Kan inkludering gjøres på dugnad?

Inger Lise Blyverket er direktør for politikk og forhandlinger i Virke

FELLESSKAP: Det er den tiden på året. Vi nordmenn gjør det vi mener vi er eksklusivt gode til. Vi reiser på hytta sammen med storfamilien for å åpne sommerparadiset – på dugnad. Vi møter glade og lykkelige opp utenfor styrerommet i borettslaget for å vaske trappeoppganger, rake løv og flytte ut benker på plenen – på dugnad. Vi bruker daga og nette på å sjaue møbler, plater, sko og bøker så det lokale korpsets årlige loppemarked setter all time high salgsrekord – på dugnad. Vi møter opp i barnehagen for å male både innvendig og utvendig og sy nye gardiner til småbarnsavdelingen – på dugnad.

Vi kan puste tungt i forkant, men de aller fleste av oss liker det likevel. Både fordi det gjør godt å bidra med noe til et fellesskap, og fordi det er mye fellesskap i å gjøre noe på dugnad.

DUGNAD: Ikke rart at Regjeringen derfor har valgt å bruke det rotnorske dugnadsbegrepet når de mobiliserer for en av de aller viktigste oppgavene vi som samfunn har: Å sikre at vi fortsatt har mange i arbeid. Arbeidsdeltakelsen er svakt synkende, og det er urovekkende for oss som samfunn.

I tillegg er verdien av arbeid også svært stor for den enkelte. Det gir mening, mestring og motivasjon til å håndtere livet – og det gir selvsagt bedre økonomiske forutsetninger.

Regjeringen har derfor lansert inkluderingsdugnaden – det gjorde den allerede i regjeringsplattformen. Og dugnaden er nå under planlegging.

LANGSIKTIGHET: Virke er selvsagt med i dette planleggingsarbeidet. Det er helt naturlig. Vi organiserer ca. 21 000 bedrifter – små som store – og mange av dem i bransjer som allerede nå står i fremste inkluderingsrekke. Våre virksomheter besitter mye erfaring med hva som virker og ikke virker, og de erfaringene formidler vi videre til Regjeringen.

Felles for dem alle er imidlertid at det ikke har handlet om en dugnadsinnsats. Det er kanskje besnærende å tenke seg at vi mobiliserer kraftfullt i en måned – ja, gjerne et helt år – for å få flere av dem som står utenfor arbeidslivet inn. Men problemet med synkende arbeidsdeltakelse løses jo ikke på den måten.

Det nytter ikke å brette opp ermene for å ta i et engangstak – dette handler tvert imot om å etablere en kultur og en struktur for å lete etter talenter på ukjente steder, gi plass og rom for dem som det tilsynelatende ikke er plass og rom til, og bruke tilstrekkelig tid på å kvalifisere til varig innsats i et arbeidsliv i svært stor endring. Dette handler om et kontinuerlig arbeid – og det betyr at vi må ha skjorteflak lange nok til å brette opp ermene på varig basis.

ARBEIDSGIVERS ANSVAR: Inkludering skjer gjennom konkrete valg om rekruttering og ansettelse. De valgene og det ansvaret er det arbeidsgiveren som tar. Slik er det nå – og slik må det fortsatt være.

Det er arbeidsgiveren som står ansvarlig på slutten av dagen – og det er arbeidsgiveren som må sikre bærekraftig og lønnsom drift både i dag, i morgen – og helst også neste år. Arbeidsgiveres opplevelse av risiko er dermed helt sentral å sette seg inn i og forstå – dersom andre parter skal gjøre sin skjerv i dugnadsarbeidet.

NOE VIRKER: Og vi vet jo hva som virker. Både mange enkeltstående erfaringer fra våre bedrifter og større forskningsprosjekter viser det samme: Arbeidsgivere må behandles som en sentral og viktig bruker av NAV. Det betyr særlig to ting: Mer trygghet og mindre byråkrati:

• Trygghet for at du får hjelp og støtte når DU som arbeidsgiver trenger det (og ikke når noen i NAV har tid).

• Trygghet for at den du som arbeidsgiver ringer i NAV er den samme som hjalp deg i forrige uke og som kommer til å bistå deg hele veien dersom problemer oppstår.

• Trygghet for at du som arbeidsgiver får de økonomiske tilskuddene du er lovet og som du trenger for å kunne tilby arbeidsplassen din som inkluderingsarena.

Virke samarbeider tett med NAV, og vi merker forbedring. NAV blir stadig mer profesjonelle i møtet med arbeidsgivere. Det er bra. Men fremdeles oppleves det byråkratisk:

• Arbeidsgivere må fremdeles ha et overblikk over hvilke tiltak og virkemidler som tilbys og som bedriften kan ha krav på.

• Arbeidsgivere må fremdeles gjennom krevende søknadsprosedyrer både for å få på plass tilskuddsordninger og for å få dem forlenget.

Det er behov for å forenkle og effektivisere prosessene, skal vi lykkes med en storstilt satsing. Da er det naturlig å strømlinjeforme mer. Å sikre denne balansen er litt av et kunststykke – og for å lykkes med det kreves i alle fall dugnadsinnsats.

DEN DUGNADEN er vi partene i arbeidslivet i full gang med – det kan jeg forsikre om.