Gruvedrift til havs − Norges «grønne» sikkerhetspolitikk

­

I juni vakte Norges ambisjoner om å bli det første landet i verden som kommer i gang med gruvedrift til havs stor oppmerksomhet verden rundt. Regjeringens plan gjelder havbunnen i Arktis, på den norske kontinentalsokkelen mellom Grønlandshavet og Barentshavet, i et område like stort som Tyskland. Norge påtar seg sin del av jobben for at Vesten skal bryte Kinas mineralmonopol. Men avgjørelsen har høstet mer sjokk og vantro enn jubel og glede.

− Det som nå kommer frem er at Norge er et land som er dårlig på havforvaltning. Norges rolle som pådriver for mineraljakt på havbunnen, etter advarsler fra forskere over hele verden, viser at Norge ikke er den globale havlederen mange tror vi er, sier Halvard Raavand i Greenpeace til Dagens Perspektiv.

− Norge er gode på kvotesetting for fiskeribestandene, ikke stort mer, sier Raavand. Han peker på at Norge ikke klarer nå vernemålene, og han mener det er dramatisk når Norge støtter en industri Greenpeace stempler som «destruktiv». Norges tid som ledestjerne for internasjonal havforvaltning er forbi, mener han.

Kritikk fra alle kanter

Greenpeace er langt fra alene om å gå hardt ut mot planene. Her hjemme slakter aktivister og aviskommentatorer Olje- og energidepartementets plan, havforskere har rykket ut med dommedagsadvarsler om uopprettelige naturødeleggelser. Politiske analytikere er urolige for om regjeringens ambisjoner kan utløse sikkerhetspolitisk uro i nord. Også tunge aktører i finansverden er negative.

«I et langsiktig finansielt perspektiv er det vanskelig å forstå motivene for investeringer inn mot aktivitet som risikerer å legge ekstra press på klodens forsvarsmekanismer», uttalte Arild Skedsmo, klima- og naturekspert i KLP Kapitalforvaltning, til finansnettstedet ESG Investor. Hans uttalelse kom bare dager etter at dager regjeringen hadde presentert sine ambisjoner for gruvedrift på havbunnen i stortingsmeldingen Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel – opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane (Meld. St. 25 2022-2023). Her fremstilles Norge som «eit føregangsland på ansvarleg ressursforvaltning til havs og heilskapleg havforvaltning».

At finansbransjen og naturvernerne finner sammen er nytt, og viser at kampen om havbunnsmineralene kommer til å bli en hard batalje, ikke minst internasjonalt. En av de som har satt tonen i debatten er Vicki Lee Walgren, ansvarlig for Arktis i World Wildlife Fund (WWF). Hun var raskt ute og kalte beslutningen «den verste miljøbeslutningen Norge har tatt noensinne», og la til at dette underminerer troverdigheten for Norges ferske formannskap i Arktisk Råd. Der har Norge lovet å satse på å tilrettelegge for en havforvaltning med økosystemene i sentrum.

Miljøbevegelsen kritiserer også Norge for at ambisjonen om gruvedrift på havbunnen slår bena under Norges autoritet som leder av Havpanelet. Et forum som Norge etablerte i 2018 for å ta lederskapet i internasjonale havspørsmål. Her sitter stats- og regjeringssjefer fra 14 land (Australia, Canada, Chile, Ghana, Fiji, Indonesia, Jamaica, Japan, Kenya, Mexico, Namibia, Norge og mikrostaten Palau) sammen for å ivareta en bærekraftig utvikling. Statsminister Jonas Gahr Støre leder nå panelet sammen med Palaus president Surangel Whipps jr.

Norge − herre på egen havbunn

En voksende kamp om verdens mineraler har nå gjort at havbunnen står i sentrum. Siden 1960 har gruveindustrien vært klar over rikdommene. Det sentrale spørsmålet nå er om gruvedrift − først og fremst i internasjonale områder, på havbunnen utenfor de nasjonale kontinentalsoklene − skal være lovlig. Denne debatten har foreløpig ingen direkte innvirkning på regjeringens plan, for Norge kan begynne med gruvedrift på egen kontinentalsokkel, uten at det trenger en godkjennelse fra verdenssamfunnet. Norge er herre i eget hus, og på egen havbunn.

I de kompliserte og langvarige forhandlingene som i juli har foregått i Den internasjonale havbunnsmyndigheten (International Seabed Authoraty ISA), presset Norge på for å få til et internasjonalt regelverk. Men fortsatt, etter 29 år med forhandlinger, er ikke regelverket på plass. Et regelverk vil kunne minske noe av den politiske støyen som virvles opp i jakten på havbunnsmineralene. For slik situasjonen er nå, med sterkt engasjement fra havforskere, naturvernere, opinionsdannere og stadig flere land som motsetter seg all gruvedrift til havs, uansett om virksomheten skal skje på nasjonal eller internasjonal havbunn, er dette i ferd med å bli et spørsmål om etikk og moral i klimakampen. Samtidig som geo- og sikkerhetspolitikken setter klare rammer for debatten.

En overraskende dreining er at 37 internasjonale finansinstitusjoner i sommer har gått sammen om et brev til verdens regjeringer om at gruvedrift på havbunnen ikke må tillates før forskerne vet mer. Brevet er sendt gjennom stiftelsen Finance for Biodiversity, og er undertegnet av blant andre nordiske tungvektere som Nordea, Storebrand og Swedbank. Pluss blant andre det franske forsikringsselskapet Allianz France, Australian Ethical Investment, forsikringsselskapet ARS Nederland og det amerikanske investeringsselskapet Federated Hermes Limited.

FN-topp inn i kampen

I løpet av det siste året har 21 regjeringer sagt nei til mineraljakt på havbunnen inntil den økologiske effekten er avklart. Frankrike, som vil ha et totalforbud, har gått i front, men heller ikke Canada, Brasil, Finland, Spania, Sverige eller Tyskland, vil slippe gravemaskinene ned på havbunnen.

Også FNs høykommissær for menneskerettigheter, Volter Türk, og Storbritannias tidligere utenriksminister William Hague har engasjert seg kraftig mot dypvannsgruver. Türk har blant annet engasjert seg på Twitter, mens Hague i en kronikk i britiske The Times tidligere i sommer kalte gruvedrift på havbunnen for «galskap». Han ber Storbritannia lytte til forskerne, og ikke falle for fristelsen og en uansvarlig profittjakt.

En rekke industrigiganter, blant dem Google, og bilprodusentene BMW, Volkswagen, Volvo og Renault, pluss Samsung, EUs investeringsbank og flere britiske storbanker og internasjonale investorer har lagt seg på samme linje. La havbunnsmineralene ligge, er meldingen til verdenssamfunnet − og dermed også til olje- og energiminister Terje Aasland.

Aasland, og regjeringens plan, som skal stortingsbehandles i løpet av høsten, selges inn som en miljømessig nødvendighet. Som et must for at det grønne skiftet skal gi oss et lavutslippssamfunn som redder kloden fra overoppheting, død og pine.

«Vanhelligelse av planeten»

Stadig flere analytikere peker på at vi går inn i en tid med stor usikkerhet knyttet til energiproduksjon; verden skal fra olje og gass til fornybar energi, raskt. I et essay i Foreign Policy peker Cullen Hendrix ved den amerikanske tenketanken Peterson Institute for International Economics, på at selv om oljen fortsatt er geopolitisk viktig, så er det mineralene som er driveren i det nye energibildet.

Hendrix viser til at mineralene nå er de viktigste «strategiske ressursene, nødvendig for byggevirksomhet, transport, det moderne forsvaret og flyten i økonomien som drifter hele samfunnet». Den amerikanske forskeren understreket i essayet som ble publisert i november i fjor, at nasjonal og økonomisk sikkerhet må tuftes på mineralene − de som er livsviktige for den teknologiske driften av våre moderne samfunn. Disse mineralene er det ikke uten videre nok av, og det utløser, mener Hendrix, en viss frykt for en ny kald krig: denne gangen mellom USA og Kina.

− Den nye geopolitiske situasjonen gjør det viktigere enn før at Vesten ikke blir for avhengig av forsyninger fra land vi ikke ønsker å gjøre oss avhengig av, sier olje- og energiminister Terje Aasland til Dagens Perspektiv.

Men ingen i hans departement vil kommentere uttalelsene fra William Hague, om at «ved å åpne for mineraljakt på havbunnen, vil vi også lage en «ny svart side i katalogen over vår voldelige vanhelligelse av planeten som gir oss liv». Hague er nå en av de mange som legger et etisk og moralsk premiss for diskusjonen, men i den norske regjeringen er det pragmatismen som råder.

− Mineraler fra havbunnen, inkludert fra Norge, kan på sikt spille en rolle i fremtidig forsyning av viktige metaller som verden vil trenge, sier Aasland. Han understreker at «en samlet regjering står bak beslutningen» om planene.

Mer enn et norsk anliggende

Aasland er opptatt av å åpne en «ny industrigren». En ny industrigren han mener «landet, Vesten og verden trenger». Men regjeringen møter også motstand der den hadde trengt støtte, ikke minst i Miljødirektoratet. Der er motviljen unison, og tilbakemeldingen er krystallklar: Den arktiske havbunnen «bør beskyttes fra både undersøkelse og utvinning». Direktoratet mener dessuten at regjeringens ambisjon «viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi og miljøvirkninger».

Stortingsmeldingen som ble lagt frem 20. juni har noen viktige nøkkelsetninger som viser at miljøet bare er en komponent i beslutningsmiksen, og at sikkerhetspolitiske hensyn spiller en vesentlig rolle: Frykten for å bli «sårbar for marknadsforstyrringar som følgje av geopolitiske konfliktar, alliansar og konkurranse» er tydelig. Med andre ord; i en urolig verden må Norge gjøre sitt til å utvinne egne mineraler, og jobbe sammen med likesinnede for å sikre trygge forsyninger. Og med det redusere Kinas (og Russlands) rolle.

Norge med i USAs mineralnettverk

Verken Aasland eller stortingsmeldingen adresserer at også behovene til våre allierte i NATO kan bli styrende for hvilke mineraler det kan være viktig, i et vestlig industrielt og militærstrategisk perspektiv, å hente opp fra den norske havbunnen. «Kina kontrollerer tilgangen på kritiske krigsmineraler», skrev The Economist i sommer. Mange av disse finnes på og under den norske kontinentalsokkelen.

De mineralene som Norge innen 2035 håper å kunne tilby sine vestlige allierte, er riktignok først og fremst ment for å bygge fornybarsamfunnet, mineraler til havvindparker, elbiler, fremstilling av grønt hydrogen og andre behov som i rasende fart melder seg for industrien, kraftbransjen og forbrukersamfunnet. Med en isfront mellom USA og Kina beveger mineral-kampen seg inn i et kaldt krig-scenario, mener mange samfunnsforskere, blant dem Hendrix.

Vesten og NATO-landene er i en mangefasettert politisk konflikt med Russland og Kina i en tid der verden er mer todelt enn noen gang siden Sovjetunionens oppløsning for over 30 år siden.

I jakten på mineralstrategiske støttespillere bygger USA nå opp en internasjonal mineralallianse, Mineral Security Partnership (MSP). Et partnerskap som ble til i fjor sommer, og som Norge kom raskt med i. MSP teller for tiden 14 land; Australia, Canada, Finland, Frankrike, India, Italia, Japan, Norge, Tyskland, Sverige, Storbritannia, Sør-Korea, USA og EU. Argentina er på gli, og Sør-Afrika er også et land USA gjerne vil ha med.

Oppdatert om norske planer

Fra USAs side er det Jose Fernandez, statssekretær for økonomisk vekst, energi og miljø, som er mineralnettverkets frontfigur. I september i fjor møtte han næringsminister Jan Christian Vestre i Washington DC, med det resultat at Norge sluttet seg til nettverket. Fernandez har vært på en rekke kampanjereiser for MSP over hele verden, og han besøkte Norge, pluss de andre skandinaviske landene og Storbritannia i juni. I Oslo hadde han møter med Nærings- og fiskeridepartementet, der Fernandez ble orientert om mineralindustrien i Norge og regjeringens ferske mineralstrategi. Han deltok også på en rekke møter i regi av Næringslivets hovedorganisasjon (NHO).

I en epost til Dagens Perspektiv skriver Nærings- og fiskeridepartementet at Fernandez i møtene med departementet tok opp «behovet for samarbeid om trygge og sterke verdikjeder for mineraler, herunder gjennom MSP». Også Norges planer på den arktiske havbunnen sto på agendaen i Oslo, men Fernandez sa tidlig i sommer til Financial Times at USA vil innta en «føre var holdning» inntil effekten av gruvedrift på havbunnen er klarere.

I et intervju med Politico i januar i år ble Fernandez spurt om målet med MSP er bryte ut av det russisk-kinesiske jerngrepet de to landene har om store og viktige mineralstrømmer globalt. Han svarer diplomatisk at nettverket skal legge til rette for at miljømessige, sosiale og forretningsetiske forhold står sentralt i de landene som blir drivere i den nye industrien som vil ta over de neste tjue årene.

«Dette handler ikke om Kina», sa han til Politico. Men han la til at «dersom vi har lært noe av Covid-pandemien, er det at vi ikke lenger kan være avhengige av leveranser fra bare et sted. Vi i USA må skaffe leveranser fra flere og skape langt tryggere forsyningslinjer».

Godtar ikke havets grunnlov

I en tale i mars advarte USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan mot at transportrutene for kritiske mineraler også kan bli brukt som politiske og økonomiske våpen, slik olje ble det på 1970-tallet, og Putin brukte russisk gass som våpen i 2022. I klartekst slo han fast at USA ikke lenger kan være avhengig av Kina som per i dag produserer over 80 prosent av mineralene som anses å være helt avgjørende for det grønne skiftet, blant andre nøkkelmetallene i produksjon av elbiler; lithium, kobolt, nikkel og grafitt.

Det har lenge vært klart at havdypene kan bli redningen for Vesten i en voksende mineralkrise. Allerede for ti år siden pekte EUs daværende kommisær for fiskeri- og maritime saker, greske Maria Damanaki, på at EU måtte gripe sjansen og bidra til karlegging av havbunnen både i nasjonale og internasjonale farvann. Nå er EU svært skeptisk til dypvannsgruver, men er involvert sammen med 167 land for at havbunnsmyndigheten, må få på plass et regelverk for gruvedrift til havs.

USA har nå for alvor innsett at landet trenger partnere. Men USA er et av ti land som ikke har signert FNs havrettskonvensjon fra 1994, og landet har bare observatørstatus i ISA. Slik sett er det et paradoks at Norge, som gjerne vil bli sett på som en ledestjerne i havforvaltningen, finner sammen med USA, som ikke anerkjenner konvensjonen som havenes grunnlov.

Nøkkelmineraler på norsk havbunn

Det er opphenting av manganknoller, et slags mineralenes kinderegg, som kan starte det havbunnseventyret industrien har drømt om. Manganknollene, på størrelse med poteter, inneholder jern, nikkel, kobolt og kobber, og er de letteste å komme til. De ble oppdaget i Stillehavet for over 60 år siden, og finnes også på norske dyp.

Stavanger-selskapet Loke Marine Minerals jobber for å komme i posisjon for å kunne starte denne jakten på norsk sokkel når Stortinget eventuelt gir grønt lys. Loke vil benytte seg av kjent teknologi fra oljebransjen, og blant annet suge opp mineralene med ombygde produksjonsskip. Nå, tre år etter oppstarten er Loke på vei til å bli verdens ledende selskap i dette markedet, og skal investere rundt 100 millioner dollar for komme i gang med gruvedrift innen 2030. En av Lokes finansielle partnere er Kongsberggruppen, med stor kompetanse på dypvannsteknologi og våpenproduksjon.

Oljedirektoratet, som har gjort kartleggingen av det området Norge ønsker å åpne for gruvedrift, vet at mineralene på den norske havbunnen har stor militærteknologisk interesse. Blant disse er gallium og vanadium. Gallium brukes til utviklingen av rakettforsvar og radarsystemer, og anses som viktig i elektronisk krigføring. Et annet nøkkelmineral er vanadium, som brukes av både NASA og det amerikanske flyvåpenet i produksjon av fly og raketter. U.S. Geological Survey anslo i 2022 at nesten all produksjon av gallium, og 70 prosent av vanadium-produksjonen forgikk i Kina. Et tredje aktuelt norsk havbunnsmineral er mangan, som over lang tid har vært et av de viktigste mineralene i amerikansk industri. I dag må det importers fra Kina, India, Sør-Afrika, og tidligere også fra Ukraina. Dette betyr at importrutene er lange i geopolitisk vanskelige landskap.

Allerede i 2017 konkluderte amerikanske myndigheter med at mineralene på havbunnen kom til å bli livsviktige for USA. Dette kom frem i rapporten Critical Mineral Resources of the United States: Economic and Environmental Geology and Prospects for Future Supply. Og i juni 2021 slo det amerikanske forsvarsdepartementet i rapporten The Defense Department’s Strategic and Critical Materials Review at havbunnen er sentral, at USA trenger mineralpartnere, og at det pågår et kappløp om mineralene på de store havdypene −«a global race to the bottom».

Kina snører igjen mineraleksporten

I The Economists artikkel om mineralene den vestlige forsvarsindustrien har på sin ønskeliste, kommer det frem at dette vil kreve enorme investeringer. Dette gjelder også de «norske» mineralene. Blant annet vanadium som finnes i hele 60 andre mineraler, og derfor er for «dyrt, teknisk krevende, energi-intensivt og svært forurensende» å utvinne. Det betyr at dersom norsk gruvedrift på norsk havbunn skal tilpasses (den amerikanske) militærindustriens behov, vil det etter all sannsynlighet føre til harde slag mellom konsesjonsmyndighetene og miljøbevegelsen. Det betyr også at norske havbunnsmineraler, vanadium og andre, som komponenter for våpenindustrien, lett kan bli et utenriks- og sikkerhetspolitisk problem i nær fremtid. Kanskje allerede til høsten når Støre-regjeringen skal forsøke å få sin ambisiøse plan gjennom i Stortinget.

Kina ser at Vesten jobber for å komme i posisjon for å utvinne mer mineraler som er kritisk for forsvarsindustrien, og svarte tidlig i juli med å snøre igjen eksporten av gallium og germanium, begge sentrale for utviklingen av en rekke våpensystem. Kina har i dag henholdsvis 98 og 60 prosent av dagens produksjon av disse mineralene.

Regjeringen med «desperat handling»

Men enn så lenge handler gruvedrift på havbunnen mest om miljøspørsmål.

I Nord-Norge, som etter regjeringens plan skal tilgodeses med etterlengtet industriell vekst knyttet til ny mineralutvinning til havs, tok Nordlys-kommentator Maja Sojtaric frem storslegga: «Terje Aasland fremstiller det som en god nyhet: «Det er ikke en god nyhet − det er en desperat handling», skrev hun samme dag som stortingsmeldingen var klar. Hun peker på at området der gruvedriften er planlagt ligger inn mot Lofotbassenget. Og selv de som ikke aner noe om fiskeriene, vet at Lofoten er den hellige gral for norske fiskerier.

Sojtaric er i sin kommentar oppgitt over regjeringens analyser, og at regjeringen tror at dette kan settes i gang så nær historisk viktige fiskeriområder uten å antenne konflikter: Hvis «dette skal være et område der det er lite konfliktpotensial med andre næringer, er det helt ko–ko», skriver hun.

Både Greenpeace og WWF legger til grunn et stort antall forskeres analyser om at gruvedrift på dyphavet vil være ensbetydende med en miljøkatastrofe. Greenpeace formulerer det slik: «havbunnen vil harves opp, noe som vil ødelegge habitater, skade det marine livet og ødelegge økosystemer til det ugjenopprettelige».

I tillegg kommer mange politisk kompliserende faktorer, blant annet knyttet til fiskeriene. I noen områder vil det pågå et internasjonalt fiske over havbunnsområder med gruvedrift. Norge har eierskap til havbunnen på egen kontinentalsokkel, men ikke til vannsøylen opp til overflaten. Dette betyr at andre nasjoners fiskerier kan bli negativt påvirket av norsk gruvedrift, noe som flere europeiske fiskerinasjoner som fisker i Nordområdene allerede har adressert, opplyser Kaja Lønne Fjærtoft i WWF til Dagens Perspektiv.

Havbunnen er fortsatt klodens svarte hull. I mai publiserte britiske forskere fra Natural History Museum materiale som viser at det finnes over 5000 uregistrerte arter på havbunnen i Stillehavet, i Clarion Clipperton-sonen (CCZ). Dette er verdens mest omtalte skattkammer for de mange mineralene som verdenssamfunnet grovt sett er enig om er nødvendige for det grønne skiftet. Området ligger vest for Mexico, og norske Loke eier tre lisenser til gruvedrift i dette området.

Vitenskapelig uenighet

The Economist slo nylig fast i en lederartikkel at verden trenger mer batterimetaller. Magasinet mener derfor at tiden nå er moden for at ISA må gi tillatelse til gruvedrift i CCZ. En ting som taler for åpning der er at amerikanske forskere ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) mener at utvinning av nikkel herfra vil være langt mindre miljøødeleggende enn for eksempel den svært omfattende nikkelproduksjonen i landbaserte gruver, blant annet i Indonesia. Nikkel regnes som et av de sentrale mineralene i klodens grønne omstilling, og brukes blant annet til fremstilling av rustfritt stål, batterier og i produksjon av vindturbiner.

Det finnes med andre ord en vitenskapelig uenighet om hvor skadelig det vil være å starte arbeidet med å ta ut verdier fra klodens siste ressursbanker, havbunnen.

Forskere The Economist støtter seg på, er uenige med 30 europeiske vitenskapsakademier i European Academies Science Advisory Council (EASAC) som hevder at gruvedrift til havs nærmest vil utløse dommedag. MIT mener at mengden karbon som er lagret under havbunnen i det aktuelle området i Stillehavet er små, og at gruvedrift der ikke vil frigjøre nok drivhusgass til at utslipp vil øke den globale oppvarmingen. Den amerikanske forskningen viser også, at sedimenter ikke vil bli spredt i så stort omfang som tidligere antatt.

I en fellesuttalelse på verdens havdag, 8. juni, kom EASAC med en kraftig advarsel. De europeiske vitenskapsakademiene mener at vi ikke vet nok om hvordan gruvedrift og mineraljakt til havs «vil påvirke marine økosystemer, klima, biologisk mangfold og andre faktorer som er avgjørende for livet på jorden». I alt har 770 forskere fra 44 land (tall fra juli) gått aktivt ut mot dypvannsgruver.

WWF, som er den miljøorganisasjonen som har viet mest tid til å analysere hva fremtidig gruvedrift på havbunnen fører med seg, bestrider at verden trenger en massiv mineralsatsing. Miljøorganisasjonen mener at det ikke er behov for en ny gigantindustri. I sin egen forskningsrapport The Future is Circularpeker WWF på at det som må til er en storstilt teknologisk innovasjon for å videreutvikle fornybar energi og gjenbruk av mineralene, pluss utviklingen av en sirkulær økonomi.

Svalbard kan bli et problem

Men foreløpig har WWF begrenset gjennomslag, og i og med den pågående krigen i Europa, og den voksende stormaktskonflikten mellom USA og Kina, vil mineraljaktens sikkerhetspolitiske dimensjon bli stadig viktigere. Dette slås også fast i stortingsmeldingen.

Det er foreløpig uklart om Norge, som USAs mineralpartner, kan forsikre USA at Norge «bygger kapasitet, motstandsevne og inkluderer USA», slik Sullivan, USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, ber sine partnerland gjøre. Fra norsk side signaliserer statsråd Aasland at Norge, med sin ressurstilgang og teknologiske ekspertise, bygd ut gjennom oljealderen, har et ansvar for å sørge for den mineraltilgangen det grønne skiftet trenger.

− Disse metallene må komme fra et sted. Norge bør være med på å dekke dette behovet om våre ressurser utvikles lønnsomt og miljømessig forsvarlig. Norge bør være med på å dekke det globale behovet fremover, sier Terje Aasland til Dagens Perspektiv.

Men den planlagte gruvedriften på havbunnen nær Svalbard kan raskt bli et problem for Norge. Den vil etter all sannsynlighet utfordre Norges forståelse av Svalbardtraktaten; en traktat som gir signaturlandene rett til næringsvirksomhet på øygruppen. Dette peker doktorgradsstipendiat Ida Soltvedt Hvinden ved Fridtjof Nansens Institutt på i en kronikk i Aftenposten. Russland, Storbritannia, Island og Spania, som alle har signert traktaten, mener at deres rettigheter også omfatter havområdene rundt øygruppen. «Legger man dette standpunktet til grunn, vil en åpning av mineralvirksomhet medføre at Norge må dele forekomsten», skriver hun.

Dette synet støttes ikke av Norge. Men Soltvedt Hvinden mener at i en juridisk kamp om forståelsen av traktaten i en internasjonal domstol, er det ikke gitt at Norge vinner. Selv om norsk Høyesterett har slått fast at Svalbardtraktaten ikke gjelder på kontinentalsokkelen rundt øygruppen.

Energiselskapene skeptiske

Når mineraljakten på havbunnen i Arktisk kan komme i gang er fortsatt høyst usikkert. Raavand i Greenpeace sier til Dagens Perspektiv at i en tid med en stadig tydeligere klimakrise og dyrtid, ser han at dypvannsgruver ikke er populære blant de store energiselskapene. Både Greenpeace og WWF mener at forskernes syn i stadig større grad vinner frem. Et bevis på det er, slik Raavand ser det, at verken Equinor eller Aker BP er spesielt interessert i mineraljakten på nåværende tidspunkt.

Blant de få landene som markerer seg tydeligst for gruvedriften, og argumenterer for at mineraljakten til havs er nødvendig for et avkarbonisert samfunn, finner vi Russland og Kina, og Norge. USAs mineralinteresse er stor både til havs og til lands, uten at Washington har gått på barrikadene for dyphavsgruver.

Andre tegn på at det kan være en lang vei til lønnsom utvinning av havbunnsmineralene er at regelverket for gruvedrift til havs drøyer og drøyer, og at den amerikanske våpenprodusenten Lockheed Martin har solgt gruveselskapet UK Seabed Resources (UKSR). Og med det også sine lisenser til mineralutvinning i Stillehavet (CCZ). Kjøperen var norske Loke. Det norske selskapet har med seg veteraner fra den internasjonale oljebransjen, og lener seg på erfaringer gjort av blant andre TechnipFMC, en fransk-amerikansk olje- og gass-tungvekter som har både et godt og dårlig omdømme, det siste etter en rekke korrupsjonsanklager både i Irak og Brasil.

Klodens svarte hull er mulighetenes landskap. Derfor intensiveres mineraljakten. Det samme gjør kampen mot den. «The fight is on», melder Greenpeace. Og Norge kan, dersom Stortinget sier ja til regjeringens plan om dypvannsgruver i Arktis, befinne seg midt i striden. Som vanlig med USA som sin nærmeste allierte.