sier Nilsen.

«Spørsmålet er om man kunne fått tydeliggjort ansvaret på en bedre måte ved å skille politi og påtale. Jeg mener svaret er ja»

Maktkamp

Kampen om toppjobbene i politiet er en viktig del i diskusjonen om et integrert system. Dagens Perspektiv har tidligere skrevet om den årelange maktkampen i politiet mellom jurister og politifolk.

I forbindelse med politireformen som trådte i kraft 1. januar i år, ble det i utlysningen til 12 politimesterstillinger stilt krav om at søkerne måtte ha mastergrad, fortrinnsvis i jus eller rettsvitenskap. Dette satte sinnet i kok hos blant andre Politiets Fellesforbund og leder Sigve Bolstad som mente man reverserte en positiv utvikling.

Et Stortingsvedtak fra 2001 opphevet nemlig det absolutte kravet om at politimestre måtte ha juridisk embetseksamen, og gjorde at døren til sjefskontorene i større grad åpnet seg for polititjenestemenn. Fremdeles er imidlertid brorparten av toppjobbene i politiet bekledd av jurister uten politifaglig kompetanse.

Politimester Songstad, som er utdannet jurist og siviløkonom, mener det er viktig med høye krav.

– Jeg er tilhenger av at man stiller høye krav til en toppleder i norsk politi. Jeg er tilhenger av krav til mastergrad og gjerne over det, sier politimester Songstad.

Han mener imidlertid at dette ikke betyr en juridikum.

– Vi har gode eksempler på ikke-jurister som er gode ledere.

Songstad sier historien bak er enkel: I gamle dager var det gjerne én politimester og én politifullmektig i et distrikt. Da var man avhengig av at sjefen kunne sin jus. Dermed fikk juristene nærmest monopol på topplederstillingene. Men Songstad mener man må følge med i tiden.

– Verden går videre og det er blitt mer fokus på ledelse og styring som fag, sier han.

– Er det en maktkamp i politiet?

– Det er naturlig at det blir det. Det er snakk om posisjoner og roller. Juristene fikk nærmest et «green card» inn i disse rollene i mange år, noe som har irritert det store antallet som ikke fikk tilsvarende karrieremuligheter. Kanskje de også har irritert seg over dårlige ledere på det sjiktet. Dette blir over tid utfordringer av, sier Songstad.

LES MER:

Powered by Labrador CMS