Tap og seier for Obama

Medienes oppgave er å ha et kritisk blikk rettet mot verdens mektigste politikere. Barack Obama vant valget ved å love store og merkbare forandringer. Det har det blitt smått med. Obamas presidentperiode er historien om hvor sterkt systemet og makten former den som sitter på toppen. Obama er sterk i retorikken, men han framstår ikke som handlekraftig. Noe av forklaringen er at han ikke har flertall i Kongressen. Obama må i for stor grad be om å få gjennomført det han vil. Dette har vært en stor hemsko i den økonomiske politikken. Obama har dog sørget for å ta skritt i riktig retning. Den amerikanske økonomien er på bedringens vei.

Obama har i mindre grad enn tidligere presidenter tegnet bildet av USA som verdens politi som når som helst og hvor som helst er rede til å gripe inn der USAs interesser er truet. Krigen i Irak har han hele tiden vært i mot. USA er i ferd med å trekke seg ut av Afghanistan. Obama var ikke i front med å kreve militær aksjon mot Libya i 2011. Her var Frankrike og Storbritannia pådrivere mens USA bare sluttet seg til.

Libya og Syria

Erfaringene fra Libya har ikke fristet til gjentagelse i Syria. Mange har ment at verden, FN, burde foreta seg noe for å sette en stopper for krigen som nå har ført til at over 100 000 mennesker har mistet livet. Men når de stridende parter ikke vil inngå våpenhvile, har det ikke vært mulig. Russland har støttet president Basrad al-Assad. Etter hvert som krigen har utviklet seg har Barack Obama kritikk mot Assad endte opp i en fordømmelse. Samtidig har Obama holdt fast på at det ikke har vært grunnlag for en militær aksjon. Det endret seg da meldingene kom om at Assad 21. august i år hadde brukt kjemiske våpen mot en forstad til Damaskus og drept 1429 mennesker. Da var «den røde linjen krysset» og Obama varslet et begrenset militært angrep mot Syria. USA ville ha et mandat fra FNs sikkerhetsråd, men her satte Russland og Kina foten ned. Obama gjorde det klart at de ikke ville vente på FN, men selv gå til aksjon, fordi bruk av kjemiske våpen mot egen befolkning ikke kan aksepteres. Obama ba samtidig om støtte fra Kongressen til å gjennomføre et angrep mot Syria.

Obama ser ikke ut til å få den støtten fra Kongressen som han var ute etter. Han kunne opplevd det samme som David Cameron som ikke fikk Parlamentet med seg. Han måtte gi opp planene om å slå følge med USA i et angrep på Syria.

Russland og Syria har tydeligvis trodd at Barack Obama mener alvor. Russland og Syria ble før helgen enige om en avtale som forutsetter at Syria kvitter seg med alle sine våpen i løpet av et år. Obama ser på denne avtalen som en seier og mener den aldri ville kommet på plass uten truslene om et militært angrep.

Republikanerne hevder problemene i Syria på ingen måte er løst. De frykter den videre utvikling. Men Republikanerne har ikke noen alternative løsninger på konflikten i Syria. De ser ut til å være mest opptatt av å ramme Obama med en kritikk som spriker i alle retninger.

Hvis det ender med at Syria faktisk forholder seg til avtalen og ødelegger sine kjemiske våpen, har Obama oppnådd det som har vært hans anliggende, nemlig å gjøre det klart at bruk av kjemiske våpen er uakseptabelt. Barack Obama har ikke tatt mål av seg til å få slutt på krigen i Syria. USA er ikke i posisjon til å finne en løsning som partene kan leve med. Russland er tettere på og kan muligens finne en vei som kan føre til en fredsavtale.

Barack Obama kan ikke prioritere å gå tungt inn i Syria-konflikten. Obama bør konsentrere seg om å prøve alle muligheter for å få til en avtale mellom Israel og palestinerne. Et angrep på Syria kunne gjort dette vanskeligere, fordi det ville ha økt spenningen i hele Midt- Østen.

Toppmøte

I går kom meldingen om at Barack Obama neste uke skal møte Irans president Hassan Rouhani. Det er 34 år siden landets øverste ledere har møtt hverandre. Dette møtet kan bety starten på en prosess som ender med at Iran oppgir sine planer om å bli en atomvåpenmakt.

Hvis forholdet til Iran kunne blitt normalisert, ville dette kunne hatt stor betydning for situasjonen i Midt-Østen.

De man skal høre minst på i uoversiktlige situasjoner, er opposisjonen. Mediene la seg også lett fange av spillet. Man kan mene mye om Obama, med Russland og Iran ser ikke på ham som en svak og handlingslammet president. De konstaterer at han er sjef for verdens ledende militærmakt og at han er rede til å bruke den. Samtidig ser de på ham som en president som det går an å snakke med. Han vil finne løsninger.

Obama kan ikke gjenvelges. Han går nå inn i en periode hvor han kan vise større dristighet enn en president som skal gjenvelges. Obama har muligheter til å sette tydelig spor etter seg. Det er for tidlig å trekke konklusjonen om hva Obama fikk utrettet på åtte år i Det Hvite Hus.