Skulk med stil

Her er noen av tingene Hanne Sigbjørnsen, alias Tegne-Hanne, kan gjøre når hun sitter på kontoret og later som om hun jobber:

Skrive tull på tastaturet, som: «Jeg er på jobbb akdfkas kkdhfjksf»

Passe på å ha et passe alvorlig, arbeidssomt ansiktssuttrykk når hun ser på skjermen, selv om det hun ser på ikke er jobb-relatert.

Passe på å ha et passe alvorlig, arbeidssomt ansiktstuttrykk når hun stirrer ut av vinduet, så det ser ut som om hun tenker på et jobb-relatert problem, ikke bare stirrer ut av vinduet.

Scrolle på skjermen mens hun ser på Youtube-videoer, så det ser ut som hun leser noe viktig.

Alltid ha en nettside oppe som er – eller ser – relevant og viktig ut, så du raskt kan skifte til den dersom noen går forbi skjermen din.

– Og sikkert mye annet også. Det er egentlig helt sykt hvor mange sånne rare strategier jeg har laget for meg selv for å ikke avsløre meg, ler Hanne Sigbjørnsen.

Personlig nederlag å gå hjem

Den populære illustratøren og bloggeren har gitt ut flere bøker og har en fast spalte i Aftenposten. Nylig uke handlet det om å den gangen hun om den gangen hun satt seks timer og lot som om hun jobbet – fordi det ville være et personlig nederlag å bare gi opp og gå hjem.

– Det mest absurde med det er at jeg er jo frilans. Det er ikke som om en sjef eller kollegaer kommer til å reagere. Så hele showet er for hun jeg deler kontor med, som også er frilanser og strengt tatt ikke bryr seg, og for meg selv da.

– Jeg føler det er forventet av meg å jobbe sånn mellom ni og fire, samfunnet har lagt opp til det.

– Så hvis jeg har en dag der jeg ikke har ideer, eller bare ikke får gjort noe, blir jeg heller sittende og late som enn å gå hjem.

Pseudo-arbeid

Er hun alene om det? I 2013 ga den amerikanske antropologen Davis Graeber ut et essay kalt «Bullshit Jobs» – om hvordan vi fyller lange arbeidsdager med uproduktive oppgaver fordi det ikke er nok å gjøre på jobb. Essayet traff tydeligvis noe i tidsånden, og historiene begynte strømme inn. Graeber hevder han fikk tusenvis av tilbakemeldinger fra folk som mener arbeidet deres er meningsløst, og mange av de sier nettopp at de sitter og later som de jobber. Tilbakemeldingene ble grunnlaget for boken «Bullshit Jobs - a Theory» som kom ut i fjor.

Antropolog Dennis Nørmark og filosof Anders Fogh Jensen fulgte opp med å se på fenomenet i Danmark i boken «Pseudoarbeid – hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting».

Vi ville fint klart oss med 15 timers arbeidsuke, når vi allikevel jobber 40 er det fordi vi fyller tiden med «pseudo-arbeid», hevder forfatterne.

I hovedsak er det to måter slikt pseudoarbeide utspiller seg på:

Det ene er tiden man bruker på unødvendige aktiviteter, prosesser eller rutiner uten hensikt som er innført og påkrevd.

Det andre er hva man gjør for å skjule at man er ferdig med oppgavene sine, men må se travel ut for å forsvare stillingen og posisjonen sin.

Forfatterne anbefaler å tape ansikt og bare gå hjem når du er ferdig med oppgavene dine, eller ikke får gjort mer. Men det gjør vi jo ikke.

Mer autonomi – mer meningsløs surfing?

Flere dataspill på åtti- og -nittitallet hadde en såkalt «boss-knapp», en tast du kunne trykke på så det dukket opp et regneark. Slik kunne man sitte og spille på jobb, og hvis sjefen kom satt du og så på et produktivt utseende skjerm.

– Så fenomenet «late som man jobber» er ikke nytt, sier psykolog og førsteamanuensis i samfunnspsykologi ved Nord Universitet, Jonas Rennemo Vaag.

Han har forsket på frilanseres arbeidssituasjon, og tror Tegne-Hannes beskrivelser er ganske typiske.

– Et viktig skille er at frilansere ikke blir målt på hvordan de jobber, men på sluttproduktet de leverer. Det gjør arbeidsprosessen annerledes.

Samtidig ser man denne utviklingen også i arbeidslivet for øvrig, særlig blant kunnskapsarbeidere.

– Mer autonomi betyr også mer ansvar for egen arbeidsprosess, og mange sitter i dag og jobber mye alene mot et sluttprodukt, skriver rapporter eller lager presentasjoner for eksempel, sier Vaag.

Han tror heller ikke det er helt uvanlig å sitte og surfe meningsløst i timesvis på jobb, før den dårlige samvittigheten begynner snike seg på mot slutten av arbeidsdagen og man gjør all jobben da, eller på kvelden.

Skråblikk

Men det er lite forskning på tematikken, hverken på omfanget eller utviklingen.

– Vi vet faktisk ikke om det er sånn at mange sitter og later som de jobber. Det blir mer anekdotiske bevis, som fra Graebers bok. Innenfor kritisk organisasjonsteori er dette imidlertid beskrevet – her hevdes det også at større organisasjoner nødvendigvis må ha elementer av det som, om man hadde stoppet opp, er bullshit-pseudo-arbeid. Men forskningsmessig vet vi lite om utbredelsen av dette.

Så det Tegne-Hanne setter ord på er nok vanlig – men lite snakket om, tror psykologen.

– Tegneserier som Dilbert og Lønsj er andre eksempler på skråblikk på endringene i arbeidslivet som tydeligvis har truffet mange. Kunst, kultur og humor kan ha sånne skråblikk på samfunnet og poengtere og se fenomener som vi akademikere muligens underprioriterer, men forhåpentligvis plukker opp etterhvert. I mellomtiden kan de normalisere irrasjonell atferd og få oss til å senke skuldrene.

Deg vs de andre

Dersom jeg har mange deadlines føles det feil å gå hjem, det har vel med dårlig samvittighet å gjøre, sier Hanne Sigbjørnsen.

– Så da blir jeg sittende og pine meg på kontoret hele dagen uten å gjøre noe, og ender med å gjøre jobben hjemme på kvelden i stedet.

– Jeg tar innimellom fri dersom jeg merker jeg har «en sånn dag», forteller Sigbjørnsen. – Andre ganger kan det hjelpe å bare sitte på kontoret, man får gjort noe, selv om man ikke er så effektiv. Mer enn om man bare går hjem i hvertfall.

Det å gå hjem er mye verre når det er andre på kontoret.

– Det føles mer som å tape ansikt. Alle andre virker som om de er så produktive hele tiden og får gjort masse og aldri sitter og later som de scroller viktige dokumenter mens de egentlig ser Youtube-videoer, sier Tegne Hanne.

– Tror du det ville vært annerledes om du var ansatt?

– Kanskje, da ville det i hvert fall vært mer mer tydelige forventinger fra en sjef eller kollegaer. Og jeg ville vel fått sparken dersom jeg holdt på sånn som ansatt.

– Bare hvis du ble oppdaget?

– Haha, poeng.

Hanne Sigbjørnsen er utdannet sykepleier, og jobbet som det før hun ble illustratør på full tid.

– Det hendte vel at jeg «lot som» litt i den jobben også, men i et helt annet omfang, sier hun.

– Det er klart du har dager som sykepleier der du ikke er helt på topp, men jeg ville aldri ikke gjort jobben min. Kanskje forskyve oppgaver litt, men aldri latt som jeg ga noen medisin. Det har jo mye med konsekvensene å gjøre, om jeg ikke får levert til deadline er det kjipt men ingen krise, ikke som å ikke ha gitt noen medisin.

Utsettelsesatferd og imposter syndrom

Jonas Rennemo Vaag er førsteamanuensis ved Fakultet for sykepleie og helsevitenskap, og underviser sykepleiestudenter.

– De skal ut i en jobb der man stiller kompetansen sin til disposisjon i en avtalt tid, med tydelige oppgaver, rutiner som skal følges og tilbakemeldinger gjennom dagen. Å ikke utføre oppgavene er ikke noe alternativ, sier Vaag.

For å sitte på kontoret og late som man jobber forutsetter at man har et kontor å sitte på.

– Utsettelsesatferd er nok utbredt blant kunnskapsarbeidere.

– Det er også noe som kalles «imposter syndrom», der man føler at man er en bedrager som har «lurt systemet» for å fremheve jobben sin, og som når som helst kan bli avslørt. Det blir en slags individuell, men samtidig felles, dårlig samvittighet over at man ikke gjør nok. Særlig dersom man tror alle andre jobber produktivt hele tiden.

Det kan også hende at det som ble betraktet som en pause tidligere nå oftere kalles prokrastinering eller vegring.

– Det er viktig å huske på at alle trenger pauser. Før tok man gjerne pauser sammen, når man sitter alene må man ta ansvar for det selv. Og det er naturlig å ha dager der du ikke er på topp. Det må man leve med, og legge lista deretter.

Så hva kan man gjøre?

Ifølge Vaag er det tross alt ikke alle oppgaver man trenger indre motivasjon og engasjement for å utføre, så man kan fokusere på de oppgavene de dagene man er «litt av». Det kan hjelpe å lage lister over det som må gjøres, så man får oversikt og struktur. Det vil nok lønne seg å bli på jobb og få noe gjort – men – men hvis det absolutt ikke fungerer er det kanskje like greit å ta seg fri.

– Hvis en venninne hadde fortalt meg at hun hadde sittet og latt som hun jobbet en hel arbeidsdag hadde jeg trodd hun spøkte, ler Hanne Sigmundsen. – Ingen gjør vel sånt? Bare jeg. Men det er jo en interessant tanke, hvis vi alle later som vi tror vi er superproduktive hele tiden, og klarer lure alle rundt oss? Da tror jo alle de er de eneste som sitter der og later som … er det bare en massiv livsløgn?

Bullshit-mannen

Det er den britiske forskeren Davis Graeber som i en artikkel i 2013 først brukte uttrykket «bullshit jobs».

I 2018 skrev han en bok – «Bullshit jobs – A Theory» – der han nærmest utraderer verdien og hensikten ved en lang rekke av dagens yrker og stillinger.

Graeber er professor i antropologi ved London School of Economics og var også en dem som frontet den såkalte «Occupy Wall Street-bevegelsen» i 2011.

I et intervju med The Vox kommer Davis Greaber med flere eksempler på ulike typer bullshit jobs:

– Forretningsadvokater. De fleste forretningsadvokater vet innerst inne at verden sannsynligvis hadde vært et bedre sted uten dem.

– Det samme gjelder for PR-rådgivere, telefonselgere, merkevareledere og utallige administrative «spesialister» som er godt betalt for å sitte å besvare telefonen og late som om de gjør noe nyttig, sier Greaber, som mener at så mange som halvparten av jobbene i vestlige land er unødvendige bullshit-jobber.

I boken sin beskriver Davis Greaber fem ulike kategorier av det han kaller bullshit-jobber. Kanskje har du en?

«Lakeier»: (‘flunkies’) Det er alle dem som har til oppgave å få sine overordnede til å føle seg viktige, for eksempel resepsjonister, administrative assistenter, sekretærer, kommunikasjonsfolk og rådgivere av alle slag.

«Brautere» (‘goons’): Dette er de som er forretningsadvokater, lobbyister, markedsførere eller PR-rådgivere – som alle handler aggressivt og pågående på vegne av en oppdragsgiver.

«Brannslukkere» (‘duct tapers’): De som forbereder forebygging av problemer – for eksempel han som bare skal programmere inn en kode som hindrer en bug, eller flyplasspersonell som skal roe ned de som ikke har fått kofferten sin.

«Skjemaavkryssere» (‘box tickers’): De som bruker papirarbeid eller sin egen rolle som påskudd for handling – for eksempel ytelsesledere, kontrollører, journalister for internmagasin eller fritidskoordinatorer.

Oppdragsgivere (‘task masters’): De som skaper og tildeler ekstra arbeid til de som ikke trenger det. Her finner du både mellomledere og ledere som er høyere på strå.