Å snakke sannhet til makten

Joseph S. Nye, Jr. er professor i statsvitenskap, tidligere dekan ved Harvards Kennedy School of governement og opphavsmann for begrepet «myk makt».

ANALYSE – Da den amerikanske presidenten Donald Trump nominerte John Ratcliffe, en ivrig partifelle fra kongressen med lite internasjonal erfaring, til å erstatte Dan Coats som direktør for det nasjonale etterretningsbyrået, var det flere som heiste det røde flagget for politisering av etterretningstjenesten.

Etter betydelig motstand, både blant demokrater og republikanere, ble Trump tvunget til å trekke tilbake nominasjonen. Men spørsmålet blir stående; vil makten korrumpere sannheten? Presidenten er avhengig av en etterretningsdirektør han kan stole på, men kan de folkevalgte ha tillit til at direktøren forteller sannheten, slik Coats gjorde da han motsatte seg presidenten i spørsmål knyttet til Russland, Iran og Nord-Korea?

Kostbare etterretningsfeil er ikke unikt for USA. Frankrike feilet i å forutse Tysklands angrep i Ardennene i 1940; Stalin ble overrumplet av Hitlers angrep i 1941; og Israel ble overrasket av Yom Kippur-krigen i 1973.

Trump, som er sint for at de amerikanske etterretningstjenestene avslørte graden av russisk innblanding i valget i 2016, rettferdiggjør ofte sin egen avfeiing av etterretningsarbeidet ved å referere til den unøyaktige kartleggingen av Iraks masseødeleggelsesvåpen.

Flere partifeller anklaget president George W. Bush for å lyve og presse etterretningstjenestene til å produsere etterretning for å rettferdiggjøre en krig som han allerede hadde sett seg ut. Men situasjonen var komplisert, og for å forstå hvor krevende det kan være å snakke sannhet til makten, må vi avfeie mytene.

Den amerikanske våpeninspektøren David Kay, uttalte senere at «vi nesten tok helt feil» om estimatene av Iraks masseødeleggelsesvåpen. Selv FNs sjefsinspektør, den svenske diplomaten Hans Blix, sa han trodde at Irak hadde «tilegnet seg forbudte ting», og den franske og tyske motstanden mot krigen bunnet ikke i en annen tolkning av etterretningsinformasjonen.

Likevel feilet både amerikansk og britisk etterretning på tre nivåer: innsamling, analyse og formidling.

Irak var et vanskelig mål for etterretningsinnsamling. Saddam Husseins diktatur spredte frykt ved å drepe de som pratet, inkludert diktatorens egen svigersønn, da han i 1995 avslørte Saddams utviklingsprogram for biologiske våpen. USA og Storbritannia hadde få pålitelige spioner i Irak, og ofte rapporterte de bare indirekte om ting de hadde hørt men ikke sett.

Da FN-inspektørene ble utvist i 1998, mistet USA tilgang til upartisk menneskelig etterretning, og fylte tomrommet med forgiftede vitnesbyrd fra irakere i eksil, som ofte hadde sin egen agenda. Verken USA eller Storbritannia hadde tilgang til Saddams indre sirkel, og manglet dermed direkte bevis på det aller største puslespillet; hvis Saddam ikke hadde noen våpen – hvorfor fortsatte han å oppføre seg på den måten som han gjorde?

Analysearbeidet var også svakt. Analytikerne var ærlige, men ettersom de manglet bevis for Saddams tanker, bukket de ofte under for «speilbildet»: de antok at Saddam ville respondere på samme måte som vi (eller enhver «rasjonell» leder) ville gjort.

I stedet følte Saddam at makten både i hjemlandet og ellers i regionen var avhengig av at han bevarte ryktet om besittelse av masseødeleggelsesvåpen. I tillegg var det problematisk at analytikerne ofte prøvde å overkompensere for tidligere feil i motsatt retning.

Etter den første Gulf-krigen, oppdaget FN-inspektører at Saddam var nærmere å utvikle atomvåpen enn det analytikerne hadde trodd. Med løfte om å aldri undervurdere Saddam igjen, overestimerte analytikerne det de nå ble fortalt, og den tendensen ble ytterligere forsterket etter 9/11. Slike dominerende mentale rammeverk eller «gruppetenking», burde alltid utfordres av en rekke ulike analytiske verktøy.

Man kan blant annet utnevne en djevelens advokat og skape et «rødt team», som får i oppgave å argumentere for alternative tolkninger og samtidig kreve at analytikerne spør seg selv om hva som eventuelt vil kunne føre til at analysene slår feil ut. Men slike prosesser var sjeldne.

Så hvilken rolle spilte politikken? Bush-administrasjonen beordret ikke etterretningsoffiserer om å lyve, og de løy heller ikke. Likevel kan politisk press forskyve oppmerksomheten, selv om det ikke direkte korrumperer etterretningen.

En klok veteran forklarte det for meg: «Vi hadde en stor bunke med bevis som tilsa at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen, og en mindre bunke som tilsa at han ikke hadde det. Ettersom alle insentiver oppfordret oss til å fokusere på den store bunken, brukte vi ikke nok tid på den mindre bunken».

Det var også flere feil knyttet til hvordan etterretningen ble presentert for (og av) politiske ledere. Få advarsler ble gitt om at «masseødeleggelsesvåpen» kan være et forvirrende begrep, ettersom kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen kobles sammen, når de egentlig har svært ulike karakteristikker og konsekvenser.

I den nasjonale etterretningsvurderingen i 2002, ble Saddams innkjøp av aluminiumsrør presentert som bevis for at han gjenoppbygde atomprogrammet sitt, selv om Energidepartementet, som hadde ekspertisen på feltet, var uenige.

Dessverre ble uenigheten redusert til en fotnote som ble droppet (sammen med andre forbehold og kvalifiseringer), da den sammenfattede rapporten ble klargjort for Kongressen og den uklassifiserte versjonen ble gjort tilgjengelig for offentligheten. Politisk hete smelter nyanser. Uenighetene burde blitt diskutert åpent i teksten.

Politiske ledere kan ikke klandres for de analytiske etterretningsfeilene, men de kan holdes ansvarlige når de, i møte med offentligheten, overdriver hva etterretningen forteller. USAs tidligere visepresident Dick Cheney, sa at det ikke var «noen tvil» om at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen, og Bush var urokkelig i sin påstand om at de hadde solide bevis for at Irak var i ferd med å rekonstruere sitt atomvåpenprogram. I disse uttalelsene, valgte de å se bort ifra tvilen og forbeholdene som ble uttrykt i etterretningsrapportene.

I vårt demokrati går folkets tillitt til etterretningen i sykluser. Under Den kalde krigen, ble etterretningsoffiserene betraktet som helter. Etter Vietnamkrigen ble de ansett for å være kjeltringer.

Folkets anerkjennelse av at god etterretning er viktigere enn noen gang, ble imidlertid gjenopprettet etter 9/11, men det gikk ikke lang tid før misnøyen igjen ble fornyet, da de ikke klarte å avdekke masseødeleggelsesvåpen i Irak. Trump har på sin side brukt folkets mistillit til å dekke over problemet med russisk innblanding i amerikanske valg.

Det er ingen tvil om hvilken hjemmelekse som venter den neste direktøren. I tillegg til de byråkratiske oppgavene med å koordinere budsjetter og byråer, må vedkommende overvåke presset som utøves på etterretningsinnsamlingen, forsvare en streng bruk av alternative teknikker for å analysere materialet, og sikre en sannferdig og nøye formidling av hva etterretningen viser, både til politiske ledere og overfor offentligheten.

Men det viktigst av alt, er at den nye direktøren føler seg forpliktet til å fortelle presidenten sannheten.