Den ekstreme bokhandleren

Det er en kjent sak at det kan være problematisk å vise toleranse overfor de intolerante. Og det gjør ikke saken lettere når du selv har en fortid hos de intolerante – som Christian Skrede, daglig leder og medeier av Eldorado bokhandel i Oslo sentrum.

Denne fortiden hentet ham inn 27. mai i år da han tillot at østerrikeren Martin Sellner, av mange regnet som nynazist, talte på et arrangement til organisasjonen Ekte Nyheter. Temaet for seminaret var for så vidt uproblematisk: «Den nye politiske virkeligheten: hva innebærer brexit, Trumps seier og at stadig flere mener at Islam ikke passer inn i Europa?».

Uproblematisk var derimot ikke Sellner, som var invitert til å holde et innlegg i den populære bokhandelen i Torggata. Det var som å be om trøbbel, skulle det vise seg.

Mistanken – fortsatt høyreekstremist?

Flere miljøer og organisasjoner kom nemlig raskt på banen og oppfordret til både demonstrasjon og boikott. Østerrikeren står for et syn som ikke hører hjemme på en norsk scene, mente de. Og særlig ikke scenen i en elsket bokhandel. Blant dem som gikk hardest ut, var nettstedet Radikalportal som trakk fram Skredes fortid i det norske høyreekstreme miljøet på nittitallet. Det helte bensin på bålet.

Det hjalp ikke med forklaringer – som at «Eldorado ikke er arrangør», at bokhandelen ikke legger seg opp i arrangementenes innhold og i hvem som deltar i møtene, og at den tilbyr den tidligere kinoscenen gratis til mange, høyst ulike miljøer som møteplass for diskusjoner.

Tonen var satt: en tidligere høyreekstremist lar en nåværende høyreekstremist tale sin høyst omstridte sak. Punktum. Hvem ville ikke skrike ut sin protest mot slikt? Den populære, eks-radikale bokhandleren ble plutselig til «bokhandleren fra helvete».

Det frie ord som fanger?

– Jeg skal innrømme at det var en påkjenning. Det var virkelig tøft da det sto på. Du kan jo tenke deg. Stort oppbud av politi foran dørene og i butikken, ropende demonstranter utenfor. Men jeg kan jo egentlig ikke klandre dem, sier Christian Skrede nå, etter at uroen har lagt seg.

Nei, han kan nok ikke det. Særlig ikke når Eldorado til daglig reklamerer for «fritt ord i praksis» – for muligheten til opplysning, for mangfold og integrering. Bordet fanger, uansett. Eller i dette tilfellet: innsatsen for det frie ordet.

Det som står i bokhandelens brosjyre sier det meste: «Vi mener at fritt ord i praksis skal være kostnadsfritt, og at økonomi ikke skal begrense meningsytringer, uansett størrelse på organisasjon eller samfunn».

Der er derfor Eldorado låner ut sine to atriumsaler gratis, de som er igjen etter gamle Eldorado kino.

Skrede ble oppfordret av politiet til å holde seg borte denne lørdagen. Han gjorde det, men ikke hans ansatte som skulle på jobb. Han overlot til dem å avgjøre om vi ville komme, eller ikke. De stilte opp, og det var ingen som sa nei.

– Det smalt jo godt den dagen. For å si det sånn, du må være ganske motivert til å kjøpe en bok når det står væpna politi foran inngangsdøra, sier Cathrine Almaas med et skjevt smil. Hun er medeier i Eldorado bokhandel og deler ledelsen med Skrede.

Ja, demonstrasjonen satt en støkk i dem, men den ga forbausende nok også grunn til smil. For det er ikke så veldig vanlig at demonstranter ber eierne pent om å få lov til å henge opp et banner i butikken, med påskrift «Ingen nazister i VÅR bokhandel» – eller som spør betjeningen om de får låne toalettet, for så å gå lettet ut igjen og skrike ut sin vrede.

Anonyme røde roser

Under demonstrasjonen sendte noen ti røde roser til Eldorado bokhandel – anonymt. På lappen sto det: «Fritt ord i praksis. Tusen takk!»

– Klart, det varmet, sier Christian Skrede, litt rørt.

– Kunne du ikke bare ha sørget for at arrangementet med Sellner ble avlyst? Da hadde du sluppet alt oppstyr?

– Jo, jeg kunne gjort det, og var faktisk inne på tanken, men da er det jo ikke fritt ord i praksis, det vi driver med. Da hadde vi tapt, poengterer 41-åringen og legger til at han er av den sta typen.

Skrede ba advokat Jon Wessel-Aas om å undersøke om Sellners uttalelser bryter norsk lov. Wessel-Aas gikk gjennom intervjuer og videoer med østerrikeren og skrev tilbake: «Slik han selv ytrer seg, fremstår hans ytringer ikke som mer ekstreme enn hva flere etablerte samfunnsdebattanter i Norge – herunder enkelte av våre representanter på Stortinget – ytrer i den norske politiske debatten. Det er, når man ser hvordan han har ytret seg offentlig i de senere år, i alle fall ikke grunnlag for å anta at han i det annonserte foredraget vil opptre eller ytre seg på en straffbar måte».

Etter denne konklusjonen var Christian Skrede ikke lenger i tvil om at arrangementet måtte gå som planlagt.

Gratis «talerstol»

Her kan det være på sin plass å komme med noen lett beviselige opplysninger. Eldorado bokhandel, tidligere Eldorado kino, har lånt ut sine scener gratis til rundt 3-4000 eksterne arrangører av helt ulike slag siden oppstarten i september 2013.

I helt vilkårlig rekkefølge nevnes Oslo Høyres Kvinneforum, Irakisk Kultursenter, Oslo Pride, Norges Kristne Råd, miljøorganisasjonen Zero, Feministisk Initiativ, Demokratene, Korsvolltoppen barnehage og Jordmorforbundet. Også Stopp hatprat, Mental Helse Ungdom og Foreningen Tryggere Ruspolitikk takket ja til gratis møteplass. Og humanitære organisasjoner som Røde Kors, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp har hatt sin felles utstilling i den tidligere kinoen.

Til og med Oslopolitiet har holdt sine dialogmøter der. Dette bør utvilsomt kunne kalles et fargerikt fellesskap.

Tilbudet og det som sies under samlingene og utstillingene, «rammes inn av norsk lov, kombinert med menneskerettigheter», slik Skrede uttrykker det.

Humanitær markedsføring

Dette er del av en gjennomtenkt, litt annerledes konseptidé for boksalg. Eldorado bokhandel bruker nemlig ikke ei krone på annonsering og markedsføring.

– Det er ikke snakk om veldedighet. Det skaffer oss jo inntekter. Vi kaller det for humanitær eller samfunnsnyttig markedsføring. Det er egentlig Cathrines idé. En slags byttehandel. Vi tilbyr lokalene gratis– med den effekt at mange trekkes inn i butikken. Man hjelper hverandre, og alle er fornøyde, forklarer han filosofien bak den litt annerledes bokhandelen.

Det hele toppes med at han gir bort deler av omsetningen til veldedige formål – når anledningen byr seg. Så langt har han gitt rundt én million kroner til ulike organisasjoner som det ikke protesteres imot. Og han har tenkt å fortsette med det.

Noen vil mene at Skrede med dette beviser at han, 20 år senere, har lagt sin høyreekstreme fortid bak seg. Men åpenbart ikke alle.

– Eldorado jobber hver dag for mangfold, opplysning og inkludering gjennom egne arrangementer. Vi deler ikke verdier eller meninger med alle som bruker scenen, understreker Skrede.

Det er ikke bare «byttehandelen» som er motivasjonen for denne type bokhandel. Hovedideen med å tilby en slik debattarena, er å legge til rette for det frie ord. Heller ikke i bokhandelen sensureres det bort bøker fordi selgerne ikke liker forfatterens budskap.

Ikke en tradisjonell bokhandel

Siden han jobbet i Ark bokhandel i 2003, hadde Christian Skrede et brennende ønske om å starte sin egen bokhandel. Men den skulle være annerledes. Han ville finne på en ny måte å drive butikk på.

– Jeg eier ikke bøkene. Dette her er egentlig et shoppingsenter, sier 41-åringen og peker rundt seg. I Eldorado bokhandel er selv de minste forlagene representert – og de rareste bøkene å finne.

– Eldorado er som et middagsbord hvor det er mat til alle, beskriver Skrede stolt og betegner butikken som en «fattigmannsbokhandel» hvor du kan fråtse i all slags bøker, til en billig penge. 30.000 boktitler på 3.200 kvadratmeter, for å være nøyaktig.

Eldorado er et slags varelager hvor forlagene har fast plass. Bøkene tas inn og selges på kommisjon. Ingen utgifter, og forlagene kan daglig følge med på hva som selges, og hvor mye. 45 prosent av salgsprisen går til «Eldorado».

– Hos meg hjelper det ikke å være stor. Cappelen, for eksempel, leier på samme vilkår som det lille Kolofon forlag. Det sikrer mangfoldet av boktitler jeg kan tilby, forklarer han.

Likevel: å gjøre Eldorado kino om til bokhandel, har kostet en god del. Hele 75 millioner kroner har så langt gått med siden oppstarten. Skrede og partner Almaas håper at 2017 blir det første året med plusstall. Så langt ser det oppløftende ut. Eldorado har hatt en omsetningsvekst på 10 prosent siden i fjor.

Hvem er denne bokhandleren?

Hvem er så denne «ekstreme» bokhandleren, som i 2015 ble tildelt prisen «Årets bokhandel» av Den norske forfatterforening?

Christian Skrede er alle fall en person som må være vanskelig å sette i bås. Hans far er Jehovas vitne og kunstmaler, hans mor var agnostiker og sykepleier. En interessant kombinasjon, for å si det forsiktig. Slikt blir det fort diskusjoner av. Tunge diskusjoner. For tunge for barneører rundt familiens middagsbord, vil mange mene.

– Jeg fikk høre mye som jeg kanskje ikke burde ha hørt så tidlig. Og ble redd av det, innrømmer bokhandleren.

Diskusjonene kunne handle om fri abort eller HIV-utbruddet på 80-tallet som ble kommentert med at «nå er endetiden nær».

– Jeg tror jeg fikk bekymringer for tidlig. Alle barn elsker jo sine foreldre, men etter hvert ser man jo menneskene litt tydeligere, poengterer Skrede, uten å ville gå for mye inn på det.

Faren tok med de fire ungene til møtene i Jehovas vitner. Han husker det som om det var i går.

– Møtene var grusomt kjedelige. Jeg gikk dit til jeg var 14, så orket jeg ikke mer, minnes han.

Skrede syntes også det var flaut å banke på dører for å forkynne. Ikke akkurat en givende øvelse for en guttunge i Valdres, syns han. I denne tiden hadde han separat trosundervisning på skolen, sammen med muslimske barn.

Å bryte med Jehovas vitner, var uproblematisk. Det hadde vært verre om begge foreldrene hadde vært Jehovas vitner, forteller Skrede videre. Dessuten var han såkalt «udøpt forkynner». Det gjorde det noe lettere å forlate dem.

– Det var deilig å slippe. Jeg nøt friheten.

Veien inn i det høyreekstreme miljøet

To år senere «utvidet» han denne friheten, ved å droppe ut av Ila ungdomsskole. 16 år gammel flyttet han på hybel og begynte å jobbe i en matbutikk i Markveien på Grünerløkka. Friheten føltes som total, men den førte også til noe som Skrede i dag skammer seg over: han ble etter hvert med i det høyreekstreme miljøet i Oslo.

– Jeg levde som en konge. Du får jo ikke penger på skolen, og det å ha egne penger mellom hendene, var herlig, innrømmer Skrede.

Etter hvert byttet han ut det ene «ekstreme» miljøet med et annet, uten å reflektere noe særlig over det.

– Jeg drev mye gatelangs i den tiden. Hang på Radio Night Rocket hvor det ble mye rasistisk prat. Jeg syns det var et spennende miljø, og det var ingen som holdt meg i øra, sier bokhandleren i dag, godt og vel 20 år senere. Da foreldrene fikk vite om det, ble det «månelyst», men det kan ikke sies at han brydde seg noe særlig om det.

Det ble verre. Han kom bort i de mer militante «Boots Boys», gikk på slåsskurs og var med på å starte den høyreradikale foreningen «Viking» på Nordstrand.

– Jeg startet som patriot. Så ble jeg nasjonalist og endte opp som ekstrem nasjonalist, beskriver Skrede sin «karriere» i miljøet.

Etter hvert begynte han å «flørte» med det harde ekstreme miljøet, også i utlandet. Besøkte «Frysehuset» i Stockholm og en «fascistgjeng i London», forteller han åpent. Hjemme ble det jevnlig slåsskamper med hovedmotstanderne, Blitzerne. Og de endte som regel med bank. Utlendingene var de ikke så opptatt av, de norske høyreradikale, mener Skrede.

– I dag vil jeg nok si at vi var en ufordragelig møkkagjeng. Samtidig syns jeg at radikalisering er et interessant fenomen. Det er skremmende hvordan radikalisering skjer og hvor lett du kan komme bort i det, sier han ettertenksomt.

Veien ut av miljøet

– Hvordan kom du deg ut av det høyreekstreme miljøet?

– Jeg går alltid inn i ting med hud og hår, men så går jeg etter hvert lei. Jeg tror at det også var hovedgrunnen her. Og så døde min mor, forteller Christian Skrede rolig. Dessuten så han at vennene begynte å ta utdanning og ble litt misunnelig på dem.

Det hjalp også at han ble innkalt til verneplikttjeneste. Da han kom tilbake fra Sør-Varanger, trakk han seg gradvis ut av miljøet.

– Hvordan ser du på denne perioden i dag, og hva tenker du om det høyreekstreme miljøet?

– Jeg føler det som veldig skamfullt. Ja, jeg skammer meg over å ha surret meg inn i dette miljøet, svarer Skrede.

– Norges høyreekstreme i dag er nok blitt en mer pent kledd gjeng enn vi var den gang. Og mer ideologisk. Det er livsfarlig, det, syns han.

Etter hvert drev han med mye forskjellig – og rart. Jobbet hos Ikea og Skeidar, i Buffet Ferdigmat, takserte eiendommer i Trondheim og satt på en øy i Kristiansand hvor han leste til sent på natta på Kallestad Antikvariat. Han startet noe som het Norsk Kunst på Fagernes og Beitostølen, kjøpte firmabil og hadde et verksted hvor det skulle reproduseres kunst – og gikk med dundrende underskudd.

– Etter fire måneder gikk jeg lei og satt igjen med en halv million i gjeld. Den slet jeg med lenge, innrømmer Christian Skrede.

Ønsket om egen bokhandel

Til slutt, i 2003, endte han altså opp i Ark bokhandel, der bøkenes verden «tok ham». Og fikk etter hvert lyst til å starte en bokhandel i egen regi.

– Problemet var at jeg ikke hadde penger, og uten en sprek bank hadde det nok ikke gått, sier bokhandleren om de avgjørende månedene i 2012.

Først hadde han tenkt å kjøpe hele den gamle Østbanehallen i hovedstaden – for å lage en internasjonal bokhandel. Da han møtte eiendomsselskapet, lo de bare av ham, forteller Skrede.

Nei, redd for å prøve seg, er han ikke.

– Forskjellen mellom andre og meg er at jeg aldri gir meg på ting jeg har fått i hodet. Det er bare det at timingen ikke alltid stemmer. Jeg kan bli eksentrisk-tullete. Da er det viktig at noen trekker meg ned på jorda igjen, sier bokhandleren selvironisk og smiler til sin bokpartner Cathrine Almaas som nikker bekreftende.

Da Oslo kommune annonserte at den ville kvitte seg med Eldorado kino, slo Skrede til. Snart fem år og mange investerte millioner senere, ser tingene ut til å ha satt seg. Han angrer i hvert fall ikke og trives med livet som bokhandler.

– Det finnes ikke noe mer interessant enn bokbransjen. Bokbransje og ytringsfrihet, det er to ting av samme sak, sier han oppglødd.

– Hvorfor er du blitt så opptatt av ytringsfriheten?

– Fordi den skal være til beskyttelse for de meningene vi selv ikke liker. Jeg er nok ingen tung intellektuell, men jeg kan si at jeg har lært noe på min vei, nemlig at ingen ting er verre enn lukkede miljøer. Der skapes fort radikale holdninger. Det eneste som hjelper, er opplysning, meningsbrytninger og åpne diskusjoner, uansett hvor ubehagelige de kan være, sier Christian Skrede og ser seg rundt i butikken – eldoradoet for dem som elsker å lese og som er åpne for hva andre tenker.