Jussen binder og frigjør

SYNSPUNKT: Miljøvernminister Vidar Helgesen roet ikke ned en eneste ulvemotstander da han tirsdag redegjorde for Stortinget om sin delvise fredning av ulv.

Selv om han og regjeringen gjør mye for å komme ulvemotstanderne i møte, står det fundamentale fast: Lovavdelingen i justisdepartementet har kommet til at Bern-konvensjonen og naturmangfoldsloven ikke gir hjemmel for å skyte så mange ulver som Stortingsflertallet har vedtatt, og regjeringen har ingen planer om å handle på tvers av råd fra sine egne jurister.

Fremskrittspartiets næringspolitiske talsmann er så rasende på regjeringen at han i Klassekampen torsdag truet med å fremme forslag i Stortinget som i praksis instruerer regjeringen. Det kommer neppe til å skje.

Selv om statsminister Erna Solberg har funnet seg i stadig mer alenegang og regjeringsopposisjon fra det ene regjeringspartiet, er det vanskelig å se for seg hvordan hun kan forsvare at hun med åpne øyne bryter norsk lov.

Etter hennes og regjeringens mening er det nemlig det de vil gjøre, dersom de åpner opp for å ta ut så mye ulv som stortingsflertallet og de lokale rovviltnemdene har anbefalt.

Dramatikk

Dramatikk kommer det likevel til å bli – på den ene eller andre måten. Og et av hovedtemaene i diskusjonene vil være rettsliggjøring.

I hvilken grad skal et stort flertall av folkevalgte politikere la seg begrense av den lovfortolkningen noen få jurister med dårlig kjennskap til ulv har foretatt?

Dermed er vi inne på en debatt som har løpt helt siden den siste maktutredningen i 2003 trakk frem rettsliggjøring som en viktig del av det de betegnet som politikkens tilbaketrekning – eller folkestyrets forvitring.

For femten år siden var det i stor grad Norges tilslutning til internasjonale konvensjoner og avtaler som sto i fokus – tydeligst blant dem var alle bindingene som fulgte med EØS-avtalen og den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK).

Resultatet var at politikere på høyresiden og i det styringsorienterte Arbeiderpartiet ble skeptiske til nye internasjonale konvensjoner og utvidelse av de vi allerede har sluttet oss til.

Senest denne uken gjorde utenrikskomitéen i Stortinget seg ferdig med behandlingen av en gjenganger-sak om en utvidelse av FNs barnekonvensjon.

Som vanlig bestemte regjeringspartiene og Arbeiderpartiet seg for at de også denne gangen skulle si nei til å ratifisere en tilleggsprotokoll som gir barn klagerett etter denne konvensjonen.

Kilde til irritasjon

De internasjonale menneskerettighetene er også en kilde til evig irritasjon for mange høyreorienterte politikere – spesielt når det gjelder mulla Krekars rettsvern.

Han kan ikke sendes ut av landet fordi Norge har internasjonale forpliktelser til ikke å sende folk tilbake til land der vedkommende risikerer å bli dømt til døden.

Dersom den pågående rettssaken om Anders Behring Breiviks soningsforhold ender med å bekrefte dommen som sier at staten ikke gir ham de rettighetene han har krav på etter EMK, vil debatten igjen blusse opp.

Enkelt

Tilsynelatende er det så enkelt. Jussen begrenser politikken og strider mot vanlige folks rettferdighetssans.

Da burde svaret være å endre lover slik at jussen ble mindre styrende. Men det kommer i liten grad til å skje, fordi jussen i mange tilfeller også virker til mange politiske partiers fordel.

Søppelkaoset i hovedstaden er et av eksemplene akkurat nå. Et av de store problemene for Oslos byråd er at kommunens jurister frem til nå har ment at det ikke er juridisk grunnlag for å oppheve kontrakten med selskapet Veireno, som overtok søppelhentingen i høst.

Selskapet vant en anbudskonkurranse ved å legge sitt tilbud 80 millioner lavere enn den nærmeste konkurrenten. Oppgaven var åpenbart større enn Veireno så for seg, fordi søppelet hopet seg opp.

For Oslos beboere var det ikke tvil om at kontrakten var brutt – Veireno hentet ikke søppel når og der det skulle, men for juristene ser det annerledes ut.

Selskapet hadde rett på innkjøringsperiode, noen steder var det utenforliggende grunner til at søppelet ikke ble hentet, og så videre og så videre.

Dersom kommunen sier opp kontrakten med henvisning til at den er misligholdt, kan det bli en lang og kostbar rettsprosess parallelt med at kommunen må finne andre søppelhentere.

Det kan bli både dyrt og kaotisk.

Konkurranseutsetting

Det er høyresiden i politikken som sverger til konkurranseutsetting. Målet er å få konkurranse om tjenesteutøvingen og å begrense offentlig sektor.

I prinsippet er en av fordelene med konkurranseutsetting at man da blir nødt til å lage en kontrakt som detaljerer tjenestene. Det blir klart hva man skal gjøre og hva man ikke skal gjøre. Problemet er at disse kontraktene sjelden blir glassklare nok.

Det oppstår ofte situasjoner hvor ansvaret for mislighold er uklart. Og da trer juristene inn – i hopetall.

På nasjonalt plan sliter samferdselsdepartementet med avisbudfirmaet Kvikkas. Det lille budfirmaet i Ålesund vant i fjor anbudskonkurransen om å levere ut aviser på lørdager.

Den tjenesten er blitt så dårlig utført at flere lokalaviser har laget sitt eget distribusjonsapparat i stedet. Ironien i det hele er at Kvikkas har fastpris og får det samme betalt, selv om det slipper å dele ut de avisene som har overtatt distribusjonen selv.

Nyttig

Selv om samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen ser problemene med å konkurranseutsette avisleveringen, hindrer ikke det ham i å satse på det samme for jernbanen.

Byråkratene er i full gang med å utferdige det juridisk kompliserte anbudsgrunnlaget for drift av tog på Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen.

Jussen er ikke bare nødvendig og nyttig for de politikerne som vil ha konkurranse om utførelsen av offentlige tjenester. Den kan også være nyttig som rambukk og bølgebryter. Spesielt tydelig ser vi det i noen saker knyttet til EØS.

Den andre Bondevik-regjeringen forsøkte å avvikle hjemfallsretten for kraftverk med henvisning til at EØS-retten krevde det. De støttet seg på en egen juridisk vurdering.

Da de rødgrønne overtok, viste det seg at jussen kunne tolkes annerledes og at noen i Bondevik-regjeringen åpenbart hadde brukt juss for å få igjennom en sak som de av politiske grunner ivret sterkt for.

I den saken virket juss og politikk sammen – i hvert fall for noen.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.