Etter Erna Solberg og Anniken Huitfeldt: Kan vi redde tilliten med strengere kontroll?

­

SYNSPUNKT. Høyres velgere bryr seg ikke nevneverdig om aksjehandlingene i det solbergske hjem, viser meningsmålinger. Mange av dem vil fortsatt stemme Høyre, selv om Erna for tiden er den dalende stjerna. Heller ikke Arbeiderpartiet falt mer på målingene enn de allerede hadde gjort etter alle habilitetssakene.

Med andre ord: Alle de politiske skandalene det siste halve året – og også før det – svekker ikke befolkningens tillit til verken demokratiet eller det politiske systemet.

La oss håpe den analysen stemmer. Men er det fullt så enkelt?

Alle gode nordmenn er vokst opp med en sannhet om at Den norske modellen, det norske velferdsstaten − ja, hele det norske systemet, er tuftet på tillit. Nå viser det seg at denne tilliten har fått seg en kraftig skrape, og at ikke alle nordmenn er like gode. I alle fall ikke dem som skulle være de beste av oss − våre folkevalgte.

Alle sakene om habilitet handler om denne mye omtalte, men vanskelig definerbare, tilliten til politikerne. Men i Solberg-saken har vi sett en ekstra omdreining. Mistanken om tillitsbrist retter seg også mot mediene.

Den store avsløringen om de omfattende aksjehandlene til Høyrelederens ektemann Sindre Finnes kom rett etter kommune- og fylkestingsvalget. Spørsmålet mange stilte seg da var: Kunne valgresultatet blitt annerledes om Erna Solberg hadde lagt kortene på bordet før valget? Men ikke nok med det, noen undret seg over hvorfor pressen ikke hadde avslørt aksjesaken i større bredde tidligere. Kunne det ha å gjøre med at en av redaktørene i E24 – som var den avisen som først skrev om disse aksjehandlene – tidligere hadde vært statsråd i Erna Solbergs regjering?

Teoriene, mistankene og synsinga gikk høylytt på sosiale medier. Også enkelte «samfunnstopper», slik som LO-leder Peggy Hessen Følsvik og Raymond Johansen – stilte spørsmål ved pressens tidslinje – ikke bare Erna Solbergs.

Sånt gjør man ikke ustraffet. Sentrale pressefolk og redaktører fyrte seg alvorlig opp. De som tvilte på pressens motiver ble kalt for konspirasjonsteoretikere, krigshissere og «Trumpister». De forsøplet det offentlige ordskiftet.

Jeg tror ikke et øyeblikk på at noen i pressen bevisst ventet med å publisere fordi de ville at Høyre skulle vinne valget. Likevel, vi pressefolk kan sitte så høyt som bare det på våre hester og være hellig overbeviste om at vi gjør alt rett − og i riktig rekkefølge − i vår higen etter sannheten.

Det hjelper lite hvis lesere og seere tviler på det.

Akkurat som i alle andre kommunikasjonssituasjoner, så er det det etterlatte inntrykket hos mottakeren som er avgjørende for hvordan et budskap oppfattes – ikke avsenderens hensikt.

På den annen side: Det var stort sett folk på venstresiden i politikken som leflet med disse «konspiratoriske tankene». La oss håpe det var en glipp. For hvis politiske motstandere ikke lenger har noenlunde samme virkelighetsoppfatning i bunn, da kan det virkelig bli skummelt for den norske tilliten.

De som faktisk reagerte mest edruelig på antydningene om «skittent spill» var E24 selv. De skrev – og forklarte – nøkternt om hvordan de hadde jobbet fram saken og hva de fikk vite når. Jeg tror de fleste skeptikerne roet seg ned av den forklaringen.

Poenget er imidlertid at det ikke bare er politikerne som sliter med folkets tillit. Også pressen blir mistenkeliggjort når folk synser og tenker mer eller mindre kreativt.

Og hva med forvaltningen? I Solberg-saken har det kommet fram at Statsministerens kontor ikke har journalført brevveksling med Sindre Finnes om hans aksjeinvesteringer mens kona var statsminister. Hvis dette stemmer, har også vårt stolte byråkrati brutt tilliten. Alt skal jo journalføres – med firkanta automatikk. Det er hovedingrediensen i samfunnets kontroll med våre politiske myndigheter.

Den norske arbeidslivsmodellen blir i alle festtaler om nasjonen løftet fram som noe av det vakreste i Norge. Likevel, i noen år nå har vi sett at stadig flere yrkesgrupper stiller spørsmål ved selveste frontfagsmodellen. Lærere og sykepleiere er for eksempel ikke overbevist om at det er akkurat den modellen som gir landet den beste lønnsdannelsen. Ja, da − i vårt demokrati er det faktisk til og med lov å kritisere frontfaget − men kritikken viser også et snev av mistillit til den sagnomsuste norske modellen.

Et annet faktum som ikke gir alt for mange tillitspoeng, er valgdeltagelsen. I store områder i byene var den under 50 prosent ved lokalvalget i september. Det tyder på at ikke alle har en inngrodd tillit til systemet.

Hvis vi ikke stoler på «systemet», så slutter vi etter hvert å stole på hverandre. Det er en utfordring Norge bør ta på dypeste alvor, og ikke overlate til kranglefanter på Facebook. Løfter vi blikket en smule, ser vi at tillit ikke akkurat er en overskuddsvare i mange land. Det er ikke sikkert Norge er så annerledes som vi ynder å tro.

Demokratiet står nok ikke i noen umiddelbar fare. Men hvor mye mer ved tåler bålet, før vår grunnmur av tillit tar skikkelig fyr, og ikke bare svis litt i kantene?

Siste ord er nok verken sagt eller skrevet i aksjesakene. En gjengs oppfatning nå, er at det må mer kontroll til. Og det må utarbeides et mye tydeligere regelverk både for pendlerboliger, habilitet og aksjehandling. Dette arbeidet er allerede i gang både på Stortinget og i departementene.

Dette er et stort paradoks med de siste måneders politiske viderverdigheter. For hvor sterk er egentlig tilliten når strengere regler og mer kontroll er påkrevd?

På den ene siden mener forståsegpåerne at tilliten til demokratiet og «systemet» ikke blir svekket av de mange skandalene. På den andre ropes det høyt om mer kontroll og strengere regler.

Som man så ofte sier i politikken: Det henger ikke på greip.

En løsning er at de involverte tar et selvstendig ansvar. Enten de sitter i Utenriksdepartementet eller i Høyres hus.