En lederjobb som kan bety liv eller død

Oberstløytnant Ingvar Seland er sjef for Heimevernsdistrikt 09. Hans lederroller har mye til felles med ledere i næringslivet. Samtidig møter han spesielle utfordringer. Det følger med å være underlagt en militær kommandostruktur og ikke minst at hans mannskaper bare stiller på «jobb» fra noen dager til noen uker i året.

– Jeg støtter meg på Forsvarets ledelsesfilosofi. Vi driver oppdragsbasert ledelse der kommunikasjonen skal være åpen, sier Seland til Ukeavisen Ledelse.

– Jeg bestemmer hva som skal oppnås og hvorfor, og hvordan det skal se ut når oppdraget er løst. Så er det opp til de enkelte avdelingene og sjefene å finne ut hvordan.

Under seg har Seland en styrke på om lag 4700 mann. I tillegg har han en stab på 29 ansatte som holder til på Bergenhus festning i Bergen. Ansvarsområdet til Heimeverndistrikt 09 omfatter Hordaland fylke og søndre del av Sogn og Fjordane.

Tillit og gjensidig forståelse

Fra sitt kontor kan Ingvar Seland se over på de historiske festningsverkene Rozenkrantztårnet og Håkonshallen fra 1200-tallet. Det var herfra Håkon Håkonsson styrte landet, og det er fra den tid at avdelingsemblemet til dagens heimevernsdistrikt, en ørn, stammer fra.

Noe av det som gjør lederjobben spesiell for Seland, henger sammen med at organisasjonen han leder, skal trene på å føre krig. Da kan en ikke sitte bak kontorpulten og løse problemene understreker han. Det må øves, og bare praktisk erfaring kan gi en militær leder nødvendig dyktighet.

Praktisk erfaring fra konfliktsoner har Ingvar Seland i lange baner. Han har tjenestegjort i både Kosovo og Bosnia. Og senere var han en del av ISAF-styrkene i Afghanistan. Som en del av sin internasjonale tjeneste, har Seland jobbet periodevis i Latvia gjennom to år. Dessuten har han ervervet seg bred erfaring som militær leder fra en rekke tjenester i Forsvaret i Norge.

Når Seland trekker frem det som er viktig i hans ledelsesfilosofi, har det likevel mye til felles med det mange sivile ledere legger vekt på. For Seland står tillit og gjensidig forståelse helt sentralt.

– Det går på at vi i staben kjenner hverandre, har innsikt og den kompetanse som kreves, sier Seland.

– Særlig dette med tillit er viktig. Tillit er noe du bygger opp over lang tid, men den kan veldig fort rives ned igjen. Og da er det en svært krevende prosess å bygge den opp igjen.

Store ytterligheter

Seland snakker mindre om lederskap. Han vil heller kalle det følgerskap. For ham er det avgjørende at de under ham forstår og følger ham. Ledelse og følgerskap henger i så måte sammen. Samtidig er Seland klar på at ledelse må avpasses situasjonen. For ham kan det spenne fra én ytterlighet, som krig, til daglig stabstjeneste.

– I kamp må du være mer direkte, mer hands on, mens i vanlig stabstjeneste kan beslutningene være mer opp til dem rundt deg. I krig og konflikt må du ta vanskelige valg som i ytterste konsekvens kan bety tap av menneskeliv.

Under så ekstreme situasjoner blir rollen som leder enda mer tydelig. Du må være til stede, være synlig og du må møte farene sammen med dem du leder. Da blir forskjellen mellom å lede gjennom det du sier kontra gjennom handling enda mer åpenbar.

Generelt følger distriktssjefen på Bergenhus en filosofi som går på at beslutninger skal tas på så lavt nivå som mulig, men samtidig så høyt som er nødvendig. Han peker på at som leder må du tenke helhetlig, trekke opp rammene og viser vei.

– Jeg sier ofte at lederrollen kan sammenliknes med et fyrtårn. Du skal lede vei i mørke og dårlig sikt. Du skal stå bak og støtte sjefer når de står i stormen. Dette handler i stor grad om kommunikasjon og handling gjennom eksempelets makt, sier Seland.

Ingvar Seland står kanskje for mer åpenhet enn mange forbinder med militæret. Han sier at kommunikasjon er viktig. Det er eneste måten å møte fordommer med. Selv bruker han Facebook aktivt og legger ut oppdateringer både fra trening og andre sammenheng. Som han sier; «når du skal nå ut til sivilister, må du benytte den plattformen de bruker».

Nedbemanning

Heimevernet har vært gjennom store omstillinger, og som resten av Forsvaret har det vært en kraftig nedbemanning av styrketallet. Nedbemanning er alltid vanskelig, enten det er for i næringslivet eller i det militære. Det vet Seland alt om.

Inntil den siste reformen på midten av 2000-tallet bestod heimevernstyrken av i overkant av 80.000 mann. I dag er styrken på 45.000 soldater som nå ytterligere skal reduseres til 40.000. Også for Heimeverndistrikt 09 betyr det endringer i styrkestrukturen.

– Rent operativt må vi prioritere de viktigste oppgavene. For oss blir det en reduksjon i de formelle styrketallene på 18–19 prosent.

Som leder for en stor styrke, må Seland være i stand til å skape engasjement. Det er et engasjement som må formidles gjennom avdelingssjefene. Ikke desto mindre tar Seland seg alltid tid til å møte befal under alle samlinger. Han prøver også å være til stede så mye som mulig under trening og øvelser.

– Min rolle er klar. Jeg er ute og treffer avdelingene og deltar på møter. Jeg skal være synlig og tilgjengelig, mens det er stabssjefen som er daglig leder her på huset.

Seland innrømmer at det ikke er alle møter som er like spennende, men bare det å vise seg i uniform kan være viktig. Det å være synlig for avdelingssjefer og mannskapene, er med til å bygge tillit.

– Den dagen de ikke kan komme med sine problemer til deg, sliter du med tilliten som du er så avhengig av.

Det er ikke alltid like lett, erkjenner oberstløytnanten. Da han var sjef for langtidsplanlegging i Afghanistan og måtte jobbe opp mot 16 timer i døgnet og kombinere det med et tydelig detaljfokus, var han sliten da han kom hjem etter seks måneder.

Oppdatert leder

Det som gjør en heimevernavdeling spesiell, er kombinasjonen av militær, geografisk og sosial kompetanse. Seland gjør et poeng av at alle HV-soldater har sivile tjenester og arbeid som har er viktig for heimvernets oppdrag.

Han fikk øynene opp for den moderne HV-soldaten da han tjenestegjorde i Bosnia i 2006. Seland og hans soldater fikk ta pulsen på utviklingen når det tidligere krigsherjede landet skulle gjenopprette det sivile samfunnet igjen.

Kravene til kompetanse for å løse oppdraget de var satt til å utføre, var store. I Liason- og observatørteamet som Seland ledet, hadde han med seg journalister, finansmenn, IT-spesialister og andre spesialister som ble en uvurderlig ressurs.

– De visste hvilke spørsmål de skulle stille, og de kunne skrive gode rapporter.

For å kunne fungere som leder i internasjonal tjeneste og i andre kultur, er kulturforståelse helt nødvendig påpeker Seland. For ham handler det om å få en så bred innsikt som mulig og om å utvikle forståelse for samfunnet.

Han leser mye, alt fra skjønnlitteratur til faglige oppdatering, enten det er om militær strategi, geografi eller historie. Da han flyttet til Bergen for å overta som distriktssjef, fylte boksamlingen 7 kubikkmeter.

Stort engasjement

Ingvar Seland ønsker å avlive myten som ofte har blitt stående, at en HV-soldat er uengasjert, har gammelt utstyr og gjerne «ei halv ei på lomma». Slik er det ikke understreker distriktssjefen. Hans soldater har et veldig engasjement, det er høyt oppmøte til trening og soldatene har store forventninger til både treningen og befal.

– Det sier meg at det utføres godt lederskap, sier han og presiserer at heimevernet ikke er stedet der offiserer blir sendt når andre grener i hæren ikke lenger har behov for deres tjenesteerfaring.

Det gjenspeiles helt til topps. Dagens distriktssjefer er godt skolerte. De er relativt yngre, sammenliknet med for 20 år siden. 50 prosent av distriktssjefene har utenlandsk stabsskole. Selv er Ingvar Seland utdannet ved Fort Leavenworth i Kansas ved US Army Command and General Staff College. Der tok han en mastergrad.

Militære ledere er vant til å bli forflyttet mellom ulike tjenester. Det kan skape ufordringer for offiserers familieliv. Da Seland fikk tre døtre mens han var stasjonert i Lakselv, bestemte han seg for at familielivet måtte være det viktigste. Siden da har han søkt om å være mest mulig bofast, for, som han sier, å gi jentene mest mulig trygge rammer.

– Jeg har fått til en tjeneste uten mye pendling. Jeg har selvsagt måtte ta turer ut, som man må i Forsvaret. Men samtidig fikk familien være med til Kansas, og det er noe vi alle ser tilbake på med glede.