– Fortsatt behov for ­global vekst, men den må være annerledes

Tyskeren Achim Steiner (56) er den tredje mektigste i FN-systemet.

Som leder av utviklingsprogrammet UNDP forvalter han et budsjett på fem milliarder dollar. Steiner ble født og er oppvokst i Brasil, har blant annet studert økonomi og filosofi ved Oxford, i London og Berlin. Han har rykte på seg å være en lavmælt mann som kjemper urokkelig for sine mål.

SPIEGEL: Herr Steiner, 2017 var et år preget av frykt for hungersnød: ved Afrikas horn, i Nigeria, i Jemen. Du ble FNs utviklingssjef for et halvt år siden. Foretar du deg ikke noe som helst?

Steiner: Tvert om. Grunnen til at det ikke kom til noen sultkatastrofe i 2017 er at De Forente Nasjoner grep tidlig inn. I begynnelsen av 2017 oppfordret generalsekretær António Guterres verden til å bidra med hjelp med det samme. Det skjedde også. Selvsagt lider fortsatt veldig mange mennesker på grunn av tørke, men matleveranser forhindret det verste.

SPIEGEL: Tross FNs innsats, så har 815 millioner mennesker utover de aktuelle krisene for lite mat. Det er mer enn hver tiende. Det er da noe som ikke fungerer?

Steiner: Du har rett: over 800 millioner sultende mennesker i begynnelsen av det 21. århundret er fullstendig uakseptabelt, men den som ser på den langsiktige utviklingen ser at andelen av de som lever i absolutt fattigdom og sult synker. Mange land har utviklet seg kraftig de siste to til tre tiårene. Ellers hadde kanskje tallet ligget rundt to milliarder i dag.

SPIEGEL: Antallet sultende avslører likevel at det er vanskelig å bekjempe sult og fattigdom effektivt. Hva er grunnen til det?

Steiner: Det er mange grunner til det: manglende infrastruktur, korrupsjon eller borgerkriger i de gjeldende landene. Men også den globale nærings- og handelspolitikken hemmer utviklingen. Det finnes en enorm ulikhet. I dag besitter en prosent av verdens befolkning mer enn halvparten av verdens rikdom – der er det noe som ikke fungerer. Næringspolitikken i det 20. århundre var bare innstilt på næringslivsvekst, og vi fikk voksende ulikhet og økologiske problemer med på kjøpet. Det går ikke lenger i det 21. århundre, med snart to milliarder mennesker.

Hvordan få til rettferdig handel

SPIEGEL: Verdens handelsorganisasjon (WTO) har i årevis planlagt å endre den urettferdige handels- og skattepolitikken, men forhandlingene er blitt lagt på is. Betyr ikke det at FN egentlig bare behandler symptomer, og kan ikke bekjempe de virkelige årsakene?

Steiner: Nei, på ingen måte. UNDP har allerede i årevis hjulpet de fattigste landene i Latin-Amerika, Afrika eller i Asia med å representere deres næringslivsinteresser i WTO på en bedre måte. FN har imidlertid ingen tryllestav, men bygger på solidaritet og konsens mellom medlemsstatene.

SPIEGEL: Den amerikanske presidenten Donald Trump har sagt at USA vil kutte betydelig i sitt bidrag til FN. Frykter du at utviklingspolitikk nedprioriteres i tider med økende nasjonalisme?

Steiner: Det er en fare for det. Etter finanskrisen sa alle landene i verden i 2015 at det ikke kan fortsette slik at man alene streber etter vekst i næringslivet. Med Agenda 2030 det for første gang bestemt at sosial rettferdighet og bærekraft hører til i sentrum av utviklings- og næringslivspolitikken. At vi ikke lenger deler verden inn i utviklede og underutviklede land, men at vi forstår at vi er ett. At vi bare er i stand til å handle sammen – det gir meg håp.

SPIEGEL: Den innstillingen passer vel ikke overens med den skepsisen mange har mot globalisering, og ønsket om å isolere seg. Hvor får du dette håpet om at det skal endre seg akkurat nå fra?

Steiner: Jeg vil ikke rosemale ting. I mange deler av verden hersker det helt garantert en innretningskrise når det handler om fremtiden. Likevel vet vi jo at å isolere seg ikke er noe alternativ. Tar vi for eksempel klimaet og FNs klimakonvensjon: Det står sterkere enn noen gang. Etter at USA kunngjorde at de trakk seg fra Paris-avtalen har det utviklet seg en «nå mer enn noen gang»-holdning. Det hadde ingen forventet for noen måneder siden. Landene i verdenssamfunnet nærmer seg hverandre.

SPIEGEL: Vi deler ikke optimismen din. USA har trukket seg, og CO²-utslippene tiltar igjen for første gang på tre år. Det kan mest av alt spores tilbake til Kina, som ville bli klimabeskyttelsens ledende makt. Energiomveltningslandet (Energiewende) Tyskland klarer ikke en gang å starte med å trekke seg selv ut av kullindustrien.

Steiner: Det er det pessimistiske SPIEGEL-synspunktet. Jeg er overbevist optimist: USAs beslutning er begredelig, men også en fullstendig isolert beslutning. Verdenssamfunnet sier likevel: vi venter ikke på dere. Vi går foran. Tyskland har allerede oppnådd mye med sin klimapolitikk. 35 prosent av den samlede strømleveransen kommer fra fornybar energi! At vi sannsynligvis ikke når målene som ble satt for 2020 er skuffende – og skyldes blant annet kull-lobbyen, men jeg har ingen tvil om at Tyskland kommer til å trekke seg ut av kullindustrien. Jeg håper den nye regjeringen setter seg som mål å trekke seg ut av kull – og blir enige om en passende plan i tillegg. Energi- og mobilitetsomveltningen er et foregangsprosjekt, men også fremtiden for Tysklands arbeidsplasser.

SPIEGEL: Og hva med CO²-utslippene som stiger med om lag to prosent for tiden?

Steiner: Det er et korttidsfenomen, fordi verdens næringsliv og befolkning vokser. Vi må ikke glemme at 600 millioner mennesker ennå ikke har strømtilgang i Afrika. Dessuten er den globale næringslivsveksten ikke koblet nok opp mot utslippene. Kina har allerede nådd sine forpliktelser for 2020 på mange områder bare to år etter Paris – å klandre dette landet nå synes jeg blir feil.

Grønn økonomi – en symbiose mellom økomoni og økologi

SPIEGEL: Ditt hjertebarn er Green Economy, forsoningen mellom økonomi og økologi. Bærekraftig vekst trenger mer tid før det leverer avkastning, mener du. Hvordan skal det fungere?

Steiner: Bærekraft er ikke et hinder for utvikling; jeg mener at denne fordommen er en av det 20. århundrenes myter. Hvis vi blir ho Kina: bare gjennom fornybar energi har landet sørget for millioner av arbeidsplasser. I Kina snakkes det om en økologisk sivilisasjon for fremtiden ...

SPIEGEL: ... men nettopp kineserne har bygget opp velstanden sin gjennom flere tiår med miljø-ødeleggelser?!

Steiner: Som alle andre. Derfor er jeg overbevist om at dette århundret blir Green Economys tidsalder. Dette har kineserne gitt tilkjenne. Eller se til Afrika. Der har mange land oppdaget at den økologiske infrastrukturen er deres største kapital. Land, skoger, elver, nasjonalparker og mangfold av arter er en eksport-hit for landbruk og turisme. Derfor er det nettopp utviklingslandene som driver klimaforhandlingene fremover, fordi de vet at de ellers vil bli de første ofrene.

SPIEGEL: Det gjelder ikke for andre industrier i området: Afrika tjener som råstoffsleverandør for Kina – på bekostning av miljøet. Produksjonsområder som for eksempel i tekstilindustrien slår seg bare ned der hvis lønningene er enda lavere enn i Asia.

Steiner: Nettopp derfor er det hovedtemaene i FNs arbeid gjennom UNDP. I Afrika skjer mange ting parallelt: de gamle næringslivssystemene med ressursutnyttelse og dårlige produksjonsvilkår finnes fortsatt. Samtidig finnes tilløp til en ny, grønn næringslivspolitikk tilhørende det 21. århundre. Jeg bekymrer meg også for arbeidsplassene til snart to milliarder afrikanere når automatiseringen og digitaliseringen kommer til Afrika. Da har vi kanskje fem prosent vekst i næringslivet og null prosent vekst i arbeidsplasser. Det må også bekymre oss i geopolitisk henseende.

SPIEGEL: Prinsippet «Green Economy» fungerer likevel bare når den globale finansindustrien er med i samme båt, eller?

Steiner: Det er sant, for over 80 prosent av investeringene skjer i det private næringslivet. Men hos de store investorene og forsikringskonsernene som Axa eller Allianz begynner man å tenke nytt. Ta for eksempel Blackrock, verdens største investeringsfond: i fjor nevnte ledelsen nye kriterier for sin strategi, blant annet mangfold i utvelgelsen av ledelsen, men også i hvilken grad selskapets ledelse er klar over den forretningsmessige risikoen klimaforandringene utgjør.

SPIEGEL: Vi er klar over at investorene postulerer dette, men hvor ser vi tegnene på et faktisk skifte?

Steiner: Hvert år blir rundt 300 milliarder dollar investert i fornybar energi. Green Bonds vinner terreng på finansmarkedene. Arbeidet vårt hjelper for eksempel et lands finansmarkeder til å utvikle målrettede og bærekraftige energi-, helse- eller utdanningsinvesteringer. Forvandlingen har altså begynt – men den må skje mye raskere, det stemmer.

Mindre konsum og lavere vekst?

SPIEGEL: Er ikke løsningen mer grunnleggende: nemlig mindre konsum og lavere vekst?

Steiner: I utgangspunktet, ja. Næringslivsveksten, som nesten religiøst forfølges, viser ikke om vi er på rett vei. Likevel er polariteten vekst versus krympe feil. Halvveis eller sent i dette århundret kommer vi til å ha tre milliarder flere mennesker. Det betyr: Vi må, vi vil ha vekst – men må være annerledes. Dermed oppstår nye muligheter og markeder – for eksempel for den tyske bilindustrien.

SPIEGEL: Som jo ikke akkurat er særlig tilpasningsvillige, som blant annet dieselskandalen har vist oss.

Steiner: Den tyske bilindustrien er i en troverdighetskrise. Hadde ikke de tyske bilkonsernene murt seg inne og avskåret seg fra nødvendige forandringer, ville den i dag vært ledende innen elektromobilitet.

SPIEGEL: Nettopp derfor er ikke vi så optimistisk som deg. Når en nøkkelindustri som de tyske bilbyggerne ikke tenker nytt i en slik krise – hvordan kan du konkludere med at næringslivet kan bli med i båten?

Steiner: Fordi konkurranse i andre land beviser hvor raskt ny teknologi endrer markeder. Derfor kunngjør tyske bilkonserner nesten ukentlig at de vil øke investeringene til elektromobilitet sterkt. Selvsagt er det slik at forskjellige krefter kjemper om innflytelse, også innad i selskaper. Den ene delen håper å kunne håve inn noen år til med den gamle forretningsideen. Den andre delen vet at man må endre seg. Investorene på børsene ser nøye på hvem som tenker på fremtiden og ikke bare forfølger øyeblikkelig avkastningsmaksimering. Bare på den måten kan man ha suksess på lang sikt.

SPIEGEL: Det gjelder også for politikken. For kort tid siden krevde du mer penger til å demme opp mot kriser i Afrika og Midtøsten, ellers kommer menneskene til oss. Har utviklingshjelp fremfor alt blitt en bekjempelse av fluktårsaker?

Steiner: Ikke ennå. Når vi gjør det mulig å leve godt for mennesker i området, og når prinsippet om håp opprettholdes muliggjør vi at et kontinent som Afrika tror på sin egen fremtid. Flukt og migrasjon skjer jo ikke gjennom romantikk eller frivillighet. Det skjer gjennom nød, gjennom desperasjon, gjennom mangel på perspektiver. Men utviklingsfinansiering må ikke stride med egne interesser. Naturligvis har et land som Tyskland interesse av å stabilisere nasjonaløkonomier og å fremme dem, slik at det oppstår mindre press og at man spares for dramaer som et Europa fullt av piggtrådgjerder og et middelhav med druknende mennesker. Det er mange ting vi har utelatt alt for lenge, og det får konsekvenser.

SPIEGEL: Angela Merkel har snakket om dette i over to år. Har egentlig noe endret seg?

Steiner: Vi ser for øyeblikket i det minste en mye mer strategisk forståelse av det som utspiller seg i for eksempel Sahel-sonen. Der har vi bedrevet krisebekjempelse i flere tiår uten å sørge for noen utvikling. Vi vet at ekstremisme oppstår gjennom fattigdom og marginalisering. Merkel og den franske presidenten Emmanuel Macron beskjeftiger seg med disse temaene. Det må man erkjenne. Jeg ønsker meg at det derigjennom kan oppstå et tett samarbeid med FN, fordi vi har vært til stede i disse landene i mange år. Og fordi vi inntar en nøytral rolle.

SPIEGEL: Er det virkelig slik? I utviklingsland har medarbeiderne deres fremfor alt rykte på seg å bli hentet fra et møte i speilblanke, akklimatiserte SUVer og kjørt til det neste møtet for så å få utbetalt astronomiske lønninger for det.

Steiner: Størsteparten av våre medarbeidere sitter ikke i noen fine kontorer, men er i innsats i området – og det er ofte alt annet enn koselig. Da våre medarbeidere for eksempel støttet gjenoppbyggingsarbeidet etter krigen i Mosul med vannledninger, strøm, tak på skoler og sykestasjoner, så regnet verden med oss. Vi jobber ofte i situasjoner hvor de fleste utviklingsorganisasjoner aldri ville ha sendt medarbeiderne sine. Naturligvis jobber også eksperter for oss som gir råd til regjeringene i spørsmål knyttet til skattesystemet og finanssystemet, og de må nok ikke løpe gjennom hovedstaden i gummistøvler. Ja, de har på seg dress, og ja, de får også lønninger, men jeg kan fortelle deg at de er betydelig lavere enn i mange andre europeiske utviklingsorganisasjoner eller Verdensbanken.

Det enorme FN-byråkratiet

SPIEGEL: Man kritiserer FN for å være for virkelighetsfjern. Til tross for at de har kontorer i 170 forskjellige land mangler de bakkekontakt og know-how i gjennomføringen av utviklingsprosjekter, er ekstremt byråkratisk – og attpåtil regjeringsvennlig. Hvordan vil du lede denne kolossen på riktig spor?

Steiner: Det spør jeg meg også hver morgen ... Nei, for å være ærlig: jeg tror på denne oppgaven fordi jeg oppfatter FNs utviklingsprogram annerledes. Å lede en organisasjon som til daglig har 170.000 medarbeidere som opererer i 170 forskjellige land er en kompleks oppgave. Er den for byråkratisk? Absolutt. Må den endres? Absolutt. Det er målet mitt. Men vi har også en plikt til å føre regnskap. Om det er en eneste cent vi ikke kan gjøre rede for, er det en skandale. Regjeringene gir FN mye penger. Det betyr også at utgiftene må gjøres rede for. Derfor er ikke et effektivt byråkrati dårlig i seg selv.

SPIEGEL: Er ikke nettopp nærheten til korrupte regjeringer et legitimitetsproblem?

Steiner: Vi må jobbe med regjeringene, ellers går vi glipp av muligheten til å endre politikken. Det går et hårfint skille når det handler om spørsmål som menneskerettigheter. Og selvsagt begår enhver organisasjon feil, og det diskuterer jeg gjerne. Det jeg ikke har tid til er enkle fordommer som overhodet ikke er treffende. Det er også et faktum at humanitær nødhjelp til sammenligning er enkelt. Man kan på kort sikt lindre nød med noen millioner og dermed trekke seg tilbake. Det løser riktignok nøden, men ikke problemene. Å utvikle et land mellom- og langsiktig er en kompleks oppgave som vi påtar oss på nytt hver eneste dag.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Håkon Benedikt Harnes.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---