– Lønnsforskjellene vil øke

Moderat lønnsvekst er et mantra for arbeidsgivere, økonomer og de fleste politikere på høyre side av Mao. Å skape forståelse for moderat vekst, fordrer imidlertid at forskjellene ikke øker for mye. Dersom noen grupper får relativt mye høyere vekst enn andre, vil det skape murring hos de fagorganiserte og krav om at også deres grupper får mer.Dette likhetsprinsippet har i årevis vært trukket frem som en suksessfaktor i "den norske modellen".

Tall fra Teknisk beregningsutvalg viser at lønnsveksten i fjor var moderat. Men de viste også relativt store forskjeller mellom ulike grupper. Ansatte innen bank, forsikring og finans hadde høyest vekst, tett fulgt av ingeniører, økonomer og administrativt ansatte i industrien – de såkalte funksjonærene i privat sektor. Lavest vekst hadde ansatte i varehandelen og arbeidere i industrien (se tabell).

Forskjeller i lønn ser ut til å bli et sentralt tema i de kommende lønnsforhandlingene. Tradisjonelt viser lønnsforskjellene i Norge seg på tre områder, som ulike fagforeninger jobber for å tette:

• Mellom utdanningsgrupper: Lærere og sykepleiere har like lang utdanning som ingeniører, men tjener dårligere. Høyt utdannede akademikere i offentlig sektor høster også mindre i kroner og øre enn høyt utdannede i privat sektor.
  
• Mellom kjønn: Kvinner tjener generelt mindre enn menn. Problemstillingen er todelt – lik lønn for likt arbeid er blitt et akseptert argument etter hvert, selv om forskning viser at det fortsatt finnes forskjeller. I dag går debatten mer på lik lønn for arbeid som krever noenlunde lik utdanning og kompetanse. Kvinner velger for eksempel oftere omsorgsyrker enn menn, og mange mener derfor disse yrkene må lønnsløftes for å utjevne kjønnsbalansen mellom kvinner og menn.
  
• Mellom sektorer: Tallene fra beregningsutvalget viser at forskjellene mellom ulike yrkesgrupper øker. Dette gapet må tettes, ved at de som tjener minst må få relativt mer, mener LO.

Forskjeller kommet for å bli

Men er det realistisk å tro at lønnsforskjellene skal bli mindre? Eller enda mindre? Norge er tross økende ulikhet i avlønning, et av de mest egalitære landene i verden, og likhetsprinsippet står fortsatt sterkt. Tvert i mot har lønnsforskjellene har økt de siste 12 årene, viser Ukeavisen Ledelses utregning.

Vi må regne med større ulikheter fremover, ikke mindre, sier professor Ola Grytten ved Norges handelshøyskole.

– Vi har sett en utvikling mot større forskjeller de senere år. Det er en konsekvens av en historisk utvikling, som gjør at vi lever i en mer dynamisk internasjonal økonomi, der endringer skjer raskt. Næringer som går godt, kan rett og slett betale bedre enn de som går dårlig. Det blir svært vanskelig å reversere denne utviklingen, sier Grytten til Ukeavisen.

Forklaringen er egentlig ganske enkel: Det er tilbud og etterspørsel som avgjør.

– Og dersom Norge velger å ikke være en del av den internasjonale økonomien og markedet, vil vi rett og slett ikke greie oss.

– Forskjellene er kommet for å bli. Jeg tror heller de vil bli større enn mindre, påpeker Grytten.

Økonomiprofessoren har forståelse for at LO og andre fagforeninger jobber for å bremse forskjellene. Innsatsen er heller ikke fåfengt.

– Jeg skjønner at LO kjemper for sine medlemmer og vil utjevne forskjeller. Hadde de ikke gjort det, hadde vi sannsynligvis opplevd enda større ulikheter.

Men ifølge Grytten må nok de fleste grupper akseptere de forskjellene som er.

– Alle bransjer, også i offentlig sektor, får sin lønn som følge av tilbud og etterspørsel, fremholder Ola Grytten. Det betyr at lønn settes etter arbeidsgivers betalingsevne og etter hvor mange kvalifiserte arbeidstakere som søker på jobbene.

– Men konkurransen sørger også for utjevning. Dersom noen bransjer eller noen yrkesgrupper blir for dyre, vil andre ta opp konkurransen, og de dyreste vil bli utkonkurrert, sier han.

Du skal få en dag i morgen...

Lønnsvekst i ulike bransjer 2002 – 2013. Vekst i prosent for hele perioden.

Figuren viser lønnsutvikling i prosent for ulike grupper, med utgangspunkt i årslønnen i 2002. Ifølge frontfagsmodellen skal gruppene over tid ha noenlunde samme utvikling. Det stemmer ikke helt, viser Ukeavisens beregninger.

Kilde: Teknisk beregningsutvalg, Ukeavisen Ledelse.

Noen får mer

Nervene er i helspenn blant finanseliten, arbeidsgivertoppene og fagforeningsbossene. Det går mot vår, lønnsoppgjør og morgenkaffe hos Riksmekleren. Hovedoppgjøret starter 10. mars, da møtes Fellesforbundet og Norsk Industri til forhandlinger med frontfagene i Fellesforbundet – Stein Lier Hansen vs. Arve Bakke.

Så går det slag i slag. Unio skal i ilden i begynnelsen av april og 27. april avslutter de statsansatte forhandlingsgildet.

Hvert år blir muligheten for streik dratt frem allerede i februar, men i år mener mange at risikoen er større enn på lenge. Det fordi man i år gjerne vil ha prinsipper og ikke bare penger inn i forhandlingene. LO vil ha pensjon inn i tariffavtalen mens KS vil endre lærenes arbeidstid.

Jo, da. Det kan bli en het vår.

Et argument for den "norske modellen" er at lønnsutviklingen over tid er noenlunde jevn for ulike grupper. Ukeavisen har dukket en smule ned i tallene fra Teknisk beregningsutvalg og sett på lønnsutviklingen for ulike grupper de siste 12 årene. Tallene viser at det rett og slett ikke stemmer at lønnsutviklingen er jevn for de fleste yrkesgruppene (se figur).

Mens ansatte innen bank, forsikring og finans har hatt 85 prosent lønnsvekst siden 2002 har industriarbeiderne kun hatt 63 prosent økning. Funksjonærer i industrien har hatt nest høyest lønnsvekst, med 75 prosent. Funksjonærenes lønninger bidrar med andre ord godt til det vanlige skremmebildet om at norske industrilønninger er 55 prosent høyere enn hos våre handelspartnere. Aller nederst på lønnsvekststigen til Teknisk beregningsutvalg finner vi ansatte i varehandelen. Der har lønnsveksten kun vært på 58 prosent siden 2002.

De ulike gruppene har ulikt utgangspunkt. Industrifunksjonærer tjener mer enn arbeidere og ansatte i undervisning og varehandel. Tar vi utgangspunkt i industrien som helhet – altså både arbeidere og funksjonærer, slik frontfagsmodellen gjør – viser det seg at denne gruppen har hatt en lønnsvekst på 70 prosent siden 2002. Hensikten med frontfagsmodellen er at andre yrkesgrupper skal ha noenlunde samme lønnsutvikling som industrien. Poenget er at den lønnsutviklingen man har i konkurranseutsattindustri skal være retningsgivende for andre grupper, og vise hva landet "tåler." Helse og offentlig sektor bør derfor ikke avvike nevneverdig fra dette ønsket om en "gyllen middelvei."

Forskjellene er imidlertid, som figuren viser, så absolutt nevneverdige – også på sikt. Dessuten ser det ut til at de gruppene som i utgangspunktet har høyest lønn, også har den høyeste veksten. Det kan bli en litt ekkel pille å svelge for NHO i årets oppgjør.

Løft for varehandel og hotell?

På den annen side er det klart at det ikke er de fagforeningsfolkene som roper høyest og mest, som ifølge argumentet om "noenlunde lik lønnsvekst over tid" nå bør står for tur for et lønnsløft. Ansatte i varehandelen er helt klart den yrkesgruppen som har falt lengst bak de andre når det gjelder lønnsutvikling.

Spørsmålet er om Fellesforbundet og Unio vil stå på barrikadene for kassadamer og skjorteselgere?

Vi må nesten ile til med å si at verken tallene fra Teknisk Beregningsutvalg eller vår figur gir et fullstendig bilde av norsk lønnsutvikling.

Det er mange problemer knyttet ti hvordan de ulike gruppene er delt inn. "Helseforetak" omfatter både leger, sykepleiere og hjelpepleiere. Som kjent er lønnsforskjellene for de ulike gruppene i helsevesenet svært ulik. Derfor kan man for eksempel ikke snakke om kun sykepleiere eller kun leger med utgangspunkt i tallene som beregningsutvalget presenterer. Heller ikke finansbransjen blir presentert helt rettferdig. Inkludert i den gode lønnsutviklingen er bonuser – en ordning som er svært vanlig i finanssektoren. Se på året etter finanskrisen – 2009 – da var det så som så med bonuser, og lønnsveksten for bransjen som sådan lå på 0,9 prosent. Dessuten er det kun noen grupper innen bank og finans som får de virkelig saftige bonusene. Spør du en vanlig bankfunksjonær i underordnet stilling er det ikke sikkert hun er enig i at hun er en del av landets lønnsvinnere det siste 10-året.

Dessuten er det flere bransjer som ikke er representert. Blant annet ville nok ansatte i hotell og restaurant trukket ned gjennomsnittslønna ganske godt. Der er det så mange deltidsansatte og så mange uorganiserte at det er vanskelig å finne sammenlignbare tall. Heltidsansatte i hotell og restaurant hadde en vekst i månedslønnen på 2,4 prosent mellom 2011 og 2012, ifølge SSB. Samme året hadde frontfagene en lønnsvekst på 4,2 prosent.

Moderat lønnsvekst er med andre ord så mangt.