Annonse

Leder​Macron uten makt?

Det manglet ikke på pomp og prakt da Emmanuel Macron ble innsatt som president i Frankrike i går. Nevneverdig folkelig begeistring preget derimot ikke innsettelsen. Macron vant en suveren seier i siste valgomgang, men det er sjelden at en politisk leder med en så overveldende oppslutning opplever så pass lave forventninger til hva han kan få utrettet.

Det er valget til ny nasjonalforsamling som vi avgjøre hva Macron kan få til. Skal han makte å sette spor etter seg og ikke ende opp som en parentes i fransk politikk, må han lykkes som partibygger. Han dannet først i april 2016 sitt eget parti, En Marche, for å stå fritt til å profilere seg selv og sin politikk. Nye partier som skal bygges opp raskt, kan før en vet ordet av det ende opp i sterke indre spenninger. De mangler tradisjoner, partikultur og har uoversiktlige maktsentra.

Ubeskrevet blad

Donald Trump var et mer ubeskrevet blad i politikken enn Macron et år før han ble valgt. De har det til felles at kommentatorer mente de var sjanseløse til å vinne få måneder før de ble vant. Noe av forklaringen er at de begge er gode kommunikatorer med overbevisningens kraft. Politisk står de milevis fra hverandre. Deres seiere er således ikke uttrykk for en vind som blåser over de de vestlige demokratiene. Et trekk er imidlertid felles for utviklingen i flere land. Folk forholder seg ikke til de etablerte partiene på samme måte som tidligere. Politikken er blitt personifisert. Flere av velgerne er rede til å stemme på den politikeren de har mest tro på uavhengig av hvilket parti de har stemt på tidligere.

Han gjør det uten å ende opp i arroganse og klarer å styre unna den litt ufordragelige besserwisserholdningen som preger mange som hører til eliten

Da Hillary Clinton tapte, var det de som mente at Demokratene ville blir ført inn i en langvarig krise. De ser ut til å ha ristet av seg skuffelsen og ser framover til neste mulighet. Trump framstår så langt som en president som ikke vet hva han vil, og han får utrettet enda mindre. Frustrasjonen over alt han steller i stand er stor også innad i det republikanske partiet.  

Trump framstår som en leder styrt av behovet for å skaffe seg oppmerksomhet. Han forsøker å fylle en rolle han ikke mestrer. Mange i politiske kretser er flaue på USAs vegne over at de har en president som surrer med den politiske retorikken og sliter med å opptre som en statsmann.

Macron vil fylle presidentrollen til fulle. Han opptrer allerede som en erfaren statsmann. Frankrike kan være stolt over at landet har en ung, dynamisk, veltalende og meget godt skolert politiker som sin fremste representant. Han opptrer balansert og nyansert. Han er ingen «pudding» som lar Marine Le Pen herje med seg, men han distanserer seg fra henne. Han svarer ikke med samme mynt. Midt i striden er han opptatt av å opptre saklig og skikkelig. Han vinner ved å heve seg over det som ligger på et nivå lavere enn det han vil akseptere. Han gjør det uten å ende opp i arroganse og klarer å styre unna den litt ufordragelige besserwisserholdningen som preger mange som hører til eliten.

Trump vant fram med å opptre som bølle, Macron som skikkeligheten selv. Trump herjet på med kontroversielle utspill som skaffet ham stor oppmerksomhet. Macron vil framstå som en ideolog, en som er opptatt av de store linjer og som ikke vil låse seg fast i det politiske detaljene. Det er noe uspennende ved Macron der han fremhever frihandelens velsignelser, troen på NATO, EU, det flerkulturelle samfunn og internasjonale forpliktelser blant annet til å ta imot flyktninger.

Dagens kurs

Med Macron kan Frankrike i hovedsak fortsette dagens kurs. Macron fastholdet riktignok at det må skje endringer på arbeidsmarkedet og at antallet ansatte i offentlig sektor må reduseres. De reformer han ser for seg, vil han neppe få venstresiden med på. Det kommer til å bli bråk og spetakkel, streiker og uro i gatene.

Frankrike hadde trengt en politisk slagbjørn som kunne fått gjennomført nødvendige endringer

Macron har bestått prøven som kommunikator og politisk tenker. Det er hans gjennomføringsevne og evne til å bruke makt for å oppnå resultater det nå står om. Nicolas Sarkozy manglet ikke driv og energi da han var president, men han oppnådde ikke all verdens. Ikke Francois Hollande heller, selv om han startet opp med et solid mandat fra sosialistene.

Franskmenn elsker på sole seg i glansen av historien. Paris oser av fordums storhet. Frankrike er ikke lenger det det en gang var, en europeisk foregangsnasjon. Landet sliter med sterke indre spenninger, politisk frustrasjon og mangel på bærekraftige ideer som kan løfte nasjonen. Macron kommer til å holde gode taler og servere mye politisk tekning det er verd å lytte til. Kanskje kan han bidra til å realitetsorientere det franske folk. Frankrike hadde trengt en politisk slagbjørn som kunne fått gjennomført nødvendige endringer. Det spørs om Macron har de slagbjørnsegenskapene som skal til for på å vinne de maktkampene som ligger foran.

 

Annonse
Annonse
Annonse