Alenemor til syv fikk fast jobb

Den sosiale virksomheten Sisters in Business har som mål å skape arbeidsplasser for kvinner med innvandrerbakgrunn, der de får opplæring og oppfølging ut fra individuelle behov, og ikke minst: mulighet for fast jobb i det norske arbeidslivet.

44 år gamle Fatima Melala er en av disse kvinnene. Dagens Perspektiv møter henne på systuen i Asker. Hun sitter dypt konsentrert og syr på et bomullshandlenett. Dette er hennes første jobb noensinne.

– Jeg gleder meg hver eneste dag til å gå på jobb og å kunne være et forbilde for barna mine. Nå ser de at mamma jobber og tjener sine egne penger. Sisters in Business ga meg en sjanse til å bli integrert i det norske arbeidslivet, sier hun fornøyd.

Sjansen som endret alt

Før SiB hadde Melala lite kontakt med det norske samfunnet, selv om hun har bodd i landet i mange år.

Hun har syv barn i alderen tre til 25 år, og den eldste er funksjonshemmet. Da hun ble skilt, kontaktet Nav Asker henne og fortalte om arbeidsmuligheten på systua.

– Den sjansen ønsket jeg å ta og det har jeg ikke angret én dag på. Før hadde jeg ingen kontakt med det norske samfunnet, men i dag har jeg gode kollegaer og innpass i den norske hverdagen, forteller hun.

Melala har aldri vært på norskkurs eller jobbet, men har likevel hatt ansvaret for alle sine syv barn. Hun er ikke alene. I dag jobber åtte innvandrerkvinner i systuen. Mange av de er alenemødre med flere barn. Noen av dem har aldri vært i arbeid, ikke en gang i praksis.

Jeg gleder meg hver eneste dag til å gå på jobb og å kunne være et forbilde for barna mine

På et år har SiB ansatt ti kvinner i bedriften, som etter planen skal være selvdreven uten lønnstilskudd fra Asker kommune innen et år. Målet er å doble antall ansatte og starte en bærekraftig syfabrikk.

Sosialentreprenørene Sandra Tollefsen og Farzaneh Aghalo startet initiativet allerede i 2011, men frem til 2017 fungerte det mer som en sosial møteplass. Etter å ha jobbet med innvandrer kvinner i en årrekke, innså de to damene at det disse kvinnene trengte og ønsket seg alle mest var fast arbeid. De ønsket å bli økonomisk selvstendige.

– Den dagen vi skrev arbeidskontrakt med disse kvinnene trodde de ikke det var sant. For dem var det helt uvirkelig å få en fulltidsjobb i Norge, sier Tollefsen.

Inspirert av svenskene

Som sosial entreprenør har man i tillegg til det sosiale perspektivet også det økonomiske. SiB ønsker å lage en lønnsom bedrift.

I sitt arbeid med innvandrerkvinner oppdaget Tollefsen og Aghalo det svenske arbeidsintegrerende foretaket Yalla Trappan i Malmö i mars 2016. Foretaket hadde laget en forretning ut i fra det de hadde prosjekter om – matlaging, kafeer og sømverksteder.

I tillegg hadde de åpnet syverksted på IKEA i Sverige. Det gikk ikke lang tid før de to kvinnene tok kontakt med IKEA Slependen og Clare Rodgers og fikk til et lignende samarbeid med systue hvor folk kan komme inn å reparere bunader, jakker og bukser. Drømmen om norske syfabrikker har de hentet fra Spania. Akkurat nå selger kvinnene egne produkter som handlenett og forkleder direkte fra systuen i Asker.

– Vi ønsker å bygge på konsepter som er utprøvd og som har fungert andre steder, sier Tollefsen.

Kvinnene har bærekraftige lønninger og jobber mandag til fredag. Men Tollefsen poengterer at det er store kostnader knyttet til det å drive virksomhet i Norge.

– Det er klart produktene blir dyrere da, men man får utrolig mye mer enn et handlenett fra Kina. Vi håper større selskaper vil ta samfunnsansvar ved å bestille varer til konferanser og som gaver til ansatte fordi det vil skape forutsigbarhet i vår produksjon og arbeidsplassene til disse kvinnene.

Kultursjokk

I rapporten «Integrering av kvinner med innvandrerbakgrunn» som ble utarbeidet av Brochmann II-utvalget kommer det frem at kvinner med innvandringsbakgrunn har noen generelle fellestrekk i nordiske land:

De har lavest sysselsetting, lavest inntekt, lavest utdanning og er overrepresenterte som trygdemottakere.

På integreringskursene lærer man at man ikke skal ha hull i CV-en. Men hva betyr egentlig det for en kvinne som kommer fra et krigsherjet land?

I mange av kulturene som innvandrerkvinnene kommer fra er det vanligvis mor som er hjemme og passer barn. For mange kan det komme som et sjokk at Norge har delt svangerskapspermisjon og et av verdens mest likestilte arbeidsliv.

– Hvis man skal jobbe med integrering, må man satse på kvinnene. Alt faller på kvinnene. De blir mye tøffere, sterkere og selvstendig av å ha en jobb. Når helga kommer har disse kvinnene fri. De drar til byen, spiser middag ute og koser seg. Hele dagen skal ikke gå med til å vaske huset, sier Tollefsen.

Kvinnene forteller at helgene deres ser helt annerledes nå. De får endelig pustet ut.

– De er nøkkelen og limet til vellykket integrering, sier Tollefsen.

– Våre handlenett er det en forsørgende alenemor i Norge med flere barn som har laget. Det er søm med sjel.

– I stedet for at de sitter hjemme og får sosiale ytelser, bidrar disse kvinnene med skatteinntekter til den norske stat, sier Aghalo.

Hun tror det kan gi en ekstra god følelse når man vet at det er dette pengene til folk går til når man handler oss dem.

– Hvis man kjøper produkter produsert i Asia, kan man aldri vite om det er barnearbeid eller hvilke arbeidsforhold disse arbeiderne jobber under og hva de får i lønn. Vi skaper derimot en arbeidsplass for en mor som igjen blir en rollemodell for sine barn som igjen er fremtiden til Norge, sier hun.

Ekstreme norskkrav

Mange fokuserer på at innvandrerkvinner skal jobbe med renholdsarbeid fordi mye av erfaringen deres er å vaske i hjemmet.

– Det er et ensomt yrke hvor man ikke får snakke mye med kollegaer. Kvinnene som jobber hos oss lærer seg stadig nye ord og norske utrykk fordi de snakker sammen. Det er så mye annet disse kvinnene kan gjøre enn å vaske, sier Tollefsen bestemt.

Det første SiB tenkte på da de startet opp var matprosjekter, noe som fremdeles står på listen deres. Omsorgstjenester er et annet yrke som kvinnene har tenkt på. Dette er et marked som skriker etter arbeidskraft nå som eldrebølgen er på full frammarsj.

– Mange av kvinnene ville jobbe på sykehjem men ble stoppet av ekstremt strenge krav til norskprøve. Jeg skjønner at man må kunne norsk, men er den siste prøven som så mange stryker på virkelig nødvendig? Må man kunne skrive feilfri norsk for å bistå eldre mennesker? spør hun.

Tollefsen er klar på at den beste måten å få til god integrering er gjennom undervisning på arbeidsplassen. De fleste kvinnene som begynte å systua kunne ikke sy da de begynte, noen hadde aldri tatt i en saks før. Men de fikk opplæring, og bruker i dag industrimaskiner i arbeidet.

– Man må bygge opp integrering rundt konkrete arbeidssituasjoner. Veldig mange av disse kvinnene er flinke med håndverk. Så lenge man er motivert, kan alle lære å sy. Det ser vi hos disse kvinnene, sier hun.

Hun mener det bare er tull, myter og fordommer som har skapt et inntrykk av at innvandrerkvinner ikke vil jobbe.

– Du får ikke bedre arbeidsfolk enn disse damene. Du kan stole 100 prosent på dem. De er mye flinkere til å passe på tiden enn det jeg er, sier hun.

Vekt på inkludering

En bedrift lykkes og blomstrer når ansatte føler stolthet over virksomheten, når de leverer og er trygge på jobben sin. Det ønsker SiB å tilby disse kvinnene.

– Det irriterer meg at mange folk i stor grad fokuserer på det som ikke fungerer. Sjeldent fokuserer man på det som faktisk virker, sier Aghalo.

Som innvandrerkvinne tenker hun at det er hennes oppgave å lære språket, men det hjelper lite hvis hun ikke blir inkludert.

– De som mener jeg må bidra mer, må hjelpe meg og vise meg veien inn i samfunnet. Jeg må føle meg velkommen og som en av dere. Først da kan jeg bidra mer, sier hun.

Hvis integrering skal fungere, må inkluderingsdelen bli bedre, mener hun. Dessverre har den ikke blitt det. I dag blir ordet inkludering mer brukt, og det er bra, ifølge Aghalo.

På seminarer er det derimot mye prat om integrering og ikke inkludering.

– Som innvandrer trenger jeg ikke å komme til Norge å bli servert fisk, jeg trenger å lære meg å fiske, sier Aghalo.

Lærer søm-norsk

Mange integreringstiltak er prosjektbaserte hvor man lager aktiviteter som kvinnene kan delta på fritiden. Kvinnene kan gjerne stå å lage eksotisk mat og servere hele dagen og bli møtt med begeistring, men det gir dem ikke betalt arbeid.

– Her blir kvinnene kvalifiserte i søm og kundebehandling, de lærer språket og blir lønnet for jobben som utføres. Da vi hadde språkopplæring lærte kvinnene søm-norsk, altså norsk arbeidsspråk.

Aghalo lærte selv bedre norsk ved å lære gjennom faget, ikke bare i et klasserom hvor man lærer norske folkeeventyr.

På skolen lærer norsklæreren deg at du skal være presis, gi beskjed og hva man skal snakke om i lunsjpausen. I en arbeidssituasjon lærer du derimot konsekvensene av å være forsinket når du ser at hele teamet venter på deg.

– På denne måten lærer du mer og føler det på kroppen. Når kollegaene dine snakker om nyhetsbildet i lunsjen, skjønner du at du bør holde deg oppdatert på nyheter. Følger man ikke med, kan man ende opp med å bli litt flau. På skolen lærer man, her praktiserer vi, sier hun.

Oppskriften på suksess

I regjeringen sin integreringsstrategi 2019-2022 blir SiB dratt fram som et stjerneeksempel på god integrering. De skriver blant annet at «SiB Syservice er et resultat av et innovativt partnerskap der mange aktører er involvert. Asker kommune er samarbeidspartner i SiB Syservice».

De har valgt å kalle måten de jobber på for Samskapingsmodellen. Her er det mange ulike aktører som med sine forskjellige roller har bidratt til at alt skal gå rundt.

SiB er arbeidsgiver og har arbeidsgiveransvar. IKEA Slependen bidrar med lokaler, kundegrunnlag, lansering og markedsføring samt produktdesign og inkludering i egen bedrift. Nav Asker bidrar med utvelgelse av kandidater, koordinering av opplæring og informasjon.

Asker kommune bidrar med tilskuddssøknader og finansiering i oppstartsfasen. Kommunen bidrar også med kompetanse på prosessledelse, samskaping og rammene det opereres innenfor.

– Vi kunne aldri klart oss uten ordfører i Asker Lene Conradi og leder i Asker Nav, Wenche Steen. I Asker møtte vi Lene Hvistendahl Bergseth som er leder Kunnskapssenteret og Tone Bøckman, rådgiver/prosjektleder for inkludering og mangfold, som ønsket å tenke nytt, være modige og som er innovative, sier Tollefsen.

En privat aktør bidrar med opplæring i søm. Asker produkt AS bidrar med kompetanse om tilrettelegging og arbeidsinkludering.

– Britt Erlandsen Villa i Asker Produkt har vært en viktig del av dette prosjektet og gjennom dem kommet i kontakt med alle de rette personene.

«Innovasjon og nytenkning blir trukket fram i arbeidet med å etablere bærekraftige jobber til personer som ikke har formell kompetanse fra før. Systuen er et eksempel på slik innovasjon,» skriver regjeringen.

Tollefsen og Aghalo hadde banket på mange dører i andre kommuner og fått avslag før de kom til Asker.

– De turte ikke. Nav og kommune må jobbe med sosiale entreprenører på samme måte som de gjør her i Asker med oss for at dette skal fungere andre steder. Alle har et felles eierskap til prosjektet.

Det er fremdeles mange dyktige kvinner som trenger arbeid. Hver dag blir Tollefsen oppringt av kvinner som ønsker seg jobb og som sender CV-en sin til dem.

– Det er rørende. De har mannet seg opp og ønsker å være med. Det er så trist å si at vi ikke har nok arbeid ennå, sier hun.

Både Tollefsen og Aghalo oppfordrer bedrifter og enkeltmennesker til å ta samfunnsansvar og heller til å kjøpe produktene deres som er med på å skape arbeidsplasser for innvandrerkvinner, enn å handle gjennom nettgiganter som Amazon, hvor man aldri vet hvilke arbeidsforhold arbeiderne jobber under.