De unge 68-erne er blitt eldre

De 15 første årgangene (1945-1959) av etterkrigstidens store barneflokker spilte en revolusjonerende rolle i vestlige samfunn. Deres ungdomstid endret vårt syn på sex og samliv, rus og straff, politikk og opprør, yrkesvalg og ledelse. De såkalte 68-erne har dominert politikk, kultur og offentlig sektor i 40 år. Men hva blir igjen når de nå går over i pensjonistenes rekker? (se figur 1).

De 16 årskullene mellom 1945 og 1960 utgjør en knapp million nordmenn – en femdel av befolkningen. Mye er skrevet om deres ville ungdomstid, men det er forsket lite på hva som vil skje når de blir pensjonister.

De er den første generasjonen som har levd hele livet i velferdsstaten. Vil de bli tidenes mest kravstore og kranglete pensjonister? Eller blir de den første moderne eldregenerasjon som vil «være unge» til de dør?

Forsker Kjetil Sørlie, fra Norsk Institutt for by- og regionsforskning er en av de få som har studert denne gruppens demografiske og geografiske sammensetning nærmere. Det er særlig fire årskull som skiller seg ut fra resten av befolkningen.

– Det er fire årskull som har et litt annet bosettingsmønster enn de øvrige. Det er de som er født mellom 1948 og 1951. Disse kullene var de som i størst grad sto for «mot-urbaniseringen» på 1970-tallet. Rester av denne bølgen er fortsatt synlig i de regionale aldersstrukturene, Disse fire årskullene bor i litt større grad enn de som er eldre og yngre desentralt. Fenomenet gjør seg i størst grad gjeldene i bygdene på Østlandet, sier Sørlie.

Drømmen om et lite hus på landet med katt og kanin og epletrær i en harmonisk hage, er kanskje ikke så intens lenger. Men disse fire årskullene skiller seg fra årgangene før og etter ved at de har trosset den vanlige trenden i etterkrigstiden – å flytte til urbane strøk.

De nytutdannede studentene som flyttet på landet på 1970-tallet søkte ofte jobber i oppbyggingen av den offentlige sektor. De ble lærere, helsepersonell, ingeniører og administratorer – mange kommuner vil merke utskiftningen av sin eldre ekspertise de neste årene.

Ny bølge på landet?

Men deres pensjonering kan også bidra til at deler av offentlig sektor kan revitaliseres i forbindelse med eldrebølgen – kanskje særlig i kommunene. Sørlie tror at når disse fire kullene har gått av med pensjon innen 2018 kan det åpne seg muligheter for en litt sterkere flytting mot strømmen igjen.

– I utgangspunktet representerer det bare et potensial. Skal det realiseres i særlig grad, må det nok utløses av noe mer enn at det bare blir stillinger ledig, sier Sørlie. Men for noen kommuner kan de ledige jobbene være en mulighet til å hente nye og yngre familier til bygda.

Utenfor de store byene (Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger) og deres randkommuner er de fleste norske landkommuner i dag dominert av en befolkning på over 50 år.

– Hovedtendensen i dagens Norge er at folk flytter til de store byene. Stadig flere barn vokser opp i storbyområdene og stadig færre foreldre trenger å flytte så mye rundt for å finne seg jobb. Dermed blir det stadig færre som får kjennskap til andre typer områder enn sine egne oppvekstomgivelser, sier forsker Kjetil Sørlie fra Norsk Institutt for by- og regionsforskning.

Dette kommende generasjonsskiftet kan gi en mulighet til å forandre seg på dette for de kommuner som våger å tenke nytt.

Norge i særstilling

Den svinnende dominansen til 68-erne kan også få en effekt på det politiske klimaet i Norge. Det handler ikke bare om høyrebølgen som nå skyller over landet. Det handler også om debattform og politisk stil, mener Arvid Weber Skjærpe - selv 68-er med fortid som NRK-journalist, kultursjef i Stavanger og lang fartstid som kommunikasjonsdirektør i KS (tidligere Kommunenes sentralforbund).

Allerede i 1984 skrev han boken «Det gode liv» – et av de første oppgjørene med den pietist-stalinistiske norske versjonen av 68-opprøret og et forsvar for de myke og moderate kreftene blant 68-erne.

– I Norge var det ikke 68-kulturen, men 72-kulturen, med autoritære krefter som ml-ere, røde fronter og kvinnefronten som fikk størst offentlig gjennomslag på 70-tallet. Også yngre folk som ikke var ml-ere ble påvirket og adopterte deler av 72-ernes virkelighetsbeskrivelse. Arven fra denne kulturen er politisk korrekthet, sentralstyring og lite rom for lokale løsninger, fremhever Arvid Weber Skjærpe.

– Dette rir Norge som en forvaltningsmessig mare og gjør at vi utsettes for kritikk fra Europarlamentet og fra Europadomstolen. Vi ble stående utenfor EU, men er vel så sentralistisk styrt som mange EU-land, mener han.

68-kulturen i våre europeiske naboland Danmark, Nederland, Tyskland, Frankrike var anti-autoritær og desentralisert. I Norge ble denne delen av 68-kulturen i stedet en opposisjon til de ideologisk harde 72-erne – en opposisjon representert ved anarkister, nyfeminsiter og miljøfolk.

– I dag er ml-kulturen som bevegelse irrelevant. Ikke en gang partiet Rødt kaller seg ml-ere, og mange toneangivende SV-ere betrakter seg heller som frihetlige «sosialister» eller «liberale» sosialister. Mye av 68-kulturen har først fått sin innflytelse etter ml-ernes sammenbrudd. De har preget likestilling, miljøspørsmål, diskusjoner om by- og tettstedsutvikling, litteraturen og utviklingen av politiske partier og forvaltning. Men det norske statsapparatet med dets mange byråkratiske direktorater er fremdeles preget av ideene om Norge som et enhetlig land og med sentral kontroll med løsningene, mener Weber Skjærpe.

Fremdeles er troen på like, felles offentlige løsninger i Norge stor. Staten har lite sans for lokale eksperimenter med ulike løsninger i de ulike kommuner. Resultatet er ifølge Weber Skjærpe en lam hånd over innovative løsninger på folks behov.

– Det er pengene som redder Norge, ikke ideene og troen på fri skaperkraft, slik 68-erne ønsket, sier han.

Weber Skjærpe ser også et norsk særtrekk i at de borgerlige partier tok opp i seg ideer og holdninger fra den antiautoriære kulturen og muligens har gjort mer for å sette ideene ut i livet enn det venstresiden har gjort. Gode eksempler på dette er oppløsningen av NRK-monopolet, avreguleringen av eiendomsmarkedet og endringer av lukketidsbestemmelsene. Alle forordninger som holdt folk fast i fortidens løsninger.

– Dette var ikke ideer der markedets velsignelse var argumentet, men ideer om forbrukernes frie valg. Ganske så 68-ersk, mener Weber Skjærpe.

Et siste sprell?

Selv om det verken var 72-erne eller 68-erne som sto bak disse reformene, er de i praksis i 68-ernes ånd.

Det er heller ikke slik at verden sto stille, selv om 72-ernes og 68-ernes makt skrumpet inn.

De etablerte politiske partier – fra venstre til høyre – har vært våkne for arbeidslivets krav. Barnehagereform og heldagsskoler er mer et resultat av dette enn av «opprørernes kamp».

Det er sannsynlig at manglende gjennomslag i statsapparatet for frihetsidealene 68-kulturens vil skape vansker for norsk forvaltning i møtet med den store gruppen, velstående 68-ere som nå går over i pensjonistenes rekker, og som vil kreve «skreddersøm» av helse og sosialtjenestene. Slik de allerede er blitt vant med gjennom et langt liv i en nasjon i vekst.

Den europeiske 68-kulturen trodde på gjensidig hjelp. Det førte til dannelsen av ulike kollektiver. Kvinnekollektiver er et eksempel som i Norge etter hvert ledet fram til offentlig støtte til krisesentre. Men den danske «Ollekollebevegelsen» – der eldre mennesker dannet egne frivillige kollektiver som alternativ til offentlige omsorgs-og eldretilbud – har ikke vært noen trussel mot det norske etatistiske systemet der alt ventes løst på samme måte.

– Kanskje er det 68-ernes ulike ønsker og behov, og deres potensielle eldreopprør som virkelig kommer til å forandre Norge? spør Weber Skjærpe.

---------------------------------------------------------------

Mot nytt ungdomsopprør?

Allmøter, narkotika, kollektivboliger og drømmen om det gode liv er blant de ting vi kan takke (eller klandre) 68-erne for.

I Norge ble opprøret annerledes enn andre steder. Det særnorske mot-kulturelle prosjekt toppet seg i EU-striden i 1972. Denne uken er det 40 år siden folkeavstemningen der Norge sa nei til medlemskap EF (EU).
Mandag Morgen har spurt tre kritiske og debattglade 68-ere om deres egen generasjon, og dennes betydning for at Norge er blitt som det er blitt (se tekstboks).

Mandag Morgen: Hva er 68-ernes bidrag til historien?

Christian Vennerød: – Det viktigste bidraget er angrepet på autoriteter av alle slag. Kanskje særlig på staten og militæret. Peace, love and understanding. Også innen familien (likestilling) og på jobben (demokratisering av arbeidslivet).

Kristin Clemet: – 68-generasjonen ble den første store utdanningsgenerasjonen som bekymringsløst tok for seg av den enorme velstandsveksten og velferdsstatens goder. Den bidro til å bryte ned respekten for autoriteter på godt og vondt, og den skapte større rom for individuelt mangfold og mindre A4-samfunn.

Helge Øgrim: – De gjorde det antiautoritære mainstream.

MM: – Hva kunne du ha vært foruten?

Vennerød: – Vi kunne vært foruten ml-erne og de andre avskygningene av marxistisk tankegods. Det var en avsporing, et intellektuelt havari i behovet for å gjøre opprør for enhver pris.

Clemet: – Den naive politiske hippie-bevegelsen, selv om også den hadde et seriøst engasjement for frigjøring og mot krig og fattigdom. Dessverre tok flørten med totalitære ideologier og regimer overhånd for mange.

MM: – Hva skiller norske 68-ere fra 68-opprør i andre land?

Vennerød: – Dessverre er nettopp ml-syken det som skiller Norge mest fra andre vestlige land. I andre land ble de marginalisert, og noen av dem ble terrorister, mens de i Norge fikk et slags hegemoni blant intellektuelle og på universitetene. I USA var det viktigste fredsbevegelsen: I USA stanset ungdommene en krig i et annet land (Vietnam). Det er en historisk fredsinnsats som ennå ikke er helt forstått. Noe lignende har aldri skjedd noe sted. Ungdommen stanset verdens sterkeste militærmakt.

Øgrim: – Vi norske stalinister klarte langt på vei å kuppe nesten alle solidaritetsorganisasjonene og sto igjen som opprørets mest politiske uttrykk. Det ga en uforholdsmessig innflytelse.

MM: – Hva er din 68’er greie?

Vennerød: Hovedpoenget er: «Do your own thing». Ikke det som far gjorde. Eller som far sa du burde. Eller som læreren eller presten sa at du burde. Dette har åpnet for en sann demokratisering i den forstand at alles meninger er like verdifulle. Men det har også bidratt til en hedonisme uten sidestykke i historien, der selv folk uten penger reiser verden rundt. Gleden ved mat, musikk og sex er allmene fenomener, der eliten fortsatt prøver å sette visse standarder, men der folket forsyner seg fritt fra et stort buffet-bord.

Øgrim: I 67 traff jeg to hippier fra California. De hadde to regler og et tilbud: Piss midt i do, ikke bruk deodorant, vil du ha LSD? Individualisme som høyeste ideal er vel generasjonens beste trekk. Og det mest varige, trass i en sterk, totalitær fraksjon. Idealiseringen av dop var mest tåpelig, og bidro kanskje til at liberalisering og rasjonelle holdninger ble flere tiår forsinket.

MM: – Og hvordan har det påvirket din bransje?

Vennerød: – I næringslivet har man tatt inn over seg at ekte motivasjon er indre motivasjon, og at gammeldagse «bestikkelser» i form av høy lønn ikke lenger virker hvis man tilbyr de ansatte å gjøre i bunn og grunn uinteressant arbeid. Også her oppfordres alle til å finne på noe nytt - altså ikke å gjøre slik som sjefen alltid har gjort.

Clemet: – I dag har de for lengst erobret «kommandohøydene» i samfunnet, og mange av dem er alt annet enn radikale. Nå er de på vei inn i pensjonistenes rekker, og forventer en pensjonstid som er rik på både mening, mangfold og materielle goder.

Øgrim: 68 gjorde nok sitt til at partipressen så stadig mer tåpelig ut, og ble avviklet. Til gjengjeld fikk vi avideologiserte medier over hele fjøla, uten særlig mer interessante meninger. Det var vel en markedstilpasning. Journalistens image har gått fra upålitelig bråkmaker til et yrke den øvre middelklassens skoleflinkeste kan velge fremfor advokat eller lege.

MM:– Hvilke skyggesider kan vi i dag se etter 68-opprøret?

Vennerød: – Ulempen ved den ekte økonomiske friheten, er at enkelte ikke kan styre seg. I det daglige ser vi det i TV-programmet Luksufellen der jeg er programleder. Det er blitt helt vanlig å ta opp mer lån enn man egentlig kan takle, ofte dyre lån på kredittkort. Resultatet er at enkelte mister styringen fullstendig. Men det er frihetens pris. Hvis ingen tabber seg ut, er det neppe trolig at vi egentlig har frihet.

Øgrim: – Anti-rasjonelle strømninger fikk vind i seilene, og deler av akademia droppet krav til prøvbarhet. Overdreven rettighetstenkning svekker personlig ansvar. Og gamle 68-ere som fortsatt får prege ordskiftet, selv når de sutrer.