Fører stadig flere avbrytelser på jobben til fallet i produktiviteten?

Ding, svosj, klikk. I løpet av tiden det tok å skrive denne artikkelen kom det inn 10 eposter, to direktemeldinger fra Facebook Messenger og et Snapchat-bilde fra en festlig kompis. Minst ti kollegaer passerte arbeidsplassen min på jakt etter kaffe, og for å diskutere sine egne arbeidsoppgaver med andre i landskapet. Jeg sjekket nyhetsbildet på NTB to ganger og Twitter tre ganger - bare fordi jeg følte jeg måtte. I nettleseren har jeg oppe 15 faner, og jeg følger chatten på det interne nettverket vårt i Teams slavisk.

Slik var det ikke før.

På nettstedet Bankunderground får ansatte i den britiske sentralbanken Bank of England lov til å slå seg litt løs med tanker og innspill de måtte brenne inne med.

Dan Nixon i bankens innhold- og strategiavdeling har blogget om fallet i produktivitetsveksten. Fagøkonomer blir aldri lei av å diskutere hvorfor produktiviteten har dalt de siste tiårene.

Det handler om mer enn en diskusjon for spesielt interesserte. Uten produktivitetsvekst er det også vanskelig å få til økende lønninger i en voksende økonomi uten at det går på bekostning av andre ting. Etter oljen er det produktivitet vi må leve av.

Uproduktive avbrytelser

«I en verden med information overload, hva er det vi konsentrerer oss om?», skriver han.

Han viser til en rekke studier som har undersøkt avbrytelser på arbeidsplassen. For eksempel viste en spørreundersøkelse i 2013 at vi i snitt undersøker telefonene våre 150 ganger om dagen, eller hvert 6,5 minutt. En annen og nyere studie dokumenterte at vi i snitt bruker 2,5 timer hver dag fiklende på telefonen, fordelt på 76 «runder».

I boken Irresistible: The Rise of Addictive Technology and the Business of Keeping us Hooked, av Adam Alter, går det frem at ikke spesielt avhengige personer, men de som ligger i øvre del av distribusjonen, gjerne kan bruke opptil fem timer om dagen med telefonen sin - og bli overrasket over egen bruk når de konfronteres med den.

I Dagens Perspektiv er det flere som har pekt på utbredelsen av kontorlandskap som en annen kilde til mindre produktivt kontorarbeid.

• LES OGSÅ Det ukonsentrerte kontorlandskapet

En Harvard-studie slo i 2010 fast at en vanlig kontorarbeider blir avbrutt fra det hun holder på med i rundt 50 prosent av arbeidstiden. Og det er flere ganger påvist at vi bruker lang tid på å hente oss inn igjen fra avbrytelsene - i noen tilfeller opp mot 25 til 30 minutter per avbrytelse.

Strømmen av innkommende informasjon senker kvaliteten på det vi holder på med. Et forsøk på å sette et tall på skaden, endte med å konkludere med at IQen vår faller med 10 poeng - noe som tilsvarer å komme på jobben uten å ha sovet. Det er et under at vi får gjort noe som helst.

Frem til en eventuell robotapokalypse snur opp ned på arbeidsmarkedet, er det et faktum at en stadig større del av BNP utføres på et kontor av menneskers hoder. Dermed må det da være viktig hva de hodene holder på med og hvor konsentrerte de er om oppgaven?

Telefonene får skylden

Nixon spør seg om det er telefonene våre som er problemet. Fra denne figuren kan det synes som han har et poeng, i hvert fall frem til for noen år siden.

Mens den øverste linjen viser utviklingen i TFP-produktivitet i vestlige land, viser den nederste globale shippingtall for smarttelefoner. Det var omtrent på samme tid som produktivitetsveksten stupte at den første Iphonen ble lansert.

Nixon kan for mye statistikk til å hevde at den ene trenden nødvendigvis førte til den andre. Det kan jo være en bakenforliggende forklaring som denne figuren ikke fanger opp, som for eksempel at stadig mer av den økonomiske aktiviteten foregår på nettet og i former som det gamle BNP-systemet ikke fanger opp. Hvordan måler man salgsverdien av apper som ikke koster noe?

Nixon peker på at det ikke egentlig er gjort store seriøse studier som undersøker om det kan være en sammenheng mellom avbrytelser på arbeidsplassen og produktivitetsutviklingen i samfunnet ellers.

Men han tror det vil være et viktig forskningsområde. Kanskje særlig fordi vi lett danner vaner og lavproduktive arbeidsformer kan «sette seg» i arbeidskulturen. Dette er noe som utviklere av sosiale medier har brukt bevisst i utformingen av nettstedene sine.

Sean Parker som utviklet Napster og var en av de første investorene i Facebook uttalte til Axios denne måneden at systemene er for å etterape såkalte feedback looper for sosial validering. Eller sagt på en annen måte, de skal få deg til å fortsette å bruke dem fordi de gir hjernen din små doser med dopamin med jevne mellomrom - noe den menneskelige hjerne har utviklet seg i millioner av år til å omtrent ikke kunne motstå - ikke ulikt spillegalskap.

«Oppfinnerne, skaperne - jeg, Mark Zuckerberg, Kevin Systrom i Instagram, alle disse folkene, vi skjønte dette. Og så gjorde vi det likevel», sa Parker til Axios.

Hva kan man gjøre?

Så langt har ikke arbeidsgivere klart å komme opp med mottiltak. Trenden om å forby sosiale medier på arbeidsplassen, døde raskt for flere år siden. Nå er det heller motsatt, med Facebook at Work som inntar stadig flere arbeidsplasser på fremmarsj er den rådende kontorpolitikken at sosiale medier og smarttelefoner ikke bare er greit, men kanskje til og med påkrevd for å utføre jobben.

Nixon avslutter blogginnlegget sitt med å vise til de dokumenterte effektene fra jevnlig mindfulness-praksis. Ikke bare gir det bedre konsentrasjonsevne, men det skal visstnok gjøre oss mer empatiske også. Og når robotene tar alle andre jobber, kan vi i det minste forsøke å være hyggelige med hverandre.

Og selv med konstante avbrytelser ble det jo en artikkel av dette til slutt - og det tok bare 1,2 timer. (Red. anmrk: Dette er for lenge!).