Betydningen av timing

ANALYSE. En viktig del av politisk kommunikasjon er å velge riktig tidspunkt for budskapene sine. Av og til bør man vente med å si det man mener, andre ganger kan man bruke aktuelle hendelser til å få frem budskap som det ellers er nærmest umulig å formidle.

Se bare på hvordan den krigsskapte energikrisen i Europa gjør det mulig å gjenreise debatten om vindkraft på land og om olje- og gassleting. Det reelle spørsmålet for Norge og Europa er hvordan vi skal sikre energiforsyningen i tiårene fremover, mens det politiske spørsmålet her hjemme i stor grad dreier seg om hva vi skal gjøre nå.

Usikker framtid

Fremskrittspartiet vil straks utlyse nye leteområder for olje og gass. Argumentet er at Europa kommer til å være sterkt avhengig av gass i mange tiår fremover, og at vi er den eneste stabile leverandøren.

Klimaminister Espen Barth Eide mener det stikk motsatte: Det grønne skiftet i Europa vil bli fremskyndet med mange år, og det betyr at vår fremtid som energieksportør ligger i det fornybare. Både i selve produksjonen av energi og i batterier og hydrogen. Både han og statsminister Jonas Gahr Støre har sagt at det faktisk er mulig å bygge nye vindmøller på land, selv om det i de siste årene har vært opplest og vedtatt at praktisk talt alle kommuner vil si nei til nye vindkraftanlegg.

Absolutt alle budskap som fremføres retter seg inn mot en usikker fremtid. Det betyr at det akkurat nå er mulig å være for både mer gass og oljeproduksjon, mer vindkraft både på land og til havs, og ikke minst mange batterifabrikker og utstrakt satsing på hydrogenproduksjon. Gode politikere vet at dette er tiden for å lufte hårete ambisjoner, og å være for alt det som velgerne deres antas å like.

Kjøpefest eller vann og brød?

Vanskeligere blir det når prosjektene skal realiseres og ressursene fordeles. Klima- og miljøkonsekvensene av petroleumsproduksjon og vindkraftutbygging er godt kjent. Mindre påaktet er diskusjonen om hva vi skal bruke våre knappe ressurser til. Skal kapital og arbeidskraft fortsatt bindes til petroleumssektoren, eller skal vi overføre store deler av den til ulike fornybarnæringer?

Fortsatt kan politikerne vente en god stund med å gi svar på det spørsmålet. Mye vanskeligere er timingen når det gjelder den økonomiske styringen. Der har regjeringen kjempeproblemer som må løses her og nå.

Problemet kan beskrives med to stikkord: «Dyrtid» og «tilbakeholdt kjøpekraft». Den kraftige økningen i prisen på bensin, diesel og strøm, kombinert med antatt sterkt økte matvarepriser er skremmende. Mange tror at de må stramme inn livremmen i sommer. Politikere spesielt fra Rødt og Frp forsterker troen. Til grunn for retorikken om at regjeringen må gjøre mer, ligger påstanden om at vi nå går inn i en ny dyrtid.

Skal man tro det store flertallet av samfunnsøkonomer, er det slett ikke dyrtid som venter oss. Tvert imot. Anslagene som kom fra Finansdepartementet i starten av forrige uke, viste at det i år er beregnet en vekst i privat forbruk på ti prosent. Gjennom de to pandemiårene har mange av oss brukt langt mindre penger enn vanlig. Vi har en såkalt «tilbakeholdt kjøpekraft». Antagelsen er at vi i resten av dette året kommer til å hente ut denne kjøpekraften – altså bruke langt mer penger enn vi gjorde i fjor. Det blir kjøpebonanza istedenfor vann og brød.

Samfunnsøkonomenes beregninger ligger til grunn for renteøkningen som kom fra Norges Bank på torsdag, og ikke minst for spådommene om at renten innen relativt kort tid kan fyke til himmels. Problemet, sett med økonomøyne, er at arbeidsledigheten for tiden er meget lav.

Det er ikke folk nok til å dekke den antatt økte etterspørselen etter varer og tjenester. Det vil føre til økning i lønningene, da vil prisene stige, så vil det komme krav om enda høyere lønninger. Vi kommer inn i en nedadgående spiral som Norges Bank kommer til å forsøke å stanse ved å heve renten betraktelig. Da kan det virkelig bli dyrtid. Flertallet av forbrukerne har store lån i banken – få ting slår hardere inn i privatøkonomien enn økte renter.

I Arbeiderpartiet virker det som om dette budskapet nå er hamret inn i selv den mest perifere tillitsvalgte. Hver gang de blir stilt spørsmål om hvorfor de ikke kan bruke mer offentlige penger på det ene eller andre gode formålet, svarer de med å vise til at for høye pengebruk nå vil føre til ødeleggende høye renter senere.

Det var også budskapet statsminister Støre hadde da han i et VG-intervju i forkant av forrige ukes budsjettkonferanse varslet at det kunne bli aktuelt å utsette noen av løftene som er gitt i Hurdalsplattformen. Internt ble det sett på som et forsøk fra sjefen på å dempe statsrådenes og de tillitsvalgtes forventninger. De må være klar over at det meste av det som er kostbart ikke blir realisert dette året.

Feil timing?

Mye tyder på at timingen var gal. Trolig oppsto det en kognitiv dissonans hos mange velgere. De har et inntrykk gjennom mediene av at privatøkonomien er i ferd med å bli dårligere, så hører de fra statsministeren at han ikke kan innfri løfter fordi deres privatøkonomi er for god.

Ta bøndene som et eksempel: I Hurdalsplattformen er det gitt løfter om at bøndenes skal få en inntektsøkning som gjør at de kommer på nivå med andre arbeidstakergrupper. Det innebærer i praksis at de loves mange milliarder ekstra i de kommende jordbruksavtalene. I den samme avtalen skal bøndene også kompenseres for de kraftig økte prisene på kunstgjødsel, diesel og andre innsatsvarer. Akkurat på det jordbrukspolitiske området er det planøkonomien som gjelder – bøndene kan ikke øke prisene for å dekke opp for økte kostnader i produksjonen.

Til sammen kommer det til å komme krav i årets jordbruksforhandlinger på veldig mange milliarder. Regjeringen kommer til å holde igjen med en argumentasjon som må være umulig å forstå for den enkelte bonde: Det blir ikke mulig å gi bøndene det de er lovt, fordi alle vi andre forbrukere skal bruke så mye penger i år.

På et eller annet tidspunkt hadde antageligvis Støre og Vedum vært nødt til å fremføre dette pedagogisk umulige argumentet for bøndene. Frykten for økende rente er helt åpenbar reell. Spørsmålet er likevel om de ikke kunne ha ventet noen uker. En av årsakene til at mange mennesker forbereder seg på å stramme inn livremmen er jo at bensin- og dieselprisen for en stund siden ble varslet å komme opp i 40 kroner literen. Om noen uker vet vi kanskje litt mer om hvor reell den spådommen er.

Dersom den er reell, vil både bilister og næringsliv få en kostnadsøkning som gjør at det på den ene eller andre måten blir inndratt masse kjøpekraft. Frykten for press i økonomien vil bli litt mindre.

Dersom prisene ikke fyker til himmels, vil det være mulig med troverdighet å si det Vedum forsøkte å si i flere intervjuer i slutten av denne uken: Vanlige forbrukere skal komme ut av dette året med litt mer penger å rutte med. Det blir ikke dyrtid.